AV MARIE LALAND EKELI
Denne teksten dreier seg ikke om hvordan jeg taklet avvisningen. Om forholdet overlevde. Hvorvidt vi klarte å bygge opp ny tillit. Alt det der er underordnet. I stedet skal det handle om grunnen til at hun sa nei, og spørsmålet: er jeg egentlig litt glad for det?
For hennes nei var et prinsipielt nei. Det var et nei rotet i motstand mot det institusjonelle og uvilje overfor heteronormen. Da jeg gikk ned på kne den kvelden for et par år siden, nydusja og med nyinnkjøpt ring i lomma, kom ikke panikken i ansiktet hennes av mangel på kjærlighet, men av frykt for å bli presset inn i en ukomfortabel form. Bli en av dem. En av dere.
Min motivasjon for å fri? Feire kjærligheten. Fjerne all tvil. Bekrefte at det er henne jeg vil ha. Stadfeste Oss. Legitime grunner alt sammen, men man argumenterer ikke mot et NEI. Når ringen er lagt tilbake igjen i den dumme lille fløyelsesken, har du to valg: enten tolke avvisningen som et nådestøt og begynne å pakke ned platesamlingen – eller gå på med åpent sinn. Utforske.
Var det hele et romantisk feilskjær? Frieriet skjedde på impuls. Ringen var tilfeldig valgt samme ettermiddag fra verdens kjedeligste gullsmedbutikk på Storo storsenter. Bryllup var aldri i tankene mine. Det skulle være en kjærlighetserklæring. Men også impulshandlinger har konsekvenser, og denne gangen endte det ikke i trompet og basuner. Og selv om jeg fort kunne merke at ”dette tåler vi, dette tåler forholdet”, må jeg innrømme at jo, det har gnagd litt.
Den amerikanske forfatteren og ”it-lesba” Fran Lebowitz sier i dokumentaren Martin Scorsese har laget om henne, Public Speaking: ”Do I think gay marriage is progress? Are you kidding me? This was the one good thing about being gay! I am stunned that the two greatest desires by people engaged in the gay movement are gay marriage and gays in the military. Really? To me it feels like these are the two most confining institutions on the planet: marriage and the military. Why would you be beating down the doors to get in? Usually a fight for freedom is a fight for FREEDOM. This is like a fight for slavery!”
Touché!
Det var ikke så lenge etter at kjæresten min og jeg hadde sett filmen om Fran, og ledd på alle de riktige stedene, at jeg dumpet ned på gulvet som et fjols. Svaret hennes burde ikke overrasket meg. Likevel, og trass i at jeg også har heterofile venner som får utslett ved tanken på å ende i hvit kjole og hestesko, klarer jeg ikke falle til ro med at ekteskapet suger. Er det bare en utdatert formalitet? Et opplegg heteroene kan ha for seg? Har homser som gifter seg oppgitt muligheten til å være noe annet, en alternativ livsform?
Jeg kontakter en nygiftet venn.
– Det er en mektig følelse å være gift, en enorm kraft, sier Hans Asbjørn. Han ble smidd med kjæresten Nino i Oslo Tinghus i fjor sommer, før de flyttet til USA.
– Jeg hadde ikke fundert så mye over giftemål da Nino fridde, men det var det fineste øyeblikket. Vigselseremonien i Tinghuset var moderne og verdig, eksakt de rammene som passet oss. Vi gråt av lykke etter at vigsler erklærte oss som ektefolk.
Det var ikke bare lykke over kjærligheten, forklarer Hans.
– Det var også lykke over at en vanskelig oppvekst med mobbing og skamfølelse, og den tøffe tilværelse som åpen ung homofil på slutten av nittitallet, fikk en slags oppreisning. Alle følelser ble satt i spill. Staten hadde anerkjent vår kjærlighet. Så digg! Heia Norge! Du må fri igjen!
– Ehem. Jeg tror ikke det.
– Jo! Du kan leve med ett nei til. Prøv igjen. Også fra et homoperspektiv må jeg si at det å gifte seg er å forsyne seg av goder som våre medsøstre og -brødre har kjempet og banet vei for. Selv i møte med de mest heteroortodokse opplever jeg en annet imøtekommenhet som gift, en respekt som var helt uventet, men som er interessant å konstatere.
– Men det er nettopp det; hvorfor i alle dager vil du inkluderes i det heteronormative?
– Jeg ser ikke samkjønnet ekteskap som et forsøk på å passe inn i heteronormen, svarer Hans.
– Heller en motvekt til vår tids forestilling om ekteskapet. Som ugift står man på sidelinjen, som gift har man forsynt seg av den samme kaka som heteros tar for gitt. Nino og jeg opplever ikke at vi blir mer hetero av den grunn.
Hans sier det er et statement å presentere ektemannen for heteroverden.
– Da må alle ta innover seg at vi lever i en tid hvor homofamilien får sitte ved samme bordet. Derfor er det aldri feil å smelle opp i trynet på folk at Nino er ektemannen min. De fleste reagerer med fatning. Endel blir lettere brydd, men det går ofte over i nysgjerrighet. Det setter i gang tankespinn hos heteros. «Er det lov å gifte seg i Norge?». I blant oppstår fundamentale diskusjoner. Å være et eksempel på at ekteskapet er mangfoldig, blir et vindu inn til våre rettigheter i praksis.
Rachel Maddow, (du vet, den amerikanske programlederen som nylig ble headliner selv da programmet hennes ”The Rachel Maddow Show” fikk tilsendt Donald Trumps selvangivelse), er mangeårig samboer med kunstnerkjæresten Susan Mikula. I et intervju med The Hollywood Reporter har Maddow uttalt at hun er ambivalent til assimileringsaspektet ved homo-ekteskap: “I feel that gay people not being able to get married for generations, forever, meant that we came up with alternative ways of recognizing relationships. And I worry that if everybody has access to the same institutions that we lose the creativity of subcultures having to make it on their own. And I like gay culture.” Hva med nygifte Hans, føler han at han dilter etter heteroene?
– Snarere tvert i mot føler jeg meg nå ultrahomo, ved at jeg også på papiret er homo, svarer han.
– Nå vet alle offentlige etater at jeg er homo. Som ugift ble jeg alltid betraktet som hetero i kontakt med stat og styre. Kan det bli mer homo enn å ha en ektefelle av samme kjønn?
– Homo på papiret!
– Nettopp! Det er en aksept i det som gir en enorm kraft. Muligens har jeg også følelsen av å ha blitt mer voksen etter å ha avgitt et løfte om kjærlighet. Men aldri i livet om vi har lovet å bli heteros. Vigsler deler ikke ut stasjonsvogn og rekkehus etter seremonien, og det er lov å bevege seg i underkulturer og på alternative scener selv om man er gift. Jeg ser ekteskapet som et menneskelig behov heteroene har fått godte seg med alene i alt for lang tid. Det er på tide at vi også melker av den store samfunns-kua som gjør at vi står tryggere og sterkere sammen, svarer han.
– Å gifte seg var en hyllest til vår helt unike kjærlighet, ikke et gammeldags korsett for å vise fasade utad.
– Så du frykter ikke det tradisjonelle?
– Nei. I min verden er det tradisjonelt å være ugift homo, og utradisjonelt å være gift homo. Ekteskap er ikke en rettighet som homobevegelsen, med Kim Friele i spissen, kjempet igjennom fordi det var et produkt av deres tid. Det forekom lesbiske ekteskap under Ming-dynastiet, og homoekteskap var en naturlig del av den greske og romerske antikken. Keiser Nero giftet seg med ikke mindre enn tre menn! Så kom kristendommen og satte en stopper for samkjønnede ekteskap, nettopp for å gjøre kirken til en kontrollerende og dominerende maktfaktor, sier Hans Asbjørn. Han avslutter:
– Ekteskap er et tidløst løfte til kjærligheten.
Denne teksten ender uten konklusjon. For det finnes ikke én konklusjon. Ekteskapet er visst hva du legger i det, og å gifte seg en symbolsk handling hver og en må fylle med innhold. Det går utmerket an å fortsette som ugift, det kan til og med være ganske romantisk. Om du bestemmer deg for det. Så vi fortsetter. I gode og onde dager.
Og så har hun jo gjort dette:
