AV LENA-CHRISTIN KALLE

I dag er det 73 år siden Norge ble et fritt land, og vi minnes alle de som ofret seg i motstandskampen. For mange av våre egne kvinner symboliserer imidlertid dagen alt annet enn glede.

Mens nordmenn flest er ruset på friheten i maidagene 1945, markerer frigjøringsdagen starten på marerittet for alle de norske kvinnene som har hatt et kjærlighetsforhold til en tysk soldat. En systematisk forfølgelse og heksejakt iverksettes mot anslagsvis 100 000 norske kvinner som mistenkes for å være en såkalt tyskerjente.

Kjærlighet som forbrytelse

I hele Norge skamklippes og bankes kvinner opp i påsyn av jublende folkemengder. Antagelig er mange av aksjonene planlagt. Kvinnene står på såkalte svartelister over hvem som skal tas. Listene er et nyttig redskap for både myndighetene og gatas mobb.

Den systematiske forfølgelsen og straffen av tyskerjentene var det imidlertid ikke gatas justis som stod for, men norske myndigheter.

Staten anklager kvinnene for å elske feil mann. Å både elske, og å elske noen, er en privat sak, men norske myndigheter er av en annen oppfatning. Alle former for kjærlighet mellom en norsk kvinne og en tysk soldat stemples som en forbrytelse. Kvinnene straffes og forfølges som landssvikere, til tross for de ikke har brutt noen lov.

Brutal statlig hevnaksjon

Norske myndigheter og hjemmefronten varsler en streng straff mot kvinner som har omgang med tyskere under okkupasjonen.

«Det blir en forferdelig pris de kvinner får betale for resten av sin levetid, som ikke avviser tyskerne.»

Stemmen fra London holder ord, og statens hevnaksjon mot tyskerjentene planlegges lenge før krigen er over. Myndighetene legger ned store ressurser på systematisk forfølgelse, overgrep og straff, og kvinnene dømmes uten å få saken prøvd for en domstol.

Våren og sommeren 1945 fengsles og interneres tusentalls av kvinner, tenåringer og barn i straffeleire over hele landet. Den yngste jeg har funnet i arkivene er 13 år. Noen av kvinnene blir tvangssterilisert, og mange blir pålagt ydmykende underlivsundersøkelser. Straffen avgjøres blant annet av antall tyske seksualpartnere. I avhør må kvinnene fortelle når de sist hadde samleie med den tyske soldatkjæresten sin, og hvor ofte de har vært intime med hverandre.

I statens største straffeleir på Hovedøya i Oslo IQ-testes kvinnene ut ifra en teori om at de er åndssvake. Teorien er godt innarbeidet av myndighetene, som under okkupasjonen henger dem ut som dumme og luddere, og konsekvent omtaler dem som tyskertøser. Ikke minst påstås det at de har et heslig utseende.

En god støttespiller for regjeringens holdninger er forfatter og journalist Arne Skouen. Han hevder at de tyske soldatene bare har klart å gjøre seg gjeldene i det aller laveste laget i befolkningen. Han skriver at kvinnene der ikke klarer å lære tysk fordi de ikke har plass til et økt ordforråd i ”sin ørvesle ert av hjerne”. Artiklene til Skouen trykkes i den norske regjeringens avis i London.

I den hete debatten om tyskerjentene etter frigjøringen foreslår avisen Nordlys at tyskerjentene bør merkes med et armbind med bokstaven ”T” for ”tyskertøs”.

Men den kollektive sjikaneringen og forfølgelsen av tyskerjentene stopper ikke der. Kvinnene suspenderes fra jobbene sine og får ikke barnetrygd. Familien blir redningen for mange, men ikke for alle. For noen kvinner blir det eneste alternativet å adoptere bort det lille barnet eller spedbarnet sitt.

De rundt 4000 kvinnene som gifter seg med tyske soldater, blir fratatt statsborgerskapet og deportert sammen med barna i overfylte lasteskip til et sønderbombet Tyskland. Norske myndigheter er krystallklare på at kvinnene er uønsket i Norge. De anses som fiender av staten.

Mytene vi holder fast ved

Fortellingene om behandlingen av tyskerjentene er i stor grad preget av reproduserte forestillinger som ikke har rot i virkeligheten.

”De visste hva de gjorde” er en levende myte den dag i dag. Men det kan neppe kalles en kalkulert handling å forelske seg og få varme følelser for et annet menneske. Det blir derfor vanskelig å forstå sanksjonene mot kvinnene. De forelskede kvinnene hadde ingen mulighet til å forutse den brutale, livslange straffen fra myndighetenes side.

En annen myte er at tyskerjentene var spioner og angivere. Det er problematisk, fordi det åpner for at vi ser på statens brutale straff og gatas justis med mildere øyne, samtidig som vårt kollektive ansvar skyves til side. Heldigvis behøver vi ikke å reprodusere usanne påstander lenger. Forskning tilbakeviser alle forestillinger om kvinnene som kollaboratører.

Historiker Terje A. Pedersen har forsket på kvinnene som satt internert i Norges største straffeleir på Hovedøya i Oslo. Hans undersøkelser viser at det å bli kjæreste med en tysker ikke var en politisk motivert handling. Ytterst få av jentene var medlemmer av NS, og de brøt ingen lov. Straffen de fikk kom utelukkende på grunn av kjærlighet til et annet menneske.

En annen direkte feil om tyskerjenter er at de ”reiste” til Tyskland av egen fri vilje.
At anslagsvis 4000 unge kvinner ble fratatt sitt norske pass fordi de giftet seg med ”feil” mann, er kanskje ett av de groveste overgrepene mot en enkeltgruppe i fredstid. Det er også den mest alvorlige straffereaksjonen et land kan utføre overfor en enkeltborger.

Kvinnene stod overfor valget om å bli i Norge og forlate mannen de elsket, som de kanskje hadde barn med, eller å gifte seg og bli utvist til Tyskland.

Forskning viser at norske myndigheter i lengre tid feilinformerte om konsekvensene av giftemålene. Derfor giftet flere hundre kvinner seg i god tro. Senere ble det så bestemt at de gifte kvinnene ville miste statsborgerskapet og bli utvist fra landet. Loven ble gitt tilbakevirkende kraft og rammet alle ekteskap inngått i løpet av okkupasjonstiden.

Utvisningene ble gjennomført til tross for advarsler fra både tyske og allierte myndigheter i Tyskland. De mente det ville være et umulig prosjekt å forsørge, eller å tilby kvinnene og barna mat. Tyskland hadde knapt mat til sin egen befolkning. Både da og senere ignorerte norske myndigheter disse advarslene.

Den andre muligheten var å velge bort kjærligheten, og barnas far. Problemet med å bli i Norge var at de verken fikk jobb eller barnetrygd her. Noen ble forvist av familien, og noen ble også kastet ut av boligene sine. Å bli i Norge innebar et liv med trakassering, som i de verste tilfellene kunne ende på gata, med et lite barn eller spedbarn.

Virkeligheten var altså et ”valg” mellom pest eller kolera, og hadde lite å gjøre med en frivillig reise til Tyskland.

Slike feilforestillinger gjør at vi ikke forholder oss til det alvorlige, statlige overgrepet som foregikk. Norske kvinner ble i praksis nærmest behandlet som krigsfanger og deportert ut av landet. Ingen vet hvor mange av dem som begikk selvmord. Muntlige kilder har fortalt om flere tilfeller, også der kvinnene har tatt med sine egne barn i døden.

Livslang straff

Gjenlevende norske kvinner i Tyskland har aldri fått tilbake statsborgerskapet sitt. Mange har prøvd oppigjennom årene, alle uten hell. Norges tidligere konge, Olav V, fikk i sin regjeringstid flere brev fra fortvilte kvinner bosatt i Tyskland. Deres bønn om norsk statsborgerskap førte ikke frem.

Vi vet ikke hvor mange av disse kvinnene som fortsatt lever i Tyskland, men de aller fleste fikk barn og barnebarn. Noen også oldebarn.

Norske myndigheter besluttet for en del år siden å gi dem statsborgerskapet tilbake, i bytte mot at de flyttet permanent hjem til Norge. Antagelig anså aldri kvinnen det som et reelt alternativ. Det er tvilsomt at de ønsket å forlate et etablert liv med mann, barn og barnebarn i Tyskland. Det fristet neppe å enda en gang bli revet bort fra sine aller nærmeste. Jeg har både lest og hørt om de brutale avskjedene mellom de unge jentene og foreldre i 1945. Myndighetenes ”tilbud” er skammelig, og vitner om fornektelse av statens overgrep mot tyskerjentene.

Det er verdt å merke seg at ingen andre i det offisielle landssvikoppgjøret ble landsforvist.

Selv om det begynner å bli tynt i rekkene av gjenlevende, etterlater kvinnene seg mange tusen slektninger i Tyskland. Nær familie har måttet tåle skammen som mødrene og bestemødrene deres ble påført. Den har gått videre i generasjoner.

Poenget er ikke den praktiske betydningen av et statsborgerskap, men at det etterlates et grovt feilinntrykk om at bestemor begikk landssvik. ”Forbrytelsen” var så alvorlig at hennes eget fedreland aldri ville tilgi henne. I praksis er det det som kommuniseres. Det er verdt å merke seg at ingen andre i det offisielle landssvikoppgjøret ble landsforvist.

Krigens helter og tapernes historie

De fleste land i Europa har tatt et oppgjør med egen krigs- og etterkrigshistorie, men norske myndigheter har valgt å bokstavelig talt gjemme oppgjøret med tyskerjentene i et skap. I Riksarkivet er all dokumentasjon om statens behandling av tyskerjentene klausulert.

Som nasjon gir vi konstant livredning til en evig produksjon av heltehistorier, i både litteratur og film. Slik kan vi vedlikeholde mytene om tyskerjentene. Heltehistoriene hadde ikke blitt de samme om vi som nasjon erkjente hva vi har gjort mot våre kvinner, for en helt krever alltid en fiende.

Samtidig som heltehistoriene produseres i det uendelige, omtales tyskerjentene fremdeles som ”tyskertøser” i det offentlige ordskiftet. Ifølge Språkrådet er en tøs en ”løsaktig, oftest prostituert kvinne».

Når staten både blir en overgriper og den som pålegger kvinnene evig skam, blir det stygt. Mange har måttet dø med sin ”synd”. De fikk aldri tilgivelse.

Hva #metoo lærte oss

For et par år tilbake påpekte statsministeren at behandlingen av tyskerjentene var preget av et utdatert kvinnesyn. Erna Solberg tok sterk avstand fra straffen de hadde blitt utsatt for. Dette til tross, politikerne har fortsatt ikke tilbakeført statsborgerskapet.

Hvilke signaler sender behandlingen av disse kvinnen til dagens unge jenter?

Ingen andre nordmenn straffes i dag for forhold knyttet til okkupasjonen av Norge. Hvordan forklarer vi da at likestillingslandet Norge fortsetter å straffe disse kvinnene med å ikke tilbakeføre statsborgerskapet? Hvem andre i 2018 straffes for ha elsket eller hatt en seksuell relasjon med ”feil” person, for 73 år siden?

Hvorfor har forfølgelse, straff og diskriminering av denne gruppen aldri tatt slutt? Det er ikke enkelt å svare på, men noen svar er likevel innlysende: Så lenge det er akseptert å reprodusere myter og usannheter, som for eksempel at de samarbeidet med okkupanten, fremstilles ikke tyskerjentene som uskyldige ofre, verken for gatas justis eller statens overgrep. Kvinnene var selv delvis skyld i sin skjebne, og måtte tåle straff.

Det er først når vi erkjenner kvinnene som uskyldige ofre, forholder oss til ny forskning og har et bevisst forhold til begrepsbruk, at vi kan begynne å bearbeide den grufulle historien.

I dag lever fortsatt 90 år gamle oldemødre og bestemødre med et ”horestempel” fordi de forelsket seg da de var unge. Kvinnene opplever det som ekstremt belastende. Det hører ikke hjemme i et foregangsland for likestilling.

Jeg tror vi som nasjon er overmodne for å ta den vonde debatten. Eksilregjeringen, landsfader Gerhardsen og andre i ledende posisjoner, var ikke bare helter, men representanter for staten som overgriper. Som rettsstat plikter vi å erkjenne ett av de styggeste, statlige overgrepene mot våre egne kvinner i fredstid. Vi kan ikke lenger være redde for å tråkke noen på tærne. Er det noe høstens #metoo-kampanje har lært oss, er det at ingen ku er hellig.

«Ikke straff meg for å elske»

I solidaritet med jentene og kvinnene som fikk livene ødelagt under og etter maidagene 1945, har vi plikt til å vie tyskerjentene oppmerksomhet. I dag og fremover. Vi kan ikke vente til de siste kvinnene ligger i graven.

Norge må ta et oppgjør med sin egen etterkrigshistorie, og norske myndigheter må gi en uforbeholden unnskyldning til kvinnene, deres barn og barnebarn, for uretten som er blitt begått. Det er på høy tid å vise solidaritet med de 100.000 norske kvinner som opplevde starten på sitt livs mareritt i maidagene 1945.

Det er snart ti år siden jeg for første gang stakk hånden inn i det som til tider har vært et vepsebol. Like lenge har jeg holdt på med en dokumentarfilm om statens overgrep mot tyskerjentene. Da Riksarkivet åpnet landssvikarkivet i 2015, ble det nedfelt 100 års klausul på arkiver som beskriver statens overgrep. Riksarkivet mener hemmeligholdet er nødvendig for å beskytte kvinnene. I praksis beskyttes staten som overgriper, og det sikres at ingen kan fortelle disse historiene fullt ut før alle tidsvitnene er døde.

Jeg har likevel tro på at vi er klare for å se oss selv i speilet, og yte tyskerjentene rettferdighet. I 2018 skal ingen lenger straffes for å elske ”feil” person.

I sympati med kvinnene kan du i dag bytte ut profilbildet ditt på Facebook med et mugshot av deg selv med tittelen ”Ikke straff meg for å elske”. Et mugshot er en amerikansk betegnelse på bildet som blir tatt av en forbryter etter at vedkommende er arrestert. I de hemmeligstemplete arkivene over statens behandling av tyskerjentene finnes det en rekke slike ”forbryterbilder” av tenåringsjenter ned til 14 år.

Det betyr enormt mye for kvinnene og familiene deres å møte støtte fra et samfunn som  har erklært dem for uønsket.

Når vår egen stat systematisk har forgrepet seg mot tusentalls av våre egne kvinner, plikter vi å ta et kollektivt ansvar for ugjerningene.

Gratulerer med frihetsdagen, vis solidaritet med de tusentalls norske jentene og kvinnene som fra denne dagen fikk livene sine ødelagt.

Lena-Christin Kalle er journalist og dokumentarfilmskaper, og har i snart 10 år jobbet med en film om den norske stats overgrep mot tyskerjentene etter krigen. "De rettsløse", en 58 minutters TV-dokumentar, skal etter planen være ferdig om ett til to år. Kalle har regi, manus og research, og produsent er Elisabeth Kleppe /produksjonsselskapet Aldeles AS. Filmen er støttet av blant annet Norsk filminstitutt, Kulturrådet og Fritt ord. SVT (svensk tv) har forpliktet seg til å vise filmen. Fortsatt vil ingen norsk kringkaster vise filmen i Norge. Det forhindrer videre utbetaling av produksjonsstøtte.

Vil du være med på Facebook-kampanjen? Slik gjør du: 
1. Gå inn på profilbildet ditt på Facebook og velg ”Legg til bilde”. Det vil da komme opp et vindu hvor du kan laste opp et bilde og legge til ramme. Hvis du trykker på ”Legg til ramme”, kommer det opp et søkefelt. Søker fram rammen ”De rettsløse” og trykk ”publiser”, så vil profilbildet ditt vises som et ”mugshot”.
2. Legg gjerne til følgende tekst som kommentar: 
På denne dagen for 73 år siden starter norske myndigheter en omfattende forfølgelse av kvinner og jenter som i løpet av krigsårene har forelsket seg i en tysk soldat. Tusenvis av kvinner over hele landet fengsles og settes i leirer hvor de ydmykes på det groveste. Mange utsettes for ytterligere overgrep. En rekke kvinner mister jobbene sine, deporteres til et sønderbombet Tyskland og fratas sitt norske statsborgerskap for evig tid. For disse kvinnene er 8. mai den dagen deres kjærlighet blir stemplet som en forbrytelse. Likestillingslandet Norge har aldri tatt et oppgjør med behandlingen av tyskerjentene. I realiteten lever kvinnene og etterkommerne deres fremdeles med straffen fra myndighetene. Ved å hemmeligholde historien holder myndighetene liv i myten om tyskerjentene, vrangforestillinger som ikke har rot i virkeligheten.