AV HELENE FLOOD AAKVAAG
Hva er en voldtekt? Hvordan ser den ut? Hvem er offeret, hvem er utøveren? Hvor skjer den? Snakker vi om en kvinne som går gjennom parken på vei hjem fra en venninne, og blir overfalt av en gal mann som venter i buskene? Hva hvis det ikke var sånn, da? Hvis vi snakker om to tenåringer som kjenner hverandre, og som er på fest sammen. Eller et par som har vært på date, og gått hjem til én av dem for å ta et glass vin etter at de har klint litt. Hva hvis offer og utøver er samboere eller ektefeller? Hva hvis de har hatt frivillig sex først, eller til og med etterpå? Hva hvis den som blir voldtatt er prostituert? Hvordan fordeler skyld og ansvar seg hvis det har vært inntatt mye alkohol, hvis det har vært mye flørting, og snakk om sex? Hva tenker du selv? Hva er en ekte voldtekt?
Voldtektsmyter
Straffeloven definerer voldtekt som det å skaffe seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd, eller å ha seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen. Har du opplevd dette, har du blitt utsatt for en voldtekt. Dette rammer en ikke ubetydelig andel av befolkningen, men det angår enda mange flere. Alle voksne medlemmer av samfunnet forholder seg på en eller annen måte til voldtekt – at det finnes, at det skjer der ute – og vi har alle en forestilling om hva voldtekt er. Om hva det kan skyldes. Om hvem det skjer med, og hvem som begår det. Om hva konsekvensene kan bli.
Voldtektsmyter er feilaktige forestillinger om voldtekt. De kan omhandle hva voldtekt er, hva det kommer av, hvem som utsettes, hva det fører med seg, og hvor hyppig det er. Blant annet. Man tenker seg at voldtektsmyter, i likhet med andre myter, bidrar til å opprettholde gjeldende kulturelle arrangementer, for eksempel ved å fokusere på individuelle faktorer (myter: bare en viss type kvinner blir voldtatt, kvinner lyver ofte om voldtekt) heller enn de mer truende systemiske faktorene (alle kvinner deler en viss sårbarhet for voldtekt, og voldtekt er dessverre noe som skjer ganske ofte; Payne, Lonsway & Fitzgerald, 1999). Begrepet dukket opp på 70-tallet, diskutert av sosiologer og feminister, som Susan Brownmiller, og har siden blitt studert av forskere som ønsker å forstå hvordan samfunnet forholder seg til voldtekt, og hvordan dette påvirker de involverte: den som er utsatt, utøveren og de rundt, og også hjelpeapparat og rettsvesen.
Mange voldtektsmyter handler om den som blir utsatt: at kvinner ofte sier nei når de mener ja, for eksempel, at den som har drukket kan skylde seg selv, eller at bare en bestemt type kvinner blir voldtatt. At menn ikke kan bli voldtatt, eller at hvis en mann blir voldtatt av en annen mann må han være homofil. Disse mytene har ofte til hensikt å gi den utsatte en del av (eller alt) ansvaret for voldtekten. Hun (eller han) har oppført seg uansvarlig. Et eller annet trekk ved den utsatte gjør at dette hendte.
Et annet sett av myter minimerer overgriperens skyld. Disse mytene handler gjerne om at overgriper ikke mente å gjøre det han gjorde, eller at han ikke kan holdes til ansvar for det. Eksempler kan være at en mann som er veldig tent legger ofte ikke merke til at partneren gjør motstand, eller at hans sterke sexdrift gjør at han ikke greier å stoppe. Andre myter dreier seg om å benekte at en hendelse er voldtekt, for eksempel at hvis man ikke blir fysisk skadet, er det ikke voldtekt, eller å trivialisere det som har hendt, som kvinner overdriver betydningen av voldtekt (eksempler fra Payne, Lonsway, & Fitzgerald, 1999).
Den stereotypiske voldtekten, kan det virke som, handler om en edru kvinne på vei hjem som blir overfalt ute på nattestid av en ukjent mann i et svært voldelig overfall. Dette er den type voldtekt nesten alle kan enes om at virkelig er en voldtekt – den typen voldtekt som i mindre grad rammes av mytene. Men disse trekkene er neppe de vanligste. Norsk forskning har funnet at langt de fleste kvinner som blir voldtatt har en eller annen relasjon til overgriperen (Thoresen & Hjemdal, 2014) – ofte var han en kjæreste eller ektefelle, eller han kunne være er familiemedlem, en nabo, en venn eller bekjent. Mens voldtekt er langt vanligere blant kvinner, er også menn utsatt – menn blir oftest voldtatt av andre menn, men noen overgripere er også kvinner. Bare rundt tredve prosent av kvinner som utsettes for voldtekt ved bruk av makt rapporterer fysiske skader (Thoresen & Hjemdal, 2014). Alkohol ofte er en faktor, både hos utøver og offer (Abbey, Zawacki, Buck, Clinton, & McAuslan, 2004). Dermed har de fleste som utsettes for voldtekt en opplevelse som på et eller flere punkter skiller seg fra den stereotypiske beskrivelsen. Og jo mindre stereotypisk hendelsen er, jo mer tilgjengelig er den for voldtektsmyter.
Forskning på voldtektsmyter
At ikke hele Norges befolkning har samme forståelse av typiske trekk ved en voldtekt som det vi som forsker på vold og overgrep har, er selvsagt helt forståelig – på samme måte som den jevne mikrobiolog naturligvis vet mye mer om cellenes anatomi enn hva jeg gjør. Voldtektsmyter i samfunnet er likevel problematiske fordi de berører helt grunnleggende trekk ved hendelser som kan ha store konsekvenser på folks liv: de kan legge ansvaret for overgrepet på den som er utsatt, og minimere og usynliggjøre konsekvensene av traumet. Mytene påvirker hvordan vi ser på hendelsen: En tysk studie fant at jo mer enig man var med voldtektsmyter (high rape myth acceptance), jo mer foretrakk man informasjon om offeret, heller enn om utøveren (Sussenbach, Eyssel, Rees, & Bohner, 2015). De som var svært enige med voldtektsmyter brukte mer tid på å studere bilder av ofre enn av utøvere, og var mer kritisk mot offeret, og mindre kritisk mot utøveren, enn de som rapporterte mindre enighet med voldtektsmyter. Det kan dermed virke som at voldtektsmyter henger sammen med å fokusere på den som er offer, heller enn den som er utøver – og da særlig å se på offeret med kritisk blikk.
Utsatte for voldtekt har også ulik grad av enighet i voldtektsmyter. I en amerikansk studie fant man at voldtatte kvinner med høy enighet i voldtektsmyter sjeldnere kalte opplevelsen sin for voldtekt (LeMaire, Oswald, & Russell, 2016). Det å ikke kalle en voldtekt ved sitt rette navn kan bidra til å bagatellisere voldtekt på samfunnsnivå – men det kan også få uheldige konsekvenser for den som er utsatt. De som ikke kaller opplevelsen for voldtekt kan ha dårligere tilgang til hjelpeinstanser som rettsvesen og helsevesen. Det kan også se ut som om de er mindre beskyttet mot nye overgrep (Littleton, Axsom, & Grills-Taquechel, 2009).
For den utsatte kan enighet i voldtektsmyter hos de en har rundt seg ha stor betydning. I en amerikansk studie ble mange tusen high school elever intervjuet om sin enighet med voldtektsmyter. På bakgrunn av svarene kunne forskere lage skolegjennomsnitt for enighet med ulike typer voldtektsmyter, og deretter undersøke sammenhenger mellom hvor enige man var på en gitt skole i voldtektsmyter, og hvordan voldtektsutsatte på den samme skolen hadde det. Forskerne fant at på skoler med høy enighet i myter som benekter voldtekt, kjente jenter og gutter som var utsatt for voldtekt seg mer deprimerte (Dworkin, Sessarego, Pittenger, Edwards, & Banyard, 2017). Selv om det ikke er gitt at det ene forårsaker det andre, indikerer funnene en sammenheng hvordan vi som er rundt forholder oss til voldtektsmyter og den psykiske helsen til de som blir voldtatt.
En annen tysk studie fant en sammenheng mellom høy enighet med voldtektsmyter (high rape myth acceptance), og å beskrive det som sannsynlig at man ville ha voldtatt i gitte scenarier presentert av forskerne (Bohner, Siebler, & Schmelcher, 2006). Hvordan man responderer på et tenkt scenario er ikke nødvendigvis direkte overførbart til hva man gjør i den virkelige verden, men den tyske studien er likevel urovekkende. Hvis en av effektene av voldtektsmyter er å skyve ansvaret over på offeret, kan det innebære at ansvaret løftes fra utøveren. I ytterste konsekvens kan voldtektsmytene bidra til å gjøre voldtekt til en mer akseptabel handling – i studien over økte tendensen til å mene at man selv ville begå voldtekt hvis man fikk høre at andre hadde skåret høyt på enighet i voldtektsmyter. Jo mer utbredt man trodde mytene var, jo lettere var det å selv være enig i dem – og å tenke seg at man selv kunne ha tvunget noen til å ha sex.
Teori og praksis
At voldtektsmyter skal være utbredt kan virke litt pussig. Hvis vi ser bort fra nettroll og ravende incels (som er høylytte, men tross alt ikke så altfor mange), er ikke de fleste nordmenn i dag enige om at voldtekt er en fæl hendelse, at det er ulovlig, og noe som ikke bør hende? At skylden ligger helt og holdent hos overgriper? Brorparten av forskning på hva det medfører å tro sterkt på voldtektsmyter er gjort i USA. Den er ikke nødvendigvis overførbar til likestillingslandet Norge. Mange studier er gjort på amerikanske universiteter, og det virker sannsynlig at mytene står sterkere i amerikanske fraternities enn i den gjengse norske kollokviegruppe. Det er gjort få studier på kulturforskjeller i voldtektsmyteaksept, men den ene jeg fant tyder på at skotske studenter er mindre enige i voldtektsmyter enn sine amerikanske motparter (eller i alle fall at de var det i 1996; Muir, Lonsway, & Payne, 1996).
Men det er én ting å være uenig med voldtektsmyter i prinsippet, og en annen når det gjelder en faktisk sak. Den svenske forskeren Stina Jeffner beskriver i sin doktoravhandling hvordan femtenåringene hun intervjuet forstod voldtekt, i kontrast til frivillig sex. Ungdommene var i prinsippet enig i en voldtektsdefinisjon som tilsvarer straffelovens, men når de diskuterte konkrete eksempler vektla de også irrelevante trekk, som hvorvidt den som var offer hadde rykte på seg for å ha hatt sex med mange tidligere, og hvor mye alkohol som ble inntatt (Jeffner, 1997). De norske forskerne Anne Bitsch og Anja Kruse beskriver hvordan voldtektsmytene dukker opp i norske rettssaler når voldtektssaker prøves for retten (Bitsch & Kruse, 2012).
Så når vi vet at den stereotypiske voldtekten er ikke den mest typiske, og at mytene er nettopp det – myter – kan vi justere egne oppfatninger. I stedet for å lete etter monstre i buskene, fulle jenter som kan skylde seg selv, og løgnaktige ofre som erter greie gutter til bristepunktet, kan vi jo forsøke å erkjenne dette: de fleste voldtas av en de kjenner. De fleste menn greier helt fint å ikke voldta. Voldtekt er rimelig vanlig. Og viktigst: skylden for voldtekt hviler fullt og helt hos den som voldtar. Selvfølgelig.
Referanser:
Abbey, A., Zawacki, T., Buck, P. O., Clinton, A. M., & McAuslan, P. (2004). Sexual assault and alcohol consumption: what do we know about their relationship and what types of research are still needed? Aggress Violent Beh, 9. doi:10.1016/s1359-1789(03)00011-9
Bitsch, A., & Kruse, A. E. (2012). Bak lukkede dører – En bok om voldtekt. Oslo: Cappelen Damm.
Bohner, G., Siebler, F., & Schmelcher, J. (2006). Social norms and the likelihood of raping: Perceived rape myth acceptance of others affects men’s rape proclivity. Pers Soc Psychol Bull, 32(3), 286-297. doi:10.1177/0146167205280912
Dworkin, E. R., Sessarego, S. N., Pittenger, S. L., Edwards, K. M., & Banyard, V. L. (2017). Rape Myth Acceptance in Sexually Assaulted Adolescents’ School Contexts: Associations with Depressed Mood and Alcohol Use. Am J Community Psychol, 60(3-4), 516-526. doi:10.1002/ajcp.12173
Jeffner, S. (1997). «Liksom våldtäkt, typ»: Om betydelsen av kön och heterosexualitet för ungdomars förståelse av våldtäkt : [on the importance of gender and heterosexuality to young people’s perception of rape]. (PhD), Uppsala universitetet.
LeMaire, K. L., Oswald, D. L., & Russell, B. L. (2016). Labeling Sexual Victimization Experiences: The Role of Sexism, Rape Myth Acceptance, and Tolerance for Sexual Harassment. Violence Vict, 31(2), 332-346. doi:10.1891/0886-6708.vv-d-13-00148
Littleton, H., Axsom, D., & Grills-Taquechel, A. (2009). Sexual Assault Victims’ Acknowledgment Status and Revictimization Risk. Psychology of Women Quarterly, 33(1), 34-42. doi:10.1111/j.1471-6402.2008.01472.x
Muir, G., Lonsway, K. A., & Payne, D. L. (1996). Rape Myth Acceptance Among Scottish and American Students. The Journal of Social Psychology, 136(2), 261-262. doi:10.1080/00224545.1996.9714002
Payne, D. L., Lonsway, K. A., & Fitzgerald, L. F. (1999). Rape Myth Acceptance: Exploration of Its Structure and Its Measurement Using theIllinois Rape Myth Acceptance Scale. Journal of Research in Personality, 33(1), 27-68. doi:https://doi.org/10.1006/jrpe.1998.2238
Sussenbach, P., Eyssel, F., Rees, J., & Bohner, G. (2015). Looking for Blame: Rape Myth Acceptance and Attention to Victim and Perpetrator. J Interpers Violence. doi:10.1177/0886260515591975
Thoresen, S., & Hjemdal, O. K. (2014). Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. Retrieved from https://www.nkvts.no/content/uploads/2015/11/vold_og_voldtekt_i_norge.pdf
Helene Flood Aakvaag PhD, er forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Hennes fokusområder er på vold og overgrep i nære relasjoner, traumerelatert skyld og skam, vold og rus. Hun har nettopp utgitt boka ”Hei, skam” på Cappelen Damm. I tillegg har Helene utgitt romanen ” Heis med Houdini”i 2008.
