I et møte med musikken til transkjønnede SOPHIE, oppsto en gjenkjennelse i Gry. Brikker falt på plass. Det var oktober 2017, og hun var 27 år gammel. Hun begynte å undersøke hvordan kjønnsubehag var beskrevet av andre transpersoner. Ubehaget hun hadde gått med gjennom hele livet fikk et navn: kjønnsdysfori.
Blazer vil igjennom ett år følge forfatter Gry Stokkendahl Dalgas mens hun er i samtaler og behandling på Sexologiskk klinikk i Ålborg. Intervjurekken er støttet av Fritt Ord.

AV ELIN AMUNDSEN GRINAKER, DIKT OG FOTO AV GRY STOKKENDAL DALGAS

Anbefalt soundtrack: «It´s Okay To cry» av SOPHIE

”Jeg må fortælle om natten. Se det for jer, jeg står og græder smil ned i min phone, ser en musikvideo på stjålet wi-fi ved en kommunal bygning. En jeg har fangirlet længe er sprunget ud som transkvinde, før var hun anonym, uden ansigt. Hun viser virkelig sit ansigt nu, de spirende bryster. Lykkens lille brainfreeze. Mit smil er så uvant. Sophie kaster sit hoved til side og blinker kækt mens hun synger I hope you don’t take this the wrong way, but I think your inside is your best side. Hendes ansigt, jeg kan se det har været igennem det maskuline, kæben + brynene, men åh hun er flot, hår og læber røde. Prøv at stå i mine sko et øjeblik, prøv at mærke hvordan en glemt drøm klækker ud af det blå deprimerede, at I lige der ved at I er det samme som hende, en transkvinde. I ved nu det aldrig har været for sent. Det er okay at græde.” (Fra Gry Stokkendahl Dalgas´ diktsamling Det er her jeg kan tale, her må jeg begynde igen)Å finne det usynlige fellesskapet
Jeg møter Gry på en kaffebar i Jægersborggade i København. Vi ler av at vi har nesten identiske, blek rosa capser på. Når vi får kaffen vår, spaserer vi bort til Assistens Kirkegård. Det er mai, kirsebærtrærne blomstrer, og det er varmt nok til at vi kan ta av ytterjakkene og bruke dem som sitteunderlag på den fortsatt fuktige bakken. I Assistens er byen rett utenfor, men denne gamle kirkegården er som en lukket hage hvor man kan finne sine egne små hemmelige flekker hvor byen føles langt unna. Gry har på dette tidspunktet det kjønnsnøytrale ”ventenavnet”, Christien, en mens hun venter på å komme i gang med hormonbehandlingen. Det er allerede gått fem år siden jeg kjente henne som elev på en folkehøyskole jeg underviste på. Når vi møtes, har det gått et drøyt halvår siden hun oppdaget at hun er en transkvinne. Hendene som holder kaffen og en sigarett, rister. Men stemmen er rolig. Hun forteller om en ensomhet i å ikke kunne finne noen fortellinger som beskriver de følelsene hun har gått med. Men at hun, ved grundig leting, særlig på nettet, har funnet fellesskaper hvor det er andre som deler samme erfaringer som henne.

Er kulturen vår fattig på fortellinger å speile seg i om man ikke er cis?

– Ja, det er den. Det finnes en Monty Python-sketsj med lumberjacks som synger om at de har på seg dameklær. Jeg så den da jeg var 12 år, og i samme perioden pleide jeg å prøve mammas klær når foreldrene mine ikke var hjemme. Men denne sketsjen merket dette som noe pervertert, som noe seksuelt. Den sketsjen gjorde at jeg så meg selv som unaturlig, at det å prøve mammas klær var noe jeg ikke burde gjøre. Det var et frirom som ble tatt fra meg, og det la lokk på mye. I samme periode var jeg deprimert, og jeg forsøkte å være en alminnelig gutt.

Hva gjør man da?

– Man blir veldig trist, innelukket. Og nesten uten personlighet. Det blir en underlig tom drakt. Jeg fant etter hvert gjenkjennelse i noen homoseksuelle musikere og David Bowies lek med kjønn. Det å se meg selv som kjønnsløs ble lenge et frirom. Men allikevel følte jeg meg veldig rammet av kroppen min. Jeg har kraftig skjeggvekst og er merket av mannlige tegn på kroppen, så jeg kan vanskelig leses som androgyn. Jeg oppgav tanken om at jeg kunne være en kvinne, og var låst fast i kroppen som ville ha meg i en annen retning.

Og det ville den fra du var hvor gammel?

– Omkring 12 år. Kroppen kjører bare på. Nå er jeg snart 28, og vikene begynner å bli høye. Men møtet med musikeren SOPHIE var en trøst, fordi hun var også i slutten av 20-årene da hun gjennomgikk en kjønnsmessig transisjon. Det er ganske sent. Men å se at dette er en mulighet, at man kan bli vakker og fortsatt oppnå en form for femininitet i såpass høy alder, gjorde at jeg kunne holde fast i denne drømmen. Det finnes en del fortellinger på twitter og instagram som styrker troen på at jeg kan få den fremtiden jeg gjerne vil ha.

Er det der du leter for å finne dette fellesskapet?

– Ja, det er veldig usynlig i populærkulturen. Da blir det i så fall det stereotype, som skrekkfiguren fra Silence of the lambs.

Ja, i den filmen lager de en grotesk figur av en transperson. For en del år siden snakket jeg med en svensk transkvinne som kunne fortelle at første gang hun fant noen hun kunne identifisere seg med, var da hun så denne filmen. Da var hun 15 år.  

– Heldigvis finnes det kunstnere som Anohni som jeg har vært begeistret for siden hun var med i Antony and the Johnsons. Om man ikke kjenner seg igjen i det kjønnet som kroppen har gitt deg, så krever det en del leting for å finne noe og noen å identifisere seg med. Etter min oppdagelse gjorde jeg mye research før jeg dro til legen. Da fant jeg ut at det er flere versjoner av historien om hvordan man finner ut at man har kjønnsdysfori. Det er ikke alle som er tre år når de uttaler at de er et annet kjønn enn det de er født som. Da jeg oppdaget dette, kunne jeg også føle meg hjemme, føle meg sett. Da kunne jeg fortelle min historie ut fra de fortellingene.

Veien i systemet
I Danmark er det bare det offentlige som behandler. Det er ikke som i Norge, hvor det også er private behandlinger. I 2014 stengte regjeringen i Danmark muligheten for at private gynekologer kunne foreta kjønnskorrigerende behandlinger. Nå er det bare Sexologisk klinikk i København og i Ålborg som kan foreta behandlingen. Gry ble knyttet til Sexologisk i Ålborg, som åpnet i 2017.

– Det var en rar ting å skulle erklære for legen at jeg var transkjønnet, og be om å få en henvisning. Jeg oppdaget det i oktober, og så kom jeg til legen i desember. Jeg er heldig, fordi legen min har allerede hatt flere transpersoner som hun har henvist, så hun kjente prosedyren. Det er mange som gir opp allerede her, fordi prosessen blir for vanskelig når helsepersonalet ikke vet hvordan de skal gå frem i slike saker.

Hva skjedde i møtet med legen din?

– Hun spurte om jeg har psykiske sykdommer, hvordan jeg har hatt det opp gjennom livet. Jeg tror det er et skjema som hun må følge for å kunne sende henvisningen til Sexologisk. For å se om jeg passer inn i en eller annen form for kasse.

Er det en vanskelig kasse å få lov til å komme inn i?

– Det har jeg ikke innsikt i, fordi man får ikke vite hva vurderingsgrunnlaget er. Jeg følte meg veldig paranoid: ”svarer jeg riktig? Passer jeg inn i deres kategori av hva det vil si å være transkjønnet?” Det er en vurdering som gjøres ut fra om man har den rette mengde kjønnsdysfori. Og det er jo mange transkjønnede som ikke har så stort ubehag med kjønnsorganet de er født med, men som føler seg som kvinner og derfor vil foreta forandringen. Hele definisjonen av transkjønnet er knyttet til en psykologisk bakgrunn, og derfor veier kjønnsubehaget tungt i forhold til å få lov til å foreta en slik forandring. Jeg røyk heldigvis inn i kassen.

Etter dette måtte Gry vente i flere måneder før hun fikk den første samtalen ved Sexologisk klinikk i Ålborg som står for den kjønnskorrigerende behandlingen som hormonbehandling og fjerning av skjegg. Ventetidene er lange både i Ålborg og København, fordi de er underbemannede. Dette beskriver Gry som problematisk, fordi det er ganske akutt når folk henvender seg til helsevesenet med dette ubehaget, fordi man føler seg så fanget i kroppen man er i. Og samtalene fører ofte til nye vurderinger, som fører til nye samtaler som skal vurderes.

– Det føles eksamensaktig. Det var merkelig å fortelle min livshistorie ut fra hva jeg forventer at de forventet av meg. Jeg følte det som om jeg skrev en roman, eller løy, selv om jeg fortalte sannheten. Jeg var så fokusert på at de skulle akseptere de følelsene jeg har, at alt måtte passe inn i deres vurdering av om jeg kan få behandling eller ei. I noen tilfeller gjorde jeg meg mer syk enn jeg er, forsterket ubehaget i forhold til kjønnsorganet mitt, for å være sikker på at de syns jeg krever den behandlingen som jeg trenger for å ha det godt. De informerer også grundig om alle kroppslige konsekvensene av å begynne på hormoner, fordi det er radikalt. Man setter kroppen under mye press. De vil også vite om man har familie og sosialt nettverk som støtter i løpet av prosessen.

Familie og venner
Ganske tidlig i prosessen delte Gry sine tanker med de nærmeste vennene. Mange av dem har ønsket å lese seg opp, forstå og på den måten kunne være støttende. Etter første møtet på Sexologisk, fortalte hun også sine foreldre om at hun er transkvinne.

– Det var veldig fint, de mottok det veldig bra. Men jeg var veldig nervøs, fordi i flere av fortellingene jeg har hørt, har foreldrene slått hånden av barnet fordi det blir fremmed for dem. Jeg har også lest om en som het Elcorn som begikk selvmord fordi foreldrene ikke ville tillate at hun skiftet kjønn. Hun skrev et langt selvmordsbrev på tumblr og automatiserte utgivelsen til etter at hun var død. Et vakkert og fryktelig trist selvmordsbrev. Selv ikke etter dette ville foreldrene gå med på hennes ønske om å være kvinne. Moren postet en Facebook-oppdatering hvor hun omtaler henne som ”sønn”, og beskriver selvmordet som et uhell.

Hvordan er det for deg å lese sånne ting?

– Jeg prøver å være trygg i denne drømmen som jeg har satt i gang, men jeg kan jo se at den kan bli ødelagt, eller i hvert fall bli gjort vanskelig. Vennene mine har tatt godt imot det, vært støttende, men det har også blitt sagt ting som ikke har vært bra. Jeg velger å tenke at det nok sier mer om hvordan man i Danmark snakker om transpersoner, og at det er for lite informasjon om hva det vil si å være transkjønnet.

Hva slags ting er det folk kan finne på å si?

– Det er noen av mine venner som veldig tidlig i prosessen kommenterte at jeg ikke gjorde nok for å virke feminin. De mente jeg måtte ta noen valg fort, at jeg burde begynne å gå i klassisk feminine klær. Men for meg er det vanskelig å begynne med disse tingene, fordi kroppen min fortsatt er veldig maskulin. Og det å koble feminint tøy med en maskulin kropp, vil gjøre meg veldig utsatt. Derfor venter jeg.

Transkvinner og det feminine spekteret
Utover den allerede nevnte rosa capsen hun har på, nesten identisk med den jeg bærer, har vi på nesten helt like klær; olabukse, sneakers og skjorte. Ingen har fortalt meg, cis-kvinnen, at jeg ikke kler meg feminint nok. Denne friheten som cis-kvinner har til å forme sin egen femininitet, har man ikke som transkvinne.

– Hele den virkeligheten som vi går rundt i, hvor kvinner kler seg veldig mangfoldig, hvor det er en versjon for det feminine for hver kvinne som finnes, det overblikket forsvinner og blir helt damebladsaktig.

Konfronterer du dette med de som kommer med slike uttalelser?

– Ja, og folk forstår det når jeg sier det til dem. Men det er anstrengende å være killjoy hvor jeg bryter med en flyt og det hyggelige, stopper opp for å korrigere.

Det er vel en automatikk i hvordan venner har henvendt seg til deg på i mange år, så det er kanskje forståelig at det kommer et ”han, nei, unnskyld! Hun.” fortsatt?

– Ja, og det er mye bedre at de selv avbryter og retter seg selv. Jeg føler meg drenert hvis jeg blir lest som mann av mine venner.

Ja, for når dette endelig har åpnet seg, så vil du vel ikke trekkes baklengs inn igjen til det du kom fra?

– Nei. Det lukker alt ned av selvfølelse. Jeg blir i tvil om jeg er meg, eller om jeg virkelig bare er en mann. Det gjør meg redd og trist.

Omverdenens lesning
Det er omverdenens lesning og bemerkninger som trigger kjønnsubehaget, forteller Gry. Usikkerheten er ikke noe som kommer innenfra i henne, men er en frykt for folks vurdering av henne.

– Noen ganger kan det være vanskelig for meg å gå ut og vite at skjegget mitt gror. Jeg battler med kroppen min i denne ventefasen som er jeg i, med kjønnstegn som gjør det vanskelig å bli lest som den jeg er. For to uker siden var jeg på en fest hvor en venninne spurte meg: ”Skal du ikke snart gå med kjole?” Jeg forklarte henne hvor awkward det ville være å ha så tydelig kroppsbehåring i en kjole som viser skuldre, for eksempel. Det vil leses som: her er en mann som har på seg kjole. Det vil gjøre meg altfor nervøs til at det vil være behagelig.

 

Det er vel også viktig å ta med i regnestykket hva du syns er fint, hvordan du har lyst til å være fin? På flyet fra Oslo til København var det med en veldig høy og bredskuldret person, hen var skallet, masse smykker, bare, hårete armer med masse tatoveringer, og kort, stram leopardkjole. Det var en stil hvor jeg tenkte ”den er din”, og jeg beundrer det, for det gir garantert masse støt i det offentlige rommet. Og nettopp det, hva din stil er, hvordan din femininitet gestalter seg, burde være opp til deg selv?

– Definisjonen av hva som er fint for meg, blir tatt fra meg hele tiden. Jeg konfronteres i høy grad med omverdenens vurdering av hva som er feminint eller ikke, og det gir meg ikke lov til å definere hva det vakre er for meg, fordi det vakre hele tiden løper igjennom omverdenen. Jeg jobber med å finne så mye ro i meg selv at jeg kan drite i det. Fortellinger om transpersoner er ikke lett tilgjengelige, så man presses inn i stereotypier. Det er kanskje derfor jeg har skrevet diktsamlingen, for å gi folk en innsikt.

Jeg har hørt at saker om sorte og transpersoner ikke vurderes som ”clickbait”. Vil majoriteten av skandinaver helst lese om seg selv?

– Jeg tror mange tenker at transkjønnedes problematikk ikke omhandler dem. Men det jeg har oppdaget, er at jo at de problemene jeg opplever, er avspeilet i forhold til hvordan man vurderer kvinner generelt i samfunnet. På Sexologisk klinikk har det tidligere handlet mye om at man skulle tilpasse seg å være kvinne på en bestemt måte. Fram til for et år siden var det slik at man skulle leve i minst et halvt år som en ”riktig” kvinne, det vil si å ha på kjole og høye heler og sånn.

Det hadde jeg ikke orket i et halvt år. Når jeg tar på kjole og leppestift og høye hæler, er det en type kvinnelighet jeg tar på meg. En type ut fra mange forskjellige kvinneligheter jeg velger å ta på.

– Det er en del av de måtene man kan uttrykke seg på som cis-kvinne. Men tidligere, på sexologisk, var det den ”fine kvinnen” som var malen for hvordan man som transkvinne skulle forme kvinneligheten sin. Men her har det heldigvis skjedd forandringer. På min siste samtale på sexologisk spurte jeg om jeg kunne få lov til å få friheten til å definere hva det å være en kvinne vil si for meg, og fikk et ja. Så jeg tror det har skjedd en forståelse av at det kvinnelige er et spektrum, at det rommer mange fasetter og vidt forskjellige fortolkninger. Men det var kanskje et forbeholdent ja, for samtidig sa hun at de kan tilby hjelp i form av undervisning i hva det vil si å være kvinne. Jeg tror det er en tanke om at man ikke kan integreres i samfunnet uten å kjøpe hele den stereotype ”kvinnepakken”. At du skal være den usynlige transkjønnede. Det har hjulpet meg veldig mye at jeg har funnet transkvinner som har sagt: ”jeg har lov til å ha et adamseple, jeg skal ikke operere det vekk” eller ”jeg har lov til å ha denne kraniestrukturen”. Det at man har gjennomgått en forvandling, kan godt være med i den kroppen man har. At hele livsfortellingen kan være synlig.

Å gi fra seg autoritet
Det skjer mye med utseendet når en hormonbehandling settes i gang. Hudstruktur og kroppsbehåring forandrer seg fort. Det Gry ser mest fram til, er å kunne avleses som den hun selv føler seg som i offentlige rommet. Hun har også bedt om stemmetrening for å lære å bruke stemmen lysere.

– Som transkjønnet må man frata seg en autoritet for å kunne bli vurdert som den man føler seg som. Man forbinder jo mørke stemmer med de autoritære.

Ja, jeg husker en sak for noen år siden i Danmark hvor det ble sagt at man fikk vondt i ørene av kvinnelige radioverter.

– Det kvinnelige er ladet i Danmark. Det har i denne prosessen virkelig slått meg hvor usynlig man er som mann. Blindheten for de privilegiene man får i en mannekropp, er plutselig blitt veldig tydelige for meg. En mann leses mer som person enn som kropp, mens kvinners kropp hele tiden vurderes på utseendet. Nå som jeg har sprunget ut som transkjønnet, har jeg oppdaget hvor massivt omverdenen vurderer klærne mine, hvordan skuldrene mine er plassert osv. Jeg vil gjerne ha friheten til å ha en kropp som gjør kroppslige ting, i stedet for å måtte kopiere bevegelsesmønstre som kulturen har vurdert at er feminine.

Over til ”det motsatte kjønn”?
I år ble for første gang transkjønnethet utelatt fra WHO sin liste over sykdommer. Tror du det kan føre til at man kanskje ikke lengre kommer til å snakke om å skulle ”over til det motsatte kjønnet”? Jeg anser at det ligger et stort problem i å snakke om et ”motsatt kjønn”, fordi jeg er i tvil om dette er noe som virkelig finnes.

– Det vil være godt om man kan se kjønnskorrigerende behandling mindre som en reise mot det motsatte kjønn, men mer som en tilpasning av hvordan personen føler deres kropp skal være. At det er punkter i løpet av reisen mot det som defineres å være det motsatte kjønn, at det er flere stasjoner man kan være på. Det er jo ikke sort/hvitt. Fra legevitenskapens side mangler det litt en forståelse for at kjønn kan være gråsoner, et spektrum av en fargepalett i stedet for å være det ene eller det andre. Sånn er det jo ikke i virkeligheten. Så i samtalene med Sexologisk må man nesten smøre så tykt på at man kan bli redd for å bli tatt i løgn, fordi man vet at svarene må passe inn i en mal som veldig få i virkeligheten egentlig er, men som så blir representativt for alle. Jeg kan huske at et av de første spørsmålene jeg stilte på sexologisk, var om jeg får lov til å være i tvil om jeg har lyst til å ta kjønnsoperasjonen. Da var jeg nervøs for at mitt ønske ikke ble vurdert som reelt nok.

Det man snakker om som pre op og post op – som om det er det endelige, først da er du ferdig kvinne eller mann?

– Ja, og som man i USA snakker om som ”The Surgery”. Mange av de transkvinnene i USA som jeg følger, blir ofte spurt på datingapps om de har fått ”the surgery”, og de får så avslag om de ikke har fått den, selv om de ser helt utrolig vakre ut. Det er en obsession om kjønnet, helt fra du blir født hvor du blir kikket mellom bena og stien legges opp derfra. Det er en tro på at kroppen er mer sann enn følelsene, og der ligger den underliggende diskursen for hvordan vi oppfatter kjønn.

Men får du lov fra sexologisk å vente med en beslutning om denne operasjonen?

– Ja, jeg kan vente med å bestemme meg. Det skjer mye med hvordan kjønnsorganet fungerer når man begynner på østrogen. Det er jo et spørsmål om man har det ubehagelig med den kroppsdelen når man har vært gjennom alt det hverdagssynlige. Jeg finner også mye trygghet i at det er større og større fellesskap av ikke-binære personer. Det viser at det er en større frihet i fortolkningen av kjønn, at kropper kan være underlige og personlige. Det syns jeg er veldig vakkert. Det gir en frihet. Man kan være en uklassisk fortelling fordi den blir mer og mer alminnelig.

Min egen historie om meg selv
Gry er fortsatt i en ventelimbo i helsesystemet, mellom samtaler, henvisninger og i kø for å få i gang med hormonbehandling. Denne ventingen er krevende, men den største befrielsen har allerede skjedd, og det var ved gjenkjennelsen og oppdagelsen av å være transkvinne.

– Det er en enorm glede å plutselig å få sin egen historie i stedet for sin kropps historie. Eller andres historie om en selv. Og så plutselig føle at man har et liv, man har en fremtid. Som man kan føle seg tilpass i. At man ikke skal leve opp til forskjellige ting, men at man kan leve opp til seg selv. Jeg har ikke hatt angst eller depresjon, noe som har plaget meg hele livet, siden jeg har oppdaget dette. Det er en veldig håndgripelig glede. Det har vært enormt forløsende å finne årsaken til det ubehaget jeg alltid har gått med. Jeg kan peke på det såret som gjør vondt, i stedet for at det bare er et mørke eller en uro.

”Jeg tager et billede af mig selv, prøver at vende det i accept, skriver et lille mantra: Dit ansigts skønhed starter altid et sted, det er ikke en fejl, det er bare en del af den fortælling som dit ansigt kommer til at have senere. Fokusér på dets potentiale og se bort fra de kønnede tegn som dit ubehag bider sig fast i. Husk på at din fremtid allerede er i dit ansigt nu, hvis du ikke lærer at elske det nu, vil hormonbehandlingen ikke hjælpe dig. Kram.”(Fra Gry Stokkendahl Dalgas´ diktsamling Det er her jeg kan tale, her må jeg begynde igen)

Dette intervjuet ble gjort i mai 2018, og vi hadde planlagt å ha neste samtale i oktober ettersom planen i mai var at Gry skulle i gang med hormoner i september. Men systemet er skrøpelig, og det er hele tiden utsettelser. Pr dags dato ser det ut til at Gry kan starte på hormoner i mars. Venting og utsettelser er noe de fleste i denne behandlingen skal forholde seg til, og i januar reiser jeg igjen ned til Danmark for å møte Gry, og da skal vi snakke om nettopp dette; tiden.