Vi har bestemt oss for å flotte oss med kake i den vakre Palmehaven i Københavns Glyptotek, Danmarks største samling av marmorstatuer og egyptiske funn. Dette er tredje gang Gry og jeg møtes for å snakke om transisjonen som hun er midt i. Det har gått et drøyt halvår siden vi sist møttes. Hun venter utenfor hovedinngangen da jeg ankommer. Står der i den rosa capsen som hun så ofte bruker, og lager en bevegelse som jeg har begynt å kjenne igjen som hennes: skakker litt på hodet og kikker på skrå på meg, kroppen vrir seg litt sjenert før hun åpner armene til en klem. 

Blazer følger forfatter Gry Stokkendahl Dalgas mens hun er i samtaler og behandling på Sexologisk klinikk i Ålborg. Intervjuserien er støttet av Fritt Ord.

TEKST: ELIN AMUNDSEN GRINAKER, FOTO: GRY STOKKENDAHL DALGAS OG ELIN AMUNDSEN GRINAKER

Da vi ankommer Palmehaven er det fullt ved alle bordene, så vi bestemmer oss for å starte med en tur rundt i det nyrenoverte museet. Vi går gjennom hall etter hall med marmorskulpturer av nakne mennesker og eldgamle stjålne greier fra Egypt, alt sammen navn- og tidsangitt på små skilt på veggen. På dette nyrenoverte muséet har de åpenbart landet på at de vil fortsette å bruke “f.Kr” og “e.Kr” i stedet for “f.v.t” eller “e.v.t” – dette 0 som kanskje mer enn noe annet markerer starten på 2000 års patriarkat; heretter er det én gud, og han er mann. 

Noe nytt jeg oppdager som ikke var der sist jeg besøkte Glyptoteket, er noen veldig fargerike kopi-skulpturer som er plassert ved siden av den originale, hvite skulpturen. Jeg har aldri sett dette før, det ser nesten komisk ut med de skarpe fargene, som om et barn har gått bananas med malingen. Men man mener altså at det var slik disse skulpturene opprinnelig så ut. At de var malt. I pangfarger. Det kan være godt med en fargesprakende løve som kan røske litt opp i etablerte “sannheter”.

Mens vi går rundt blant skulpturene snakker vi om hermafroditten. Gry har lest at det ikke var uvanlig å ha hermafroditter ansatt i presteembetet fordi man så hen som et bindeledd mellom det guddommelige og det menneskelige på grunn av blandingen av begge kjønn. Hermafroditten, eller den interkjønnede, ble sett på som en som befant seg i en posisjon mellom kvinne og mann, og dermed mellom alle andre dualiteter. For eksempel hadde inkaene prester som levde i denne vippeposisjonen mellom mann og kvinne, og eksisterte som bindeledd mellom de levende og døde, fremtiden og fortiden. Kjønnsidentiteten deres ga dem en spesiell adgang som ikke var andre forunt.  

Vi finner etterhvert en plass i kafeen, kjøper kaker og fortsetter samtalen. I våre tidligere møter har vi satt oss på plasser hvor vi kan snakke uforstyrret, men nå sitter vi ved et bord som står tett opptil nabobordene hvor andre gjester mesker seg med sine kaker. Og til min store glede snakker ikke Gry lavt, hun tar den plassen hun skal ha. Vi fortsetter samtalen om ulike fortellinger som knyttes til transpersoner eller som transpersoner knytter til seg. 

– Jeg leser mye, både på nett og bøker, og har begynt å snuble over dette med at transpersoner tar det umenneskelige eller monsterets posisjon som en revolusjonær tanke, en måte å finne styrke på. Lilith er et forbilde for transkvinner. Hun var ikke som en klassisk kvinne, hun ville ikke gjøre som gud befalte henne, ville ikke være Adam underlegen, fordi hun var skapt av samme materiale som ham. Lilith har i det hele tatt vært en revolusjonær figur for alle kvinner fordi hun sier nei til den makten som gud prøver å tildele Adam. 

– Susan Stryker var den første amerikanske akademikeren som stod frem som transperson, og hun skriver i My Words to Victor Frankenstein Above the Village of Chamounix om at samfunnet plasserer henne i en monsterposisjon, fordi man faller utenfor eller forstyrrer samfunnets kategorier. Teksten er et brev til verden, henvendt til dr. Frankenstein. Også Mary Shelley skriver om dette i romanen Frankenstein fra 1818, at monsteret forstyrrer de klassiske teoriene; de døde vekkes til live, far blir til mor – altså ødeleggelsen av de faste kategoriene. Denne ødeleggelsen står transpersonene står for.

 

I sommer ble transmiljøet mer allment da folk gledet og gråt seg gjennom tv-serien Pose som handler om transmiljøet i Harlem på 1980-tallet. Hva skjedde med transbevegelsen i dette tiåret?

– Det var det tidspunktet hvor transpersoner begynt å tenke på seg selv som transpersoner. Fra Stonewall Riots i 1969 og fremover til og med 1980-tallet er en dannende periode hvor hele LGBT-miljøet begynner å komme i posisjon, og transpersoner  også begynner å få en stemme. 

Hvordan er transidentiteten og transmiljøet før 1980-tallet?

– Det er nok mye tanken om at man bare assimilerer seg, gjør seg så usynlig som mulig ved å bli så mye mann eller kvinne at man ikke gjenkjennes som trans. Eller det motsatte, å måtte oppgi det. Enten forsvinne inn i seg selv eller å prøve å forsvinne inn i kvinnebildet så mye som mulig. På det tidspunktet var det jo i mye større grad enn nå et behandlingssystem som ikke forsto dem. I BBC-programmet Open Door fra 1973 forteller fire transkvinner om deres liv. Språket deres og begrepene de bruker om seg selv er merkelige, det er som om de ikke har et språk for seg selv. De vil gjerne snakke om livet sitt, men det er som om det mangler noe. De omtaler seg selv som intersex selv om de ikke er det. 

“Sampling” til et jeg

Språklig, når man snakker om noe som ikke er hetero eller binær norm, så låner man vel fortsatt den dag i dag ordene fra denne normen?

– Ja, man låner ordene fra det heteronormative for å beskrive seg selv. Man kan si at man forteller sin historie gjennom å sample. Å være mer aggressiv i måten å fortelle på, fra sin kropp og sine erfaringer. I boken min har jeg samplet fra sanger og bøker, ofte fra cis-kjønnede og heteroseksuelles tekster, lånt deres ord for å beskrive mine egne følelser. Man kan kalle det låne eller stjele alt ettersom hvor vennlig man ser på seg selv mens man gjør det. Susan Stryker sampler jo også når hun låner Frankensteins monster fra Mary Shelley. Hun tar noe som aldri har hatt noe å gjøre med henne, og gjør det til et speil for hennes eget liv og følelser.  

Men disse fem kvinnene i BBC-programmet sampler ikke engang?

– De kan ikke fortelle om prosessen, men mer om sluttmålet de har kommet fram til. En av dem er lykkelig over å ha funnet en mann, hun beskriver det som å ha funnet lykken. De andre prøver å få livene til å fungere. 

Er konsensus at om de skal ha en kjæreste så må det være en mann?

-De er underlagt et behandlingssystem og et samfunn som krever at de som transkvinner må ha en mannlig kjæreste fordi de nå er kvinner. På det tidspunktet var det ikke lov å være homo. Men fortsatt i Danmark er det noen som snakker om at de får avvist sin søknad om kjønnsskifte fordi de har en jentekjæreste, og de da ville bli et lesbisk par etter operasjonen. De opplever det som at de ikke har nok kjønnsdysfori til å få lov til å få den behandlingen de trenger. 

Hvis man tok kontakt med den avdelingen, ville de da innrømme at de diskvalifiserer på grunn av dette?

-Det tror jeg ikke. Man ville kanskje anklage transpersonen for å være følelsesmessig berørt og ute av stand til å fortelle sin historie ordentlig. 

Når denne ene fortellingen trekkes ut av en større kartlegging vil behandlingsstedet ha makten til å si at det er antakelser?

-Ja, nettopp, de har utdannelsen og makten og kulden. Men for den som vurderes og mottar avslag betyr dette mangelen på et godt liv, og da kan man bli desperat, gråtende og sint. Man er i en avmaktsposisjon og ender i en posisjon hvor man ikke blir trodd. Jeg har hørt om flere ikke-binære personer som har problemer med å få lov til å fjerne bryster. Å ville være kjønnsnøytral ses ikke på som gyldig grunn til å få fjernet brystene. Det oppleves da som at det fra behandlingsstedet er et ønske om at personen må bevege seg i en maskulin retning. 

Har du selv i behandlingssituasjonen opplevd at du blir tatt med “en klype salt”, eller at fortellingene dine redigeres ut fra en tanke om at du er for følelsesmessig berørt?

-Nei, jeg har ikke opplevd det slik selv, men det er nok også fordi jeg allerede hadde hørt at de muligens ville tvile på det jeg ville si om behovene og følelsene mine. Jeg skapte en fortelling om barndommen min og det kjønnslige ubehaget mitt som jeg tenkte at ville passe inn i den måten de tenker og vurderer at en transkjønnet kvinne skal være. Jeg formet meg etter deres definisjon så godt jeg kunne. Det var panseret mitt mot enhver tvil som kunne skade ønsket mitt om å få begynne på hormonbehandling. 

Den medisinske transisjonen

Nå er det et drøyt halvår siden Gry startet på den medisinske behandlingen. Man snakker om to transisjoner; den sosiale og den medisinske. Den sosiale er det første, når du står fram for deg selv, de som er nær deg og for alle du møter i ditt sosiale liv. Denne prosessen fortsetter også mens man er i medisinsk transisjon. Jeg spør henne om hun merker noen endring på hvordan folk leser henne, etter at behandlingen startet.

– Jeg vet ikke. Det medisinske går så langsomt at jeg ikke tror det har noe å si sosialt. Jeg har vært sosialt ute som transkvinne så lenge nå, og jeg har en gruppe av venner som etablerer meg for nesten alle situasjoner jeg er i. På den måten har det blitt enklere å være meg. Med den medisinske transisjonen vet jeg ikke hva som skjer, for jeg ser jo på ansiktet mitt hver dag, men jeg kan merke at det har skjedd noe, en svak forandring. Det er lettere for meg å ta en selfie nå, og det er virkelig en deilig følelse. På mine gode dager kan jeg tenke at jeg er pen nå. Og det er skjønt! Ellers går det rolig med kroppen min. Det skjer ikke så mye merkbart. I Danmark gir man ansvarlige doser østrogen, og ikke i turbomodus som f.eks. i USA hvor man har godkjent at man kan sprøyte østrogen inn med kanyle. I Danmark er det oftest gelé som man smører seg selv med hver dag. På hudområder hvor det ikke er hår, underarmen for eksempel. Disse bestemmelsene er gjort for at man ikke skal utsette kroppen for et for stort press, for følgene av det kan være alt fra åreknuter til kreft. 

 Får du mange spørsmål om hvordan den medisinske behandlingen føles? 

– Vennene mine spør meg hvordan det føles, og jeg svarer at det føles som å ha en kropp.

Fra å ikke ha en kropp? 

– For å avmystifisere det, så er kroppen min fortsatt bare en kropp, det skjer ikke noen ville ting. Det er ikke hokus pokus. 

Men du har jo vært i krig med den før, og over de arrene som du kaller det, som blir i og på kroppen etter en pubertet med testosteron?

– Ja, men nå har jeg en trygghet i å vite at kroppen min beveger seg i den riktige retningen i stedet for i feil. Det er lettere å leve livet når jeg vet at framtiden i kroppen min passer med den fremtiden jeg ønsker meg.

Som når toget skal spore om og komme inn på det riktige sporet for å ikke komme på avveier?

– Det var jo nettopp det jeg gikk i panikk over da jeg ventet på å få godkjent og starte behandlingen: «shit, jeg har gått på feil tog! Det er et InterCity Lyntog, så det er veldig langt mellom stasjonene!” Nå føles bare rolig og deilig behagelig å endelig ha den riktige kroppsfremtiden, og da er det greit at det går langsomt.

Du har jo nevnt før at det kan være krevende å få hverdagen til å henge sammen for personer i transisjon, både på grunn av avstand til behandlingssteder, men også på grunn av den mentale påkjenningen både det sosiale og det medisinske har. Hvordan har dette vært for deg? 

– Det er visst generelt slik at det er krevende for mange å holde hverdagen, studier og jobber i gang når de er i utredning og i behandling. Jeg mistet plassen på studiet mitt. Først én gang, og så fikk jeg den tilbake ved hjelp av en legeerklæring fra Sexologisk i Ålborg. Men så mistet jeg plassen endelig i februar 2019, fordi jeg hadde det jo fortsatt ikke bra, og utredningsforløpet ble hele tiden utsatt. Jeg hadde fått flere sjanser, men denne ble den siste. Og da mistet jeg også boligen min, ettersom dette var en studentbolig. Så jeg bodde hjemme hos foreldrene mine i hele sommer, men nå er jeg tilbake i Århus og bor i et kollektiv. 

Skjegget

Gry har tidligere snakket om å se fram til å kunne fjerne skjegget som har vært hennes tydeligste friksjon mot å føle seg og bli lest som kvinne, og selv om hun har hatt helt glatt og nybarbert hud de andre gangene jeg har møtt henne, slo det meg at hun på en måte virket mykere og glattere i ansiktet når jeg møtte henne nå.

– For to uker siden var jeg på laserbehandling på sykehuset i Århus. De har drop-in-timer der, på avdelingen Kjønns- og hudsykdommer. Fantastisk navn! Den morsomste kombi noensinne! Jeg fikk den første laserbehandlingen i mai, men jeg syns ikke det var nok. Så denne gangen ba jeg om at de skulle skru opp for styrken. 

Hvordan foregår det?

– Man legger seg ned på en briks, får på seg krem og noen dykkerbriller av jern, og så føles det som om noen tatoverer deg med støt i ansiktet. Det er en helt uhyggelig smerte, men samtidig så er det sånn «dette er føkkings nice». Man skal bare gjennom det. Etter at halvparten av ansiktet er tatt, blir jeg immun for smerten. Hun som utfører behandlingen sier “1-2-3” og så gir hun støt, og slik kjører hun over hele skjeggpartiet. Hun holder på hodet mitt så jeg ikke skal rykke det bort, for jeg kan ligge og sprette fordi det gjør så vondt. Etter behandlingen er ansiktet mitt helt arret som om det har blitt solbrent og deretter gnidd inn i brennesle.

Hvor mange ganger må du gjøre dette?

Jeg må fortsette denne behandlingen hele livet. Testosteron er en veldig lykkelig byggherre som bygger ting som tydeligvis skal det være der for evig. Skjegget vil fortsette å gro, det er en hårsekk som har bestemt seg for å være ekstra ond. Eller dum. Men jeg får det tøffeste ansiktet. Det er ingen som kan føkke med ansiktet mitt etter dette! Det tåler alt! 

Stemmen

Den 22. november lanserte Gry debutboken Det er herfra jeg vil begynde at tale, disse ord kan finde vej. Før utgivelsen leste hun opp fra den på forskjellige kollegaers lanseringer, både i Århus og i København.

Hvordan er det å gjøre disse opplesningene?

-Det er veldig gøy! Jeg leser ganske lenge hver gang, og jeg kan merke at stemmebåndene mine blir slitne, fordi jeg leser opp med lys stemme. Jeg har ikke begynt med stemmetrening enda, så jeg snakker nok lyst på feil måte. Av og til må jeg også snakke med forskjellige instanser på telefon, og da har jeg en joke for meg selv om at jeg snakker med dem som om jeg snakker til en søt, liten, hund – du vet, når man snakker lyst på den måten. Og så kan jeg jo håpe på at den jeg snakker med blir min beste venn! Så fram til jeg begynner stemmetreningen, må jeg holde ut å være en litt overanstrengt hundesnakker. Jeg gleder meg til det, for det blir fint å finne min stemme, og det blir godt å slippe å knekke som en omvendt tenåringsgutt når jeg plutselig faller inn i det dype leiet. 

Som at den blir dyp når du ikke passer på å presse stemmen opp?

-Ja, for jeg tvinger talen opp mot halsen og hodet. En stemmeguide på nettet laget av transkvinner viser hvordan de flytter klangen fra brystet og opp mot hodet. Det er ganske slitsomt i lengden, og hvis jeg er trøtt eller uoppmerksom kan det komme en mørkere stemme som det er ubehagelig å snakke med. Jeg har ikke lyst til å høre den. Jeg opplever det som et masketap. Å snakke mørkt føles for meg som at ordene mine blir usanne, på en måte. Contrapoints, en transkvinne jeg så på youtube, fortalte at hun hadde laget stemmen sin ved å klippe sammen stemmer til andre kvinner hun syntes at hadde fine stemmer, og så la hun de forskjellige stemmetrekkene sammen til sin egen. Og det er jo igjen ganske Frankensteinaktig! Og dette med å sample fra folk man ser opp til, er det jo ikke bare transpersoner som gjør, det gjør jo også cis-hetero-personer. En gutt ser kanskje på David Beckham og tenker at han er kul, slik vil jeg være. Alle er kanskje litt Frankensteinmonstre? Selvfølgelig er man også seg selv, men man klipper også ut og gjør til sitt, setter seg mer eller mindre bevisst sammen av folk man liker. Og det at alle gjør det, dette som kanskje kan kalles en transkvinneerfaring, er mye mer universelt. Det er forbundet til ganske normale følelser.