TEKST: ELIN AMUNDSEN GRINAKER FOTO: FRA BOKEN

Et vell av nostalgisk lys og sug i magen slår meg mens jeg blar meg gjennom Ada Bligaard Søbys bok ”The best is yet to come”. Ideen til boken kommer fra at Søby inviterte ekskjæresten Louis til å dele bilder med henne og sette de sammen til en bok. Deres historie. Disse to menneskene som levde separate liv fram til de møttes i New York og var kjærester en stund, før de gikk fra hverandre og fortsatte i hvert sitt spor igjen.

Boken starter med et bilde av en lapp hvor det står skrevet: ”A beautiful, smart, and loving person will be coming into your life.” På neste side angis de to hovedpersonenes fødselssted og –år: Louis i Frankrike 1966 og Ada i Danmark i 1975. Vi introduseres så til bokprosjektets idé, nemlig den at Søby siden hun og Louis var kjærester i New York på midten av 1990-tallet, har tenkt på en boks med fotografier som han hadde. Hun fikk lov til å se på dem kanskje bare en eller to ganger, men de festet seg ved henne fordi hun opplevde dem så fulle av liv og eventyr. På Søbys invitasjon blir Louis med på å dele bilder til boken, ”Now that the war against the universe is over I can look at these pictures with compassionate amusement….”

Vi møter Ada og Louis sine foreldre, bilder av disse som unge, korte glimt inn i oppveksten til de to hovedpersonene. Etter bilder fra to barndommer, som billedlig og ved korte tekster, fremstår som ganske forskjellige, slås pusten ut av meg når jeg åpner siden med skoleportrettene av dem begge. De er kanskje 12-14 år gamle. Og har det samme uttrykket i ansiktet. Ikke det vanlige ”chees”-smilet som skolefotografer ofte etterlyser, men det ser ut som at begge er i ferd med å fortelle noe. Det er som om vi får møte likeheten mellom de to før vi tas med inn i tenårene deres, som er nokså forskjellige. Den ene lever et punk-liv, har hanekam, langefinger og barn i tidlig alder, den andre går på high school i Canada og får tatt bilde til prom.

Midt i boken møtes de. De er en drøm. Ved siden av bildene, er det tekster hvor de skriver om hverandre, om hvordan de så hverandre. Disse var forelsket, det ser ut som de forgudet hverandre.

Da jeg forleden leste Wencke Mühleisens bok Hetetokt – rabalder med overgangsalder, var en av de tingene som gjorde mest inntrykk tankene hennes om tiden. Om jeg husker det riktig, snakker hun om oss mennesker som containere av tid. Og dette begrepet dukker igjen opp i meg når jeg opplever denne boken. Jeg dras tilbake i mitt eget liv, til kjærlighetshistorier som ligger mange, mange år tilbake. Til uforbeholden hengivelse og veiskiller, og folk som sitter igjen i kroppen for alltid. Og det er vakkert. Alt har sin plass i containeren av tid.

Søby og jeg var i samme miljø i en femårs periode hvor jeg var kjæreste med en av hennes venner, fra 2000-2005. I samme periode lagde jeg fanziner i København, og Søby var med i alle de tre utgavene vi fikk utgitt. Hun hadde allerede da denne upolerte stilen hvor hun skriver på bilder med tusj, klipper i bildene og limer dem sammen til kollasjer, og ikke minst: hun samler på minner. Til den ene av fanzinene fikk vi side på side med lapper som hun hadde fått av venner eller skrevet til venner, kjøleskapsbeskjeder i et kollektiv. Slike ting samlet hun på. Og måten hun presenterer det på sammen med fotografiene sine, gjør at det er lett å få tilgang til stemningen og skape historier om personene hun viser frem, og relasjonene dem imellom. Det er den samme stilen hun bruker i The best is yet to come: håndskrevne lapper, kinobilletter, polaroidbilder med beskjeder på, passfoto, sigarettpakker, alt er med på å slå an melodien til en historie. En fortelling om at de flyttet til Paris, fortelles gjennom boligannonsen de fikk trykket. Noen sider videre ser jeg kinobilletten til L.A.Confidential. En liten epoke åpnes i meg. Og samtidig med dette tilbakeblikket, dette dykket ned i minner, trekker bokens tittel fremover, eller til et nå. Boken er ikke bare en nostalgisk tripp, fordi det beste har ikke skjedd enda.

Alle historiene er antydninger. Vi må legge til det meste selv, men lyset er lagt, stemningen er satt. Noen historier kommer abrupt, som midt i forelskelsen til de to, hvor det dukker opp noen sider med deres familiers hemmeligheter. Louis sin families hemmeligheter er antydninger om at hans fars venn kanskje var mer enn en venn, mens Søbys families, eller farens hemmelighet, er mindre subtil. Han hadde nemlig, over en ni års periode, en familie til i Ghana. Samtidig som han bodde i Danmark. Jeg holdt på å trille av stolen da jeg åpnet den siden. Snakk om lur kar som er villig til å assimilere.

Historiene som slås an, åpner en fortelling uten å fortelle videre, forklare – et bilde, en tekst: f.eks. et bilde hvor Louis med en alvorlig mine holder en lapp hvor det står: ”SORRY!”, og hans bildetekst er: ”This was probably a morning after the beast came out to play.”

Tenk på alle de menneskene vi bærer i oss. På godt og vondt. Og jeg er så glad for at Søby med denne boken gir meg et rundkast tilbake i tiden, og samtidig trekker fram til i dag. Nå er vi her. Med alt vi bærer på av møter og hendelser. Jeg husker selv fra den perioden jeg var i samme krets som Søby, at hun hadde en egen evne til å få folk til å åpen seg, til å fortelle. Hun har også laget dokumentarfilmer, og disse har også noe av dette upolerte over seg, og hun kommer tett inn på de hun portretterer. Det tror jeg hun kan gjøre fordi hun har en varme og en evne til å se folk, til å høre dem. Og det sammensatte, de forskjellige elementene som er med på å lage livsfortellingene våre, det upolerte som livet er, gjør at denne boken går rett i solar plexus på meg.

 

The best is yet to come utkom i september 2018 på Kehrer Verlag Heidelberg Berlin. Tekster og bilder av Ada Bligaard Søby og Louis My. Grafisk design: Benjamin Robin Graahede.