TEKST: ELIN AMUNDSEN GRINAKER

Det er lørdag formiddag. Foran meg står en tømt kaffekopp og en asjett med smuler etter en croissant. Jeg har nettopp lest ferdig Marte Magnusdotter Solems debutroman Jeg har mer jeg vet du vil like. Tårene triller. Over bokas 19-årige Silje sin manglende evne til å kommunisere ut egne grenser, over tvilen og tilpasningsdyktigheten som overtar all tankevirksomhet i redselen for å bli avvist, og over gjenkjennelsen i beskrivelsen av å skulle gå over fra barndom til voksenliv. Å finne integritet, lære selvomsorg og kjenne grenser er en seig kamp. Og Silje jobber som faen! Men hun jobber mest inne i hodet i krig med egne tanker uten å få formidlet de i klartekst til kjæresten og familiemedlemmene – som dessuten mildest talt er håpløse lyttere.

Vi møter Silje mens hun pakker til sommerhusferie med sin første kjæreste. Det er sommeren 1997, og i enden av denne sommeren skal hun flytte hjemmefra. Pakking og flytting er hun dreven i, for det har hun gjort en gang i uka siden hun var liten – en uke hos mamma, en uke hos pappa. Men denne gangen er det vanskelig å pakke, fordi hun pakker ikke etter sitt eget hode, men gjør valg ut fra hva hun tror kjæresten vil like. Moren har det mildest talt hardt med at hennes eneste barn snart forlater redet. Hun suger til seg alle forandringer omkring Silje, og har fått det for seg at datteren ikke kommer hjem igjen etter sommerhusferien. Og når Silje endelig skal gå, er moren tung i henne da hun vil hjelpe med å putte det siste i sekken: ”Det føles som om hun henger igjen i lokket da jeg snur meg for å gi henne en klem.” De fleste av oss kan kanskje gjenkjenne den tyngden det gir kroppen når noen henger i lokket på sekken du har på deg. Man trekkes ned og bakover. Ens egen fremdrift holdes igjen. Dette bildet kommer tidlig i boka, og er et anslag til det som senere skjer; andres ønsker og følelser knebler og binder Silje fra å agere og snakke fritt, hun manøvrerer som en mester i alle inntrykkene hun tar inn fra andre, men har ikke samme egenskap mot seg selv, og dermed trekkes hun bakover og innover, mister fremdriften.

Den eneste som så ut til å høre og se Silje ordentlig var bestemoren som døde høsten før. Ikke bare huset til bestemoren, men også samværet med henne, kaller Silje for ”hjem”: ”Vi drakk te og melk og spiste brødskiver med eple og kanel, hun leste Robinson Crusoe, Crusoe med trykk på e, jeg henta boksen med sukkerbitene etter middag, dyppet dem i kaffen hennes og sugde hardt til de smuldret på tunga.” Det er i dette huset på Nesodden, som etter bestemorens død har blitt familiens sommerhus, at Silje skal på ferie med kjæresten. Den første kjæresten. Den første ferien sammen. På veien mot sommerhuset hvor hun har tilbrakt store deler av sin oppvekst, beskrives det hvordan hun flytter inn i de forventningene hun tror kjæresten har: ”Eirik ser seg nysgjerrig rundt, og jeg gjør det samme, selv om jeg ikke ser noe nytt.” Allerede på båten fra Aker Brygge, har hun justert seg etter tenkte forventninger ved å spise vafler selv om hun er kvalm – han skal ikke tro at hun er kokett. Når hun skal velge en bok hun vil lese for Eirik, kommer hun i konflikt med seg selv, fordi alle de bøkene hun liker i bokhylla er skrevet av kvinnelige forfattere, og hun er så redd for at han skal gjøre narr av det. ”Hvis han skulle gjøre narr, kommer jeg ikke til å kunne le av det, det betyr for mye for meg.” Hun velger Bjørneboe. Og går i panikk når Eirik finner cd-samlingen hennes. Det er så viktig for henne at han skal like alt ved henne, at det hun byr på er ting han allerede liker. Og hun ønsker så sterkt at dette er like stort for ham som for henne: ”Jeg lurer på om han har kjent det på denne måten før, om han har oppdaget noe nytt i seg selv framkalt av meg.” Hun hviler aldri i situasjonen, ikke engang de gangene hun forteller seg selv at hun gjør det – contradiction in terms – som når hun sitter lent mot et tre med Eiriks hode i fanget: ”Alt føles enkelt, det er ikke vanskelig å slappe av, livet er akkurat nå, hvorfor kludre det til når man bare kan nyte øyeblikket, sånne tanker går gjennom hodet mitt, og de føles sanne.”

Etter en enkelt dag torpederes tosomheten når Siljes far, hans nye kone, deres datter og konens mediocre white bror må avlyse sin ferie og bestemmer seg for å ta resten av ferien i sommerhuset. Hun engster seg for hvordan Eirik skal ta dette, men opplever at han glir rett inn i familien som så kommer imellom henne og ham. Kjærestens oppmerksomhet er nærmest umulig for Silje å fange etter familiens ankomst. Etter flere forsøk på å påkalle seg hans nærvær, velger hun å sette seg med en bok, denne gangen en bok av en kvinnelig forfatter. Men hun tar inn alt som skjer rundt henne. Lytter, ser, tolker. ”Den lille sirkelen jeg hadde tegnet rundt meg selv, der jeg skulle sitte uforstyrret, må hele tiden tegnes på nytt.”

Solem skriver også at Silje ”lytter med hele meg i mørket.” Jeg tviler ikke. Her er antenne ute i alle celler. Hun lytter til Erik som har blitt sittende igjen ute med Siljes stemor etter at alle andre har gått i seng. Denne følelsen av å våkne om natten og være angrepet av sine egne tanker, filteret sover fortsatt, tankene er lysvåkne: ”Det er umulig å snu tankene på denne tiden av døgnet.” Og morgenen etter må hun ”komme på plass i meg selv før de våkner og er overalt og man ikke har mulighet til å snu en stein engang, eller hva det heter.”

Lik Silje presser heller ikke forfatteren seg på. Det er som at det sinnet som vokser i meg mot Siljes familie og kjæreste oppstår ut fra min lesning, ikke som noe forfatteren dikterer. Kanskje blir andre lesere oppgitt og irritert over Siljes manglende evne til å slappe av i – og med – seg selv. Det oppleves som fortellingen ligger åpent og speilingen kan skje i flere enn i bokas hovedperson. Karakterene er tegnet nyansert, det er bare en av dem som er relativt flat, og det er stemorens bror – tidligere her omtalt som mediocre white bror – Stein. Han er Siljes rake motsetning. Han har nemlig INGEN antenner. Niks, nada, none. Her har det grodd innover. Han er fyren som drar i gang en gutta-mot-damene-sjargong. Det er som om det ikke kunne streife ham at en kvinne kunne si noe av betydning, og dermed blir de usynlige for ham. Dessverre smittes Eirik av denne egenskapen når Stein er i nærheten, og Silje ser ut til å bli helt usynlig.

Det Silje tar inn opptar tankeplassen. Og der ligger selvsviket som gjør at hun forsvinner lengre og lengre inn i seg selv og bort fra de andre omkring seg. Det blir så mange lag av tanker og fortolkninger i Siljes forhold til de omkring, at hun blir hemmet fra å reagere direkte. Usynliggjøringen som hun utsettes for kommer både fra de omkring henne, men er også selvforskylt idet hun gjør det vanskelig å bli lest. Det ligger så mye tanketrafikkkaos bak hver aksjon hun utfører, at det neppe kan være mulig for de omkring å skjønne hva det er hun ønsker.

Boken føles som et stillferdig spark i magen. Den fremstår som en bok som kan leses fort, med en drivende handling, men den møysomheten, roen og nøyaktigheten som er i språket til Solem gjorde at jeg fikk lyst til å bruke tid på ordene, lese meg langsomt fremover. Ikke gå glipp noe. Slik bokens Silje fanger opp alt rundt seg, fordrer boken en like grundig lesning.

Det Solem viser oss med Jeg har mer jeg vet du vil like, er at vårt indre liv er spektakulært. Det er ikke først og fremst handlingen i boken som vinner meg, selv om jeg forsvinner inn i den, og kort oppsummert er den slik: en ung jente skal på den første kjæresteturen sin i familiens sommerhus, faren og hans nye familie torpederer tosomheten og kontakten forsvinner mellom de to unge. Men så det er heller ikke dette som er bokas hovedhandling. Den foregår i Siljes hode, gjennom hennes utallige antenner som tar inn mer enn noen kan bære, alle manøvreringsforsøkene hennes. Boken er skrevet som en film. En film til de som helst vil lese en film i en bok. Solem har en stor omsorg for ordene og en helt enestående skarphet i situasjonene som tegnes. Bildene og situasjonene flyter. Scenene med bestemor har et eget lys over seg. Jeg har lest de om igjen, og jeg vet ikke hvordan forfatteren får det til, men det føles som om de scenene er badet i gult lys, i en varme som ikke finnes i de andre scenene. Dessuten har Solem en særlig evne til å gi språk til hvordan kroppen reagerer fysisk på emosjonelle skift. Aldri før har jeg lest så presise beskrivelser av sanselighet, både nytelse og det som gjør vondt, av ansiktsuttrykk og kroppsspråk som en vel så viktig del av kommunikasjonen som ord ytret. Og så skal det heller ikke glemmes at Solem også er morsom i skarpe portretteringer av karakterer og situasjoner. Hun er så presis og tegner uten silkehansker.

Vi trenger å speile oss. Å ikke føle oss alene. Her kommer denne boken som en omfavnelse. Jeg håper at både voksne og unge leser den, og foreldre som må lytte til, se og slippe ungene sine. De er ikke oss, vi er ikke dem. Og jeg tror især denne alderen som Solem skriver om her, er en krevende brytningsfase hvor man fortsatt er barnet i foreldrenes øyne, mens man selv er voksen i egne øyne. Dette er også 90-åras generasjons erindringsbok. Mentale erindringsbok. Og den vil funke på alle generasjoner. Denne tilpasningsdyktigheten som truer med å utslette selvet er ikke noe generasjon X var alene om, den er nok gjeldene for uendelig mange unge og voksne.

Å være klar i spyttet, å lære seg å kjenne og stole på egne grenser, er en lang prosess for de fleste. Da jeg var omkring 25, fortalte en venninne om en prøve hun hadde vært på til en danseforestilling. Både koreografen og danserne var kvinner på mellom 22-26 år. Den første øvelsen danserne fikk var å ligge på gulvet med øynene lukket mens koreografen ga dem aldre de skulle forestille seg. ”Tenk deg at du er syv år. Hva ser du, hvordan føles det i kroppen?” osv. Hun skiftet mellom forskjellige aldre, og var blant annet innom alderen 40 år. Da øvelsen var over, snakket de om hvordan de hadde opplevd de forskjellige aldrene, og alle de unge kvinnene var enige om at 40 var det mest behagelige. Der hvilte de, de var trygge på seg selv, de var koblet på kjernen sin. Og ingen av disse var i nærheten av å være 40, men de merket at de gledet seg til at denne følelsen skulle være i dem. Jeg ønsker meg at bokas Silje er 40 år nå og rolig og trygg og akkurat passe lyttende. Fordi 40, ass – damn, det er seriøst the shit! De unge danserne hadde rett. Og som 42-åring sitter jeg og gråter over Silje, over den uretten hun gjør mot seg selv, over den uretten jeg gjorde mot meg selv da jeg var 19, om den famlingen som 19-åringer i dag kaver rundt i. Hold fast i magen og pust dypt. Alle sammen. Uansett alder. Du er bra nok.