AV ELIN AMUNDSEN GRINAKER
Wencke Mühleisen knuser myter om overgangsalderen og den postklimakterielle kvinne i boken Hetetokt – rabalder om overgangsalder. I en nøktern tone, med kunnskap og humor tar hun leseren med gjennom forskjellige perspektiver, plukker fra hverandre myter om klimakteriet og den postklimakterielle kvinnen, og foreslår et nytt språk og nye, nyanserte fortellinger. Mühleisen gir oss individet postklimakteriell kvinne.
Den middelaldrenden kvinne – et dystert skuespill
Mühleisen legger ut med en beskrivelse av første hetetokt. I en forelesningssituasjon foran studenter, slår hun ei plate om influensa er grunnen til at svetten plutselig hagler fra henne. Og ved anerkjennelse av klimakterie-faktumet:
“Jeg fikk en panisk fornemmelse av å ha kommet i den kategorien det ikke finnes annet språk for enn sexistiske vitser, hviskende betroelser, klamme bekjennelser – og noen selvhjelpsbøker.”
Dette er en av begrunnelsene for denne boken. Men den begrunnelsen hun selv leste opp på lanseringen, og som er sitert i boka, er følgende, fra den medisinalindustrifinansierte pro-østrogen legen Robert A. Wilson: “Å se hvordan en tidligere behagelig og energisk kvinne i løpet av noen få år blir forvandlet til en sløv, men skarptunget karikatur av sitt tidligere liv, er et av de alle dystreste skuespill som finnes. (…) Hun finnes i millionstall utgaver og hun er en kilde til bitterhet og misnøye i hele vår kultur.”
Dette ble altså ført til pennen av en lege som jobbet ”for” kvinner i overgangsalderen. Og ikke nok med å demonisere pasientgruppen, han var også finansiert av firmaet som laget medisinen som han anbefalte kvinner i denne bestselgende boken. Some sad balls to have.
Da Mühleisen leste dr. Wilsons ord opp under boklanseringen, lo tilhørerne. I denne samlingen av hovedsaklig kvinner som enten pusher overgangsalder, er i den eller er over den, virket dette utsagnet håpløst utdatert. Men en bok om klimakteriet trengs fortsatt. For er dr. Wilsons mening om den aldrende kvinnen virkelig erstattet med mer nyanserte fortellinger? Eller har Mühleisen rett i sin frykt om å tilhøre en gruppe som det kun er igjen sexistiske vitser og tristesse, usynlighet omkring?
Undercoverjournalistikk og grevinneheng
Jeg stoler på Mühleisen. Hun er nøktern, hun virker ærlig, forteller om egne erfaringer, har et skarpt og kritisk blikk på forskning som er gjort, legger frem myter og knuser dem. Den typen selvhjelpsbøker om klimakteriet og alderdom som finnes, den retorikken og estetikken som jeg forbinder med det, gjør at jeg uten Mühleisens bok hadde manglet steder å legge tilliten min. Med Hetetokt – rabalder om overgangsalder har jeg en bok som forklarer, trøster, opplyser og får meg til å le. Kanskje særlig passasjen hvor Mühleisen forteller at hun som undercover journalist, under falskt navn, oppsøker en plastikkirurgisk klinikk for gratis konsultasjon om hva som kan rettes opp eller reddes. Hennes blikk på dette møtet, både med venterom med bilder av vakre, unge kvinner og en bavian (!), samtalen med kirurgen, som Mühleisen ikke uventet har problemer med å sette en alder på, er virkelig underholdende. På vei til klinikken er hun sarkastisk og ovenpå: “Kvinner skjæres (…) stort sett i av menn som ikke vil finne på å forynge seg ved hjelp av kniver.” På vei hjem er hun lei seg, men her gjør hun noe jeg nyter å lese: “Da jeg sykler hjemover i den skarpe vårsolen, var jeg både lei meg og opprørt. Stoppet sykkelen ved et konditori. Kjøpte en dobbelt cortado og en stor krembolle, satte meg i solen som ville påføre den slappe huden enda mer ugjenkallelig skade….” Og gir seg selv tanker å vokse på. Ikke motsatt.
Et språk basert på erfaringer
I sommer skrev jeg saken “jeg gleder meg til klimakteriet!” i frustrasjon over måned etter måned å bli dratt rundt i manesjen av hormoner som kommer som julekvelden på denne madammen. Men tittelen er jo feil. Den burde hete “Jeg gleder meg til postklimakteriet” Fordi det er jo nettopp overgangsalderen som det serveres så mye skrekkhistorier om. Av historiene som fortelles, er det jo der det visstnok går virkelig bananas med hormoner og kroppslig ubalanse. Av de jeg kjenner som jeg har spurt, har det vært mye snakk om hetetokter, nattesvette, å være surrete, søvnvansker, tørre slimhinner, manglende sexlyst osv osv. Ting man vanligvis ikke legger inn bestilling på. Av de jeg har snakket med som ikke har merket noe til overgangsalderen, har samtlige kommet med en medisinsk forklaring for hvorfor de “slapp unna” overgangsalderen. Kanskje var det fordi de fikk fjernet livmoren, eller fordi de hadde gått på en hormonkur noen år før, osv. Noe må det være! Fordi det er tydeligvis en gjengs oppfattelse at alle kvinner går gjennom noen år som ufrivillige hagespredere av noen svettemaskiner. Dette stemmer ikke, forteller Mühleisen oss. Bare ca 40% (tror jeg, for et annet sted leser jeg 25%, jeg er litt usikker, men skitt pytt, det er i hvert fall ikke alle) kvinner opplever denne typen plager ved i overgangsalderen. Det er altså vanligere at man går fra å være menstruerende kvinne til å være ikke lengre produsere modne egg uten at du merker denne overgangen. Chabing! Surprise! Igjen altså et tilfelle av fortellinger om kvinnekroppen som er basert på myter. Og da myter som er spunnet i alt annet enn gull.
Hennes agenda er tydelig, selv om hun snakker om sin og yngre generasjoner: “Jeg tror (…) at min generasjon og de som er yngre enn meg, nekter å lide i stillhet og betrakte sine erfaringer bare som individuelle problem. I stedet insisterer vi på å finne et språk for overgangsalderens erfaringer som skiller seg fra hevdvunne klisjeer og kvinneforaktende stereotypier om at kvinners midtliv signaliserer begynnelsen på slutten.” For som hun veldig nøkternt senere i boken sier: ”…å eldes og suksessivt bli eldre er ingen egenskap, ingen tilstand, det er en prosess som i prinsippet starter når mennesket blir født.”
Mühleisen pynter ikke på erfaringene sine: “I mine tyngste overgangsstunder har jeg tenkt at jeg må være offer for en gigantisk evolusjonær feilutvikling.” Og kommer med fakta som er veldig morsomme å vite: “Det finnes bare fire pattedyr som går gjennom overgangsalderen, og de ikke lenger fruktbare hunnene hos disse artene lever til de blir veldig gamle. De fire er mennesket, spekkhoggeren, grindhvalen og elefanten.” Her forteller hun om hvordan den sosiale strukturen hos hvalene er matriarkalsk. Lar den henge.
“Jeg ønsker å begripe hvorfor noen menneskelige erfaringer blir gitt verdi, betydning og plass, mens andre ikke får det. Derfor er spørsmål om hvordan overgangsalderen i kultur og samfunn blir opplevd og tolket, det vesentligste for denne boken” skriver hun. Og så gir hun oss en rekke eksempler på forskjellige symptomer på overgangsalder fra hele verden. Og det morsomme er at det er så forskjellig og stedsspesifikt. Hun nevner steder jeg får lyst til å reise når det blir min tur til å være (post)klimakteriell: Botswana som rapporterer om økt sexlyst, indianske kulturer som tillegger postklimakterielle kvinner suverenitet, hinduistiske kvinner som verdsettes på grunn av livsvisdom. Opphøyde klimakterielle kvinner. Det hadde vært noe, Skandinavia. Skulle du sett på makan.
Hvem eier historiene?
I kapitlet “Skammen” tar Mühleisen for seg “kjærringa”, selvironien som “fungerer som et skjold mot de nedsettende klassifiseringene og balanserer noen ganger hårfint mot nedvurdering av, eller liketil forakt for, egen person”. Her tenker jeg på Hannah Gadsby som sier det samme i sitt show Nanette. Hvis hun må be om tillatelse til å snakke ved å nedgradere seg selv, vil hun heller legge opp. Ved selvydmykelse som inngangskort kan hun ikke få fortalt historien ordentlig. Hvem eier historiene våre om vi må smyge oss inn for å be om tillatelse til å snakke? Og ikke bare snakke – noen vil ikke engang bli lest av kulturkjerringene. Thomas Espedal, for eksempel som umiddelbart ville sluttet å skrive om hans publikum utelukkende besto av 50 år gamle damer. Heller få lesere enn de største kulturkonsumentene, altså. Hva kommer denne forakten av? Jeg kan huske Espedal skrev varmt om sin mor. Hun må jo ha vært en del av denne gruppen. Postklimakteriell kvinne. Allikevel uttaler han seg så unyansert og respektløst om en gruppe mennesker som om de var en homogen flokk han ikke behøvde.
Grundigheten i boka er så berikende. Mühleisen har så mange innganger til å forstå overgangsalderen og alderdommen, til å se den utenfra, gjennom andres blikk, blant annet (denne fra) Helene Uris: “Det er åpenbart bare hos kvinner at egenskaper som utseende og attraktivitet overstyrer erfaring og intellekt.” Virginia Woolf siteres mange ganger, Simone de Beauvoir, Germaine Greer, Joan Didion, Rebekka Solnit. Bra folk gjennom hele boka. Og dette at Mühleisen velger å bruke både forskning, egne erfaringer, skjønnlitteratur og myter for å trekke perspektiver og lage en samlet historie, gjør denne boken til en berikende lesning.
Det er en sårhet i delen hvor hun tar for seg blikket på seg selv og egen kropp som aldres. At hun gjenkjenner sin mor i bilder av seg selv, og: “Hva har skjedd med huden? Er det virkelig normalt at det liksom blir mer av den – overalt?” Og den hårfine grensen som eldre kvinner beveger seg på mellom patetisk og respektabel, her handler det både om hvordan man kler seg og ter seg, og den sosiale kontrollen som er i blikket og vurderingen av den aldrende kvinnen: “frykten er en form for regulering som sørger for at normen for kropp, seksualitet, kvinnelighet og alder blir etterlevd på passende måter, så vi unngår å bli påført skam eller skjemmes.”
Og som Mühleisen sier: “Skammen sitter i kulturen i form av fordommer og stereotypier.” og “Selv om jeg gjennomskuer kulturens forakt for kvinners midtliv og aldring, er det vanskelig å vri meg unna og beskytte meg.” Dette er så beinhardt. For det er jo uunngåelig. Tiden går, man blir eldre, og så skal man påføres skam fordi man har oppnådd en viss alder. Dette er alderisme, og det er en type diskriminering som vi må ta på alvor. “Skammen er skapt kollektivt, men den bæres som om det var en individuell og personlig skavank.”
Seksualitet, lyst og skam
I den delen av boken som handler om seksualiteten, nyanserer hun hva seksualitet er og kan være, hun åpner for senka skuldre og en mer sanselig tilnærming til kroppen, sinnet og muligheter for nytelse. Hun gjør opp med “en endimensjonal forståelse av seksuelle lysthandlinger”, les: penetrasjon og orgasme. Jeg får lyst til å kjøpe et helt opplag av denne boken og sende den til alle som trenger en liten nyansering av hva sex kan være. Vent, jeg tar andre og tredje opplag i samme slengen.
Men en ting jeg stusser over at Mühleisen i liten grad problematiserer, med tanke den grundige bredden ellers i boka om alt fra boformer til hva aldrende kvinner får tilbudt av klær og operasjoner, er hvordan hun ikke blir dvelende ved de kvinnelige sex-turistene. Hun forteller om middelaldrende kvinnene som kan ha problemer med å finne nye partnere, og at dette er grunnen til at de har lite sex. At de blir vare gått ut på dato. De er ”erotisk passé”, som hun kaller det. Men den som har penger, har løsninger, kan jeg forstå, fordi det er ikke bare menn, men også kvinner, som reiser som sex-turister ”der destinasjonen får verdi som det som er annerledes og eksotisk.” Jeg ser Mühleisens sarkasme her, men undrer meg over at hun ikke problematiserer dette mer, fordi her vil jeg tro at det er andre strukturer på spill enn at en middelaldrende kvinne har mistet “draget” i Norge. Om hun reiser til land hvor hun selv er den velbemidlede, er hun i en kapitalistisk maktposisjon. Men slik jeg leser Mühleisen her, forklarer hun disse kvinnenes valg som en flukt fra de hjemlige seiglivede forestillinger om middelaldrende kvinner som aseksuelle. Fetisjeringen og ”alt-kan-kjøpes-for-penger-klasseforskjellene som jeg antar at er en del av disse reisene, blir ikke kommentert.
Hetetokt – rabalder med overgangsalder er en bok som gjør opp med usynliggjøringen, den vil gi oss et språk, synliggjøre aldersdiskriminering og sexisme. Prosjektet startet med at Mühleisen skulle snakke på P2 Salongen, og hadde tenkt noe a la: “hva vil jeg virkelig ikke snakke om? Det snakker jeg om.” Og så fortalte hun publikum om sin egen overgangsalder og tap av libido i en periode. Fordi det var det hun følte mest skam omkring. Og dette å snakke om det man føler mest skam omkring, er noe jeg applauderer, fordi det er en samfunnstjeneste. Når det finnes skam forbundet med kroppslige funksjoner eller erfaringer som det ikke finnes noen grunn til å skamme seg over, så er det fordi vi ikke har et språk for det, fordi det ikke er noen som jobber for å synliggjøre og avmystifisere. Her kommer denne boka som en bibel.
Den gamle fa(r)en
Og jeg MÅ bare. Kanskje er ikke dette den viktigste og mest opplysende delen av boken, men jeg MÅ sitere avsnittet om den gamle faren, han der som får et kull til selv om alderen hans tilsier at han garantert, på den ene eller den andre måten, vil gå glipp av ungens konfirmasjon: “Der går de rundt, de gråhårede, men veltrente og velernærte andre- og tredjekullsfedrene, og skyver, alternativt jogger, med de ergometrisk tilrettelagte barnevognene i pappapermen de endelig har fått tatt ut fordi ambisjonenes vedvarende kløe nesten har avtatt. Denne gangen skal de gjøre alt annerledes. Alt riktig. Nå skal de leve! Modnet og mørnet som de er av livets tilkortkommenheter og svik. Hvordan er det så for barna fra tidligere kull å se sin far så infantilt forelsket, myk, åpen og øm med det nye barnet og den nye kvinnen, hun som ofte nesten er på dere egen alder? Kanskje de ser det som en lettende avlastning. Her er det unge krefter som kan ta seg av faren deres i den ufravikelig kommende alderdommen, mens de kan gå fri?”
Tidens ubønnhørlige tralt
Bokens del om tiden er nok den som rører meg mest. Mühleisen skriver vakkert om søsteren som døde for noen år siden, og om hvordan dette ga perspektiver til opplevelsen av tid, og forholdet til den. “Det er skremmende å miste en i egen rekke, din egen generasjon. Min søster var bare to år eldre enn meg. Nå er jeg den eldste av oss tre gjenlevende søsken – er jeg den neste ut?” Mühleisen tør å gå inn i realitetene, å se nyansert på hvordan det å bli eldre selvfølgelig også er sårt. Hun er ikke ute for å selge feelgood. Og takk for det.
En annen sårhet som mange opplever i denne fasen av livet, er at barn flytter ut. “Barnas og min kropp hadde vært forbundet i så mange dager og netter at jeg alltid kommer til å ha kjærlighetssår.” Her gir hun en så vakker beskrivelse av morskapet, at jeg tror den må opp på veggen. “Det var overveldende, vidunderlig og rystende å ha ansvaret for to små mennesker. Kjærligheten. Angeren og skammen over det som gikk galt. Saligheten og gleden over det som gikk bra.”
Selv om hun selv er mor, husker hun de forskjellige livsformene og familieformene som folk velger eller ufrivillig lever i. Det er så befriende og godt å lese en bok som har et så grundig innarbeidet demokratisk blikk.
Til de av mine medmennesker som enda ikke er i menopausen eller er postklimakteriell: Om man skal se dette fra et nytteperspektiv, om man skal bruke noen timer av livet som potensiell formeringsmaskin som ubønnhørlig lakker mot slutten, så må dette sitatet være en del av vurderingsgrunnlaget for å velge å lese boka:
“Det er et faktum at noen opplever at overgangsalderen glir forbi som små krysninger på vannets overflate, mens andre rett og slett opplever den som et traume.” Og for alle dere andre, av alle kjønn og aldre: bare les den!
