Av Elin Amundsen Grinaker

Jeg liker Flamme forlags boksingel-serie! Og Ellisiv Lindkvists Oh, Kulturmannen fryder meg. Det gode med singelserien, er at pamflettene er såpass korte at de nesten kan siteres i sin helhet i en anmeldelse. Og denne boken hadde faktisk fortjent det. Den er skarp, tidvis morsom og på kornet. Og aller best; den er SINT! Jeg tenker på Valerie Solanas mens jeg leser de første sidene. Hvor levende og livgivende, smittende et godt skrevet sinne kan være. For det er jo få ting som er så befriende som et godt plassert ballespark når det er velfortjent.

Oh, Kulturmannen er 30 sider lang tekst som er satt opp i diktform. Tidvis er det en rasende rant over at Kulturmannen ikke ser jeg-personen, (som er større enn et enkelt jeg, det er den kvinnelige kunstneren), hun forsøker å gjøre seg til noe eget ved å trekke frem klitoris, mensen, utflod og vulva. Hun går i bølger fra overbevisning om at vi nok skal seire når vi blir 60 år, da skal vi pule de 10, 20, 30 år yngre mennene, til hun i motløshet innser det faktum at selv om kvinner, som heier på andre kvinner, har lengre levetid enn mannen i reelle år, overlever Kulturmannen henne. Fordi han, i motsetning til den kvinnelige kunstner, er udødelig.

Hun vil bli sett av Kulturmannen, bli inkludert og lest av ham:

”Jeg vil heller rises
enn ignoreres.
Jeg vil heller piskes
enn usynliggjøres.”

Men det er vanskelig når han er Gud og hun er ingen:

”La oss putte ham på forsiden,
la oss få ham til å snakke som om han er
Gud.
Han tror selv han er
Gud.
Det er ikke hans skyld.
Alle behandler ham som om han er
Gud.
Da er det fort gjort å bli
Gud.
Særlig når man ikke tror på Gud.”

Og når hun ikke får innpass:

”Jeg har ikke tilgang
til det ypperste
det øverste

deg.

Hva blir igjen da?

Jeg må starte min egen avis.
Lage mitt eget blad.
Starte mitt eget tidsskrift.
Mitt eget forlag.
Fitte Forlag /ff/
Klitoris tidsskrift
Mensenmanifestet
Vulvavis
Utflodbladet

Det er det eneste jeg har
som ikke du har.
Jeg må dyrke det.
Jeg må si:
Se, jeg har mensen!
Vise fram blodet
så du ikke kan unngå å se
du må se
i alle fall dét.

Hva sier du nå, pappagutt, vestkantgutt, overklassegutt,
middelklassegutt, fra gode trygge hjem, intelligente,
kulturelle, pene, intellektuelle, rike, velkledde, høye hvite
hetero, cismann, Kulturmann?

Æsj, sier du da.
Og går din vei.
For mensen er faktisk ikke noe jeg må forholde meg til,
sier du,
tror du
Kulturmannen
du sitter der med ditt
Fallos Forlag /ff/
Penispamflett
Pikkskrift
Sædskrift
Kuk-kamp
Nei. Du trenger ikke de vulgære ordene, trenger ikke nevne
kroppsdeler, kroppsvæsker.
Forlagene, tidsskriftene, veiene, gatene,
har allerede ditt navn.
Selv språket har ditt navn.
Du tror det er nøytralt.
Du tror du er nøytral.
Enkelte ganger tror du at du er feminist.
Jeg er feminist, sier Kulturmannen.

Men se! Han som tror andre har lest så lite.
Han har ikke lest en eneste feministisk klassiker.
Hvordan er det mulig?
Hvor har han vært?
Hva holder han på med?”

Jeg-ets fortvilelse glir over i drømmer, når hun ser for seg en situasjon hvor kvinner i og etter overgangsalderen endelig får deres velfortjente plass, med 20 år yngre elskere som faktisk har lest den feministiske kanon:

”vi skal bli gamle purker
og vi skal
get laid.”

Men det kan også Kulturmannen, mens han holder fest på taket og feministene sitter i kjelleren og heier på hverandre og på ham.

”Det finnes så mye underdanig kvinnekjøtt
at du trenger ikke å være omtenksom, snill, pen, sexy,
interessant, interessert, bitekstuell, androgyn, feminin,
feminist, flink, smart, hyggelig, høflig for å
get laid

Du får det som regel uansett.
Hvis ikke kan du alltids betale
eller voldta.
Det finnes alltid et råd for en som har
pikk
eller
penger
eller begge deler.”

Jeg liker denne teksten best når den er på sitt mest rasende. Når Lindkvist tar den helt ut i rasende platthet. Interessant nok merker jeg at jeg blir litt redd for hvordan teksten tas imot av nettopp Kulturmannen når den går hen og blir sår og bitter. Og der møter jeg meg selv i døren. For det viser nettopp at jeg leser ut fra hans blikk. At det er safe å legge tonen til et sted hvor han fortsatt vil lese med, og ta imot ordene. At man ikke må bli for krevende og klagende, for da legger Kulturmannen boken vekk og vil ikke høre mer. Så selv om jeg ikke syns det svinger like mye av denne teksten når Lindkvist blir sår og bitter, så heier jeg på at hun gjør det. At hun trekker den hele veien til den gamle damen som angrer på hvordan hun har brukt tiden sin feil. Hun er bitter over sin dødelighet, selv om hun i dette livet aldersmessig overlever mannen, men hun kan ikke bli udødelig slik som han kan.

I Sverige har Kulturmannen blitt ristet godt de siste årene. Først i Ekspressen og senere i Dagens Nyheter av Ebba Witt-Brattström, som også har samlet alle disse innleggene i boken Kulturmannen och andra texter. Jeg erfarte nylig Kulturmannen på sitt aller verste da jeg deltok i en debattkveld hvor Den Grusomme Kulturmannen på den mest arrogante og høylytte måte intimiderte en debattsirkel i to sammenhengende timer. Han startet sin helt overdrevne mansspreading- og splaining med å avbryte en (oppmygget) kvinnelig teatersjef ved å si ”NEI! NEI! NEI! JEG HØRER JO IKKE HVA DU SIER MED DEN LAVE STEMMEN OG DU SNAKKER ALTFOR UTYDELIG!” (Den Grusomme Kulturmannen har nemlig en veldig stor teaterstemme), hvorpå han fikk arrangert det slik at fyren som satt ved siden av teatersjefen måtte bytte plass med Den Grusomme Kulturmannen, som nå kunne sitte med nesa opp i fjeset på teatersjefen – denne lavmælte og utydelige kvinnen (som trengte Kulturmannens oppdragelse) – hvorpå han igjen spratt opp og sa ”VENT MED Å SNAKKE TIL JEG KOMMER TILBAKE, JEG SKAL HA ET GLASS VANN”. Og slik fortsatte han å avbryte, være nedlatende, reise seg opp og gestikulere rundt i rommet, og aldri, aldri, aldri lytte.

Lindkvist har allerede skrevet om ham i boken:

”Han ser ikke,
han hører ikke,
han er den som snakker bakerst i lokalet.
Selv om jeg snakker i mikrofon.”

Etter at godt over halvparten av kvelden var blitt torpedert i stykker av Den Grusomme Kulturmannen, fikk han av to kvinnelige moderatorer i veldig tydelige ordlag beskjed om å enten følge spillereglene eller gå, men han kunne ikke høre dem. Den Grusomme Kulturmannen har tydelige problemer med å høre kvinners stemmer. Først da en mann ba ham om å kutte ut ellers stopper kvelden her, roet han seg noe. Men – of course! – tok han avslutningsmonologen som en autoritær, kjip, sexistisk, arrogant, respektløs og selvforherligende dust. Det er kanskje for lettvint å snu den på hodet med spørsmålet: Hvilken kulturkjærring hadde fått lov, i to timer, å herpetisere et arrangement på denne måten? Men om det er lettvint å snu det på hodet, er spørsmålet fortsatt vesentlig. Det er også Lindkvists rant over Kulturmannen.

Vi skal nok ikke forvente at Lindkvists bok blir lest av (hele skaren) Kulturmenn, og at de så blir til lyttende og inkluderende vesener, men kanskje er ikke det så viktig. Kanskje kan dette være en pamflett som mobiliserer flere kulturkjærringer, som meg selv, til å starte en ordentlig filleristing av kulturmannen. La oss si at dette er statsskuddet her i Norge, og at vi sammen og hver for oss lager et sant helvete!