To selvbiografiske bøker om spiseforstyrrelse skrevet med nesten 20 års mellomrom. Den ene endret livet til Marianne Clementine Håheim, den andre har hun skrevet selv.

AV MARIE LALAND EKELI   FORFATTERPORTRETT: ANDREAS E. NYGJERD

– Første gong eg las Wasted, for sju-åtte år sidan, vart eg slått i bakken. Eg kjende meg att frå første side. Å få lese sine eigne tankar og kjensler formulert i romanform, ført i pennen av ei kvinne som var på veg tilbake til livet, gav meg håp og mot. Eg var ikkje åleine, og dermed måtte det finnast folk som forstod, folk det kunne gå an å snakke med utan å kjenne seg pressa opp i eit hjørne.

Det sier forfatter Marianne Clementine Håheim om boka som forandret livet hennes, Wasted: A memoir of anorexia and bulimia av Marya Hornbacher.

– Til og med i Hornbacher sine skildringar av tidleg barndom kunne eg kjenne meg att, som der ho skriv: ”If I sat very still and thought: Not me-not me-not me over and over, I could retrieve the feeling of being two girls, staring at each other through the glass of the mirror”. Eg får framleis gåsehud av den setninga, for akkurat slik sat eg sjølv som barn, gjerne på lange bilturar, og gjentok “Eg er Marianne. Eg er Marianne” inni hovudet, heilt til både orda og namnet slutta å gi meining. Dét trudde eg verkeleg at eg var åleine om inntil eg las Wasted.

Marianne er ikke den eneste som har funnet håp i Wasted. Bare i USA har boka solgt i mer enn 1 million eksemplarer, og siden utgivelsen i 1998 har den er blitt oversatt til 16 språk. I dag er den Pulitzer-pris-nominerte biografien pensum på universiteter over hele verden, og flere av bokas sitater er blitt klassikere. Som dette: “We turn skeletons into goddesses and look to them as if they might teach us how to not-need.“

I 2015 kom Marianne Clementine Håheims første roman Svart belte, også den en biografisk bok om spiseforstyrrelse. Også den kritikerrost. Bortsett fra det, er Wasted og Svart belte to veldig forskjellige romaner. En ting er scenografien, rammene rundt handlingen – Hornbacher skriver om unge år i California og Minnesota, mens Mariannes historie har utspring i en idyllisk gård i Jølster – men også skrivestilene avviker. Der Marya Hornbacher skriver kjapt, tømmer ut ord som om hun har dårlig tid, manisk, morsomt og lynintelligent, har Marianne Clementine Håheim laget en punktroman. Behersket. Stram. Poetisk. Full av bilder som strekker assosiasjonsrekker til steder man ikke trodde kunne ha med spiseforstyrrelse å gjøre. Dyrenes verden, for eksempel, hvor travhester får løpe fritt, uten krav om inntjening eller tempo. Sånne scener finner du ikke i Wasted. Hornbachers memoarer tenderer innimellom mot en fagbok, når hun trekker inn forskning, leter etter årsaker, peker på samfunnet, familieforhold, seg selv. Håheim foreslår ikke, tolker ikke, konkluderer ikke, men viser oss hvordan spiseforstyrrelsen virket på henne – i setninger mettet av mening.

Det bøkene har til felles er at de er velskrevne, og at de føles viktige.

Kan man få til et møte mellom to bøker? Arrangere en slags samtale mellom Svart belte og Wasted, med Marianne Clementine Håheim som bindeledd? Snakke om den psykiske lidelsen som tar flest kvinneliv i Norge, og kanskje komme til kjernen av hvorfor det er blitt sånn? Intet mindre var spørsmålet da Blazer tok kontakt med Marianne.

– No skal eg lese Wasted på nytt, svarte hun.

– Det gler eg meg til.

Hvorfor skrive om spiseforstyrrelse?

Da Wasted kom ut på tampen av det tjuende århundre ble den kalt den definitive boka om spiseforstyrrelse. For Marianne ble den en slags vekker.

– Den skarpe samfunnskritikken var ny for meg, likeens tanken om at sjukdommen ikkje berre var min feil, men også eit resultat av ein kroppsfiksert kultur, kjønnsroller og undertrykking, sier hun.

– Det var den spede byrjinga på eit større medvit. Wasted hjelpte meg å forstå sjukdommen min som meir enn vane og svakheit.

– Og så, i 2015, kom din historie i bokform. Hvorfor ville du skrive om spiseforstyrrelse?

– Eg meinte at det trongst, svarer Marianne.

– Då eg byrja å skrive tekstane til Svart belte var eg endeleg symptomfri etter over 10 år med anoreksi og bulimi. Kvardagen hadde blitt ein annan, på godt og vondt, og eg hadde overskot til ein ny type refleksjon og engasjement. Det ville eg bruke til å skrive om spiseforstyrringar på ein måte som kunne hjelpe folk å forstå. Eg ville skrive ærleg og sanseleg, og invitere lesaren heilt inn i den spiseforstyrra kvardagen. I tillegg hadde det sjølvsagt personleg betyding for meg å få utforske og formidle mi eiga historie.

– Hva var viktig å få fram?

– Kor komplekse, altoppslukande og uendeleg einsame spiseforstyrringar er, og at det på ingen måte er glamorøse sjukdommar. Det å erklære krig mot kroppen sin går ut over mykje meir enn det reint fysiske. I mitt tilfelle har det blant anna påverka forhold til familie og venner negativt, gjort det vanskeleg å sette grenser og å vere intim. Det er umogeleg å skilje kropp og sinn slik eg ein gong trudde, og det er like umogeleg å leve eit godt liv viss ein hatar kroppen som skal bere ein gjennom det. Spiseforstyrringar er ikkje tåpelege ungjentesyslar, det er knallharde sjukdommar som øydelegg og tek liv.

Sykeliggjørende litteratur?

Det er ikke uten risiko hun skriver, Marianne vet at litteratur om spiseforstyrrelse kan virke inspirerende på sårbare lesere. I Svart belte forteller hun om å google ‘anoreksi’: ”Du brenner 10 prosent fleire kaloriar ved å sitje rett i ryggen. Chanel No. 5 minskar appetitten. Kommentarfeltet er fullt av jenter som takkar for hjelpa.”

– Eg trur ikkje det er mogeleg å skrive om spiseforstyrringar på ein måte som er positiv for alle, sier Marianne, når vi kommer inn på debatten om ”sykelig litteratur” som Kathleen Rani Hagen startet i Klassekampen tidligere i år.

– Men som eg skreiv då debatten pågjekk: ”Eg trur ikkje svaret er å skrive mindre om anoreksi, men å skrive om anoreksi på måtar som utfordrar og utfyller mytar om og romantisering av sjukdommen. Internett er allereie fullt av pro ana-sider, og samfunnet for øvrig fullt av thinspiration på alle baugar og kantar. Då treng vi betre litteratur, ikkje mindre litteratur.”

Selve hensikten med Wasted var å advare. I bokas innledning står det: “I would do anything to keep people from going where I went. Writing this book was the only thing I could think of.” Selv dro Marya Hornbacher som niåring til biblioteket og fant bøker om jenter som hadde sluttet å spise. Det hun leste gjorde henne enda mer sikker på at hun ville inn dit, til det hun etterhvert skulle kalle ”a darker side of reality”. “I decided that if I did nothing else with my life, I would be an anoretic when I grew up.”

Verken Wasted eller Svart belte presenterer sykdommen som noe forlokkende. De bygger ikke oppunder bildet av spiseforstyrrede som flinke, disiplinert, hevet over naturlige instinkter, ”sultekunstnere” som Finn Skårderud kaller det. Tvert i mot viser disse bøkene hvordan det å undertrykke kroppens behov over tid vil føre til at du mister nettopp kontrollen. Med sylskarpe refleksjoner stikker Håheim hull på romantiske myter, som man popper en verkebyll: ”Det er flautt at blankpolerte kirurgar må opne og tømme liggjesåret som ei kvise, tørke pusset av ryggen min med papir. Det er feil at saltvannskompressen gror fast i såret gong på gong, at eg må liggje på magen i senga medan ulike sjukesystrer prøver å dra han laus frå kjøtet med ubekvemme grimasar. Mamma held meg i handa og græt medan eg skrik. Så stygt skulle det ikkje bli.”

Så stygt blir det. Marianne skriver om plastposer med spy gjemt i skapet på skolen, om hvite larver i oppkastet hun skjuler under en stein i skogen. Disse bildene gjør paradoksalt nok språket hennes vilt, frodig. Levende.

– Desse bileta er ein uunverleg del av sanninga, sier Marianne.

– Lot du deg noen gang styre eller begrense av frykt for at boka di ville bli brukt som inspirasjonskilde?

– Eg kunne ikkje la meg avgrense viss eg skulle klare å vere heilt ærleg. Og eg måtte fortelje alt. Frå det å kjenne seg nyforelska i den gradvis tynnare kroppen, til det å liggje makteslaus og åleine på psykiatrisk avdeling. Framstillingar av den (sjukeleg) tynne kroppen vil alltid kunne trigge nokon, men eg har eit håp om at mi framstilling også bidreg med ei avromantisering av ”det tynne”.

– Mens du skrev, var lojaliteten din størst overfor språket, sannheten eller leserne?

– Det er vanskeleg å skilje dei tre fullstendig, men eg må nok seie at sanninga heile tida har sete i førarsetet. «Fortel det som det var, ikkje prøv å gjere det verken betre eller verre, finare eller styggare».

Hun ville vise den andre siden av mynten, sier hun. Det stygge og kaotiske:

– ”Kontroll” er eit flittig brukt ord når ein snakkar om spiseforstyrringar, men det betyr ikkje at dette er ”ryddige” eller ”flinke” sjukdommar. Du er ikkje lenger deg sjølv når kropp, mat og vekt er det viktigaste i livet, og dermed er du plutseleg i stand til å handle på uventa og sjokkerande måtar. Eg er mørkeredd, men gjekk likevel åleine ut i skogen på kveldstid for å kaste opp i skjul. Behovet for å kvitte seg med maten overstyrte redsla fullstendig.

– Noen passasjer i boka er veldig utleverende. Du deler den typen hemmeligheter man aldri forteller til noen, fordi det er flaut. Hva fikk deg til å våge?

– Eg måtte våge, elles ville ikkje prosjektet mitt vore verd noko. Alt måtte med for å gjere biletet fullstendig. Dessutan er eg ikkje flau, ikkje eigentleg. Eg har gjort nokre ekle ting, men eg var sjuk. Det er ikkje flautt.

Lagt løp

Marya Hornbacher er enda mer detaljert i beskrivelsene, som om hun vil dunke inn budskapet: Ikke gå ned den stien her, se hvor jævlig det er: ”And then the last shoe dropped. I bought laxatives. I bought laxatives and began eating a box of them every day. Trouble was, there wasn’t any food in my system. I was shitting water and blood.” Mens Marya er innlagt på psykiatrisk kaster hun opp i kofferten sin. Det minner om Mariannes bruk av plastposer: ”Det viktige er å lage så lite lyd som mogeleg. Plastposen ligg bakerst i klesskåpet over natta, den sursøte lukta blir tung som ein klut på panna, lukta av mageinnhaldet mitt dyssar meg i søvn.” To selvbiografiske fortellinger, skrevet med nesten tjue års mellomrom, gjenspeiler sykdomsforløp som i grunn virker ganske like. Som om spiseforstyrrelsen har sitt eget handlings – og tankemønster, et forutbestemt forløp som styrer forminskingsprosessen.

– Det kan nok stemme, sier Marianne.

– Sjølv om alle sjukdomsforløp er individuelle, er spiseforstyrringa alltid ein meistringsstrategi. Den kan døyve psykisk smerte eller vere eit utløp for vanskelege kjensler, for eksempel. Ein kan kjenne att dei same mekanismane hos menneske som slit med alkohol- eller narkotikamisbruk, eller heilt vanlege folk i gata, for den del. Vi går alle gjennom liva våre ganske åleine, men med det same behovet for omsorg og aksept. Viss omsorg og aksept ikkje er tilgjengeleg, blir vi kreative, sier hun.

– Vi er nok likare enn vi trur, same kva bagasje vi har.

– Føltes det noen gang som om du hadde havnet i noen oppgåtte spor?

– Eg har i alle fall vore grundig lei av meg sjølv og min eigen sjukdom i årevis, svarer Marianne.

– Lei av å tenkje på og snakke om kropp, mat og vekt heile tida. Fy faen, så uinteressant! Er eg ikkje for smart til å halde på sånn? Har eg ikkje betre ting å ta meg til? Mi historie er berre mi eiga, men eg har ikkje noko behov for å føle meg unik utover det.

Strippet for mystikk

Noe av det mest revolusjonerende med Hornbachers bok da den kom, var hvordan hun snudde opp ned på myten om spiseforstyrrelse som en protestaksjon. Nei, det er ikke noe opprørsk ved å slanke seg vekk, skriver hun. Det er nettopp det samfunnet forteller oss at vi bør gjøre. I dag er det mer rebelsk å ta plass, og leve fulle, næringsrike liv. Marianne tok opp tråden i et intervju med avisa Framtida.:“I eit samfunn fylt av reklame som prøver å få folk til å føle seg mindre verdt slik at dei skal kjøpe ting, er det ultimate opprøret å akseptere seg sjølv.”

– Tror du unge mennesker har en dragning mot sykdommen fordi den har fått en aura av noe opprørsk ved seg? Må vi jobbe med å av-mystifisere anoreksia?

– Ja! Kanskje hjelper det ikkje å fortelje kor mange som faktisk døyr av anoreksi. Kanskje må vi heller framheve det uglamorøse, einsformige og gledeslause – for ikkje å gløyme kor mykje ekstra kroppshår ein får når ein blir undervektig.

Marya Hornbacher stripper spiseforstyrrelse for mystikk i Wasted, og kaller det en kjedelig, lettvint løsning: “Blah blah blah. I’m sick of despair. It’s so magazine-model-looking-apathetic-and-underfed-and-stoned-and-exactly-the-same-as-all-the-other-wan-sickly-models. Forgive me for being chipper, but despair is desperately dull.“ Spiseforstyrrelse er på mange måter en beleilig sykdom, kommenterer Hornbacher tørt, som utstyrer deg med ditt eget private lille drama, “very Sturm und Drang”, mens resten av verden kaster vekk livet på kjedelige regninger, oppvask og dårlig sex.

– Er dette ord fra en som er drittlei sin egen spiseforstyrrelse, eller kjenner du igjen det dramatiske elementet?

– Gjett om eg kjenner det igjen! Eg har til og med sakna det i ettertid. I mange år hadde eg det med å fortelje folk eg kom i snakk med på byen om anoreksien. Eg fortalte kor lite eg ein gong vog som for å rettferdiggjere meg sjølv. Ein gong var eg både sjuk og tynn, ein gong var eg i livsfare og dritinteressant, det du ser no er ikkje alt ved meg! Når eg tenkjer på det i dag forstår eg kor tynnslitt sjølvkjensla og kroppsbiletet mitt var tidleg i 20-åra – og i kor stor grad eg framleis kjøpte ideen om spiseforstyrringa som noko spennande som gav meg verdi.

– Var det på noe tidspunkt et nederlag å gjenkjenne forløpet ditt hos andre, at historien ikke er unik?

– For meg har det alltid vore til trøyst, sier hun.

– Det er ein klisjé, men det gjer godt å vite at ein ikkje er åleine. Saman er vi sterkare.

”Det var lett”

Så, hva setter i gang det hele? Hvordan begynner en spiseforstyrrelse? Svart belte: ”Første gong eg kastar opp, er det mest for å sjå om det går, fingrane i halsen er forslag til ei løysing”. Wasted: “It was that simple: One minute I was your average nine-year-old, shorts and a T-shirt and long brown braids, sitting in the yellow kitchen, watching Brady Bunch reruns, munching on a bag of Fritos, scratching the dog with my foot. The next minute I was walking, in a surreal haze I would later compare to the hum induced by speed, out of the kitchen, down the stairs, into the bathroom, shutting the door, putting the toilet seat up, pulling my braids back with one hand, sticking my first two fingers down my throat, and throwing up until I spat blood.“

– Er du enig med Hornabacher når hun hevder at man vet? Idet man stikker fingrene i halsen for å kaste opp vet man at man har tippet over – slankingen er blitt noe annet, noe farlig?

– Eg hugsar det meir som ei aha-oppleving, sier Marianne.

– Det var lett, og det var ein framgangsmåte eg kunne bruke. Samtidig merka eg fort at det ikkje var nokon veg tilbake etterpå: når eg først visste at det var mogeleg å kaste opp, å kvitte seg heilt med maten, korleis kunne eg då med godt samvit la vere? Det slo meg aldri som farleg, berre som effektivt. Det seier vel sitt om kva som var viktig for meg på det tidspunktet.

Hornbacher pinpointer flere vendepunkt i Wasted, på en måte som tydeliggjør sykdomsforløpet. Etter første runde med oppkast entret hun ”the netherworld”, speillandet, hvor opp er ned og ned er opp, og nye regler gjelder. Første år på junior high ble bulimien en selvstendig kraft, med makt til å overta livet hennes: ”From this point on, there are no memories that are not related to food or my body or barfing. It became a centripetal force that sucked me in, something I knew and needed. Badly. All the time. I did not put a bite of food in my mouth without considering if, when, and where I would throw up. I did not ever look in the mirror without thinking, Fat. “

– Eg hugsar ikkje eit konkret vendepunkt, sier Marianne Clementine Håheim.

– Men det tok ikkje lang tid før slankinga hadde blitt det viktigaste i livet mitt, og eg hadde gått frå å vere på slankekur til å bli psykisk sjuk. I løpet av eit år vart eg så tynn at kroppen truga med kollaps. Det finst bilete frå den tida, og dei er frykteleg triste å sjå på i dag. Eg ser ikkje ut som meg sjølv, eller knapt som eit menneske i det heile teke.

Sult som safe space

Det er motsetningsfylte sykdommer, skriver Hornbacher. Jo mindre man er, desto mer føler man seg verdt. Ekstrem kontroll fører til tap av all kontroll. Streben etter å bli sterk, gjør deg svak og avhengig av andre. Du vil forsvinne, men blir mer lagt merke til en noensinne. Hungerens smerte blir noe attråverdig: “The pain is necessary, especially the pain of hunger,” skriver hun et sted. Senere: “In truth, you like the pain. You like it because you believe you deserve it, and the fact that you’re putting yourself through pain means you are doing what you, by all rights, ought to do. You’re doing something right.” Marianne beskriver det samme i Svart belte: “Når du verkeleg vil vere svolten, er den gnagande kjensla ei dør du kan opne inn til eit rom kor du får fred.” “Eg held meg vaken mellom kvar rasteplass for å få dei svoltne timane til å vare lengst mogeleg.”

– Dersom du er redd for mat og kva maten kan kome til å ”gjere med deg”, blir svolt det næraste du kjem ei kjensle av tryggleik, sier Marianne.

– Eg opplevde at svolten kunne fylle heile meg, kvar sprekk og kvart tomrom. Då sleppte eg ei velsigna stund å verken tenkje eller føle på noko anna. Det var min safe space.

– Å overvinne kroppslige behov er en radikal handling. Du trykker på et vis stopp-knappen, og slutter å tilføre kroppen det den ber om. Det er en kraftprestasjon. Er det derfor spiseforstyrrelsen får sånn tak på folk, tror du?

– Det å kunne overstyre dei kroppslege behova er nok absolutt ein del av appellen ved spiseforstyrringa som idé, men i røynda er det jo snakk om psykisk sjukdom. Når spiseforstyrringa har fått tak på deg, er du psykisk sjuk, og gjer det du må for å kome deg gjennom dagen. Eg hugsar sjølv eg var veldig begeistra for idéen om å forkaste kroppen og la meg styre berre av intellekt og vilje, men det fungerer jo dessverre motsett – dess meir undervektig du blir, dess dårlegare fungerer hjernen din.

Knapt tenåring var Marianne overbevist om at både hun selv og andre ville like henne bedre, respektere henne mer, om hun gikk ned i vekt. Kropp og identitet hang uløselig sammen i hodet hennes, og omgivelsene bekreftet oppfatningen. Desto tynnere hun ble, desto mer la folk merke til henne.

– I byrjinga fekk eg til og med kompliment! Merksemda stadfesta det eg alltid hadde trudd, nemlig at kropp var utruleg viktig, og at min ikkje hadde vore god nok som han var. Logikken min var klokkeklår: Dess meir eg fjerna meg frå den opphavlege kroppen, dess finare ville eg bli, dess meir ville eg bli sett, dess betre ville eg få det.

”Eg har blitt fjorten år, og gallionsfigur for ein reinare, meir konsentrert styrke enn dei kan forstå, dei med sine karbonadesmørbrød og komitear, dei kjenner ikke suget i magen og kniven i ryggen, forstår ikkje kva arbeid faktisk er.”

– På dette tidspunktet var eg nyforelska i spiseforstyrringa mi, forteller Marianne.

– Eg dyrka svolten, eit ubehag dei fleste prøver å unngå, og følte meg uovervinneleg. ”Dei andre” var vanlege og keisame. Eg var spennande og spesiell. Jobben eg gjorde med kroppen min var viktigare enn alt anna. Dette var sjuke tankar, men eg kjenner dei stadig vekk att i kroppskulturen rundt meg. Sjå på såkalla “fitspiration”, for eksempel. “When you feel like dying, do 10 more”. “Suck it up now, and you won’t have to suck it in later”. Underforstått: Det finst éin riktig kropp, og ingenting er viktigare enn å oppnå den. Å trene til du spyr er eit heidersteikn. Kroppen er din beste venn og verste fiende. Det er ein forferdeleg skummel trend.

Tynn er lik verdig

Faktum at så sørgelig mange utvikler spiseforstyrrelse får Hornbacher til å spørre hvorfor. Er det tida vi lever i? Noe giftig i lufta? Gjennom de over 300 sidene i Wasted prøver hun å forstå. Hvordan kunne hun, eneste datter av oppegående foreldre i teaterbransjen, utvikle bulimi som niåring, og anoreksi da hun var 15? Hornbacher fnyser av enkle forklaringer, som kontrollbehov. Hun mener bildet er sammensatt og individuelt. I sitt eget tilfelle peker hun på familieforhold, lav selvfølelse, kvinnebilder i offentligheten– og personlighetstrekk. (Senere blir hun diagnostisert som manisk, og skriver boka Madness: A Bipolar Life, også den en stor suksess.) Men så kommer det: ”I cannot help but think that, had I lived in a culture where “thinness” was not regarded as a strange state of grace, I might have sought out another means of attaining that grace, perhaps one that would not have so seriously damaged my body, and so radically distorted my sense of who I am.”

– Dette likhetstegnet mellom tynnhet og verdighet, hvor kommer det fra? Jeg har hørt det fra andre med spiseforstyrrelse, at de streber en slags verdighet som skal gjenspeiles i kropp og holdning når man blir tynn. Skjønner du hva de mener med det?

– Dessverre, ja, svarer Marianne.

– Den tynne kroppen symboliserer noko veldig verdifullt i kulturen vår. Det handlar sjølvsagt om å vere vakker, på den einsidige måten skjønnheit blir framstilt her i Vesten, men også om å vere sterk og hard, om ikkje å trenge noko. Som om våre grunnleggjande, fysiske behov er teikn på svakheit eller grådigheit. Det fascinerar meg stadig, korleis kroppen blir framstilt som noko vi må lære oss å kontrollere og tøyle, som eit slags vilt dyr. ”Ta kontroll over søtsuget” og alle dei greiene. Kva vil skje viss du ikkje tek kontroll over søtsuget? Vil det bryte seg fri og rasere alt du eig og har? Er kroppen farleg?

”Om ikkje lenge er eg tynn, og ei ny kvardag skal opne seg” leser vi i Svart Belte. “It is more than Thinness, per se, that you crave. It is the implication of Thin. The tacit threat of Thin,” svarer Wasted.

– Eg har grubla over dette i mange år, og forstår det framleis ikkje fullt ut, sier Marianne.

– Kva er det den tynne kroppen ”har” som andre kroppar ikkje har? Kvifor provoserer tjukke kroppar sånn? Kvifor er det eit teikn på styrke å seie nei takk til ting som er digg? Sidan desse førestillingane sit så djupt i meg, sjølv etter alt eg har erfart og lært, må dei ha blitt planta der i veldig ung alder. Det berre ”er sånn”.

”Bli ny”

Hos både Hornbacher og Håheim finner vi denne strebenen etter å ”bli ny”, trua på at bare jeg blir slank blir alt lettere. ”Sjå: Ein ny slange kjempar seg ut av ein tørr ham” skriver Marianne Clementine Håheim. Og: ”Omsorga eg føler for kroppen som veks fram, må vere lik omsorga ei mor føler for sitt nyfødde barn: I går var han ikkje der, i dag betyr han alt.” Marya Hornbacher er mindre poetisk: ”I fell for the great American dream, female version, hook, line, and sinker. I, as many young women do, honest-to-god believed that once I Just Lost a Few Pounds, somehow I would suddenly be a New You.” “Success, I firmly believed, was the key to my salvation. (…) All of which depended on a perfect me, which depended in turn on me living inside a perfect body.”

Alt tynn impliserer – selvkontroll, velstand, suksess – har sin motsats i tjukk: latskap, svakhet, fattigdom. Derfor mener Hornbacher det er en direkte link mellom økonomisk klasse og spiseforstyrrelse. “As the average American steadily grows heavier, the passionate fascination with and fetishization of the anorexic body also grows.” Anoreksi har – både i behandlingsapparatet og ellers – høyere status enn bulimi, påstår hun. Marianne er enig:

– Framstillinga av spiseforstyrringar er ganske einsidig, med det resultat at mange trur du må vere tynn for å vere sjuk. Det er frykteleg skadeleg, i og med at dei færraste spiseforstyrra er undervektige. På grunn av desse fordommane trur eg også det er vanskelegare å stå fram og fortelje at ein slit med bulimi eller overspisingslidelse, og dermed får vi mindre litteratur og mindre kunnskap om desse sjukdommane.

– Hornbacher gikk fra bulimi til anoreksi. Var det motsatt for deg?

– Eg gjekk frå anoreksi til bulimi, og det var eit vanvittig nederlag. Ikkje berre fordi det medførte at eg gradvis gjekk opp i vekt, men fordi eg opplevde at eg hadde mist kontrollen. Maten hadde overmanna meg, eg klarte ikkje stå imot lenger, og det var frykteleg skamfullt.

Så lenge noen ble med hjem fra fest

Bekreftelse utenfra ble enda viktigere for henne. Marianne søkte ”Fleire shots, styggare historier, større porsjonar makaroni og ost, fleire framande menn og hardare slag i andletet.”

– Det er vanskeleg å ta gode val for seg sjølv viss ein ikkje har omsorg for seg sjølv, sier hun.

– Eg var ikkje i stand til å stadfeste meg sjølv, så eg måtte få andre til å gjere det. Så lenge nokon ville bli med meg heim frå fest, var eg i det minste ikkje heilt verdilaus, sjølv om eg hadde gått opp i vekt.

Også her kjenner hun seg igjen i Hornbacher. 13-år gammel begynner Marya å ha sex med tilfeldige ugly bad boys from the other side of town. Da er hun allerede en erfaren bulimiker. Det tar ikke lang tid før oppførselen hennes blir promiskuøs. I ettertid forklarer hun det med: “In the lag time between now and thinner, I went looking for some thing else to fill the void. In the summer of 1987, I lost my loose grasp on a sort of self-respect, and with it fell the last of my caution. I stopped caring about much of anything at all, save for self-destruction. That interested me plenty.“

”Eg har bedt om vald. Lyden av beltet som slepper hempene, skremmer livet av meg.” skriver Marianne. Marya: “I wanted them to bruise. I wanted to know I was there. I wanted to touch and be touched, if only for the intense explosion of nerve endings that said I’m here he’s here we’re here. And I wanted to feel used. Or at least feel useful.”

– Hornbacher forklarer det som en lengsel etter å føle noe?

– Eg har vore eit følelsesmenneske gjennom alt dette, alltid følt for mykje heller enn for lite, så mi lengsle var ei anna. Eg trengte å føle meg bra nok, ønskt og likt, og dei behova klarte eg ikkje å fylle på eigahand, sier Marianne.

Som en narkoman

På et tidspunkt slutter spiseforstyrrelsen å handle om “noe”, skriver Hornbacher i Wasted. Da dreier seg ikke lenger om familien din, samfunnet, kulturen. Det er blitt en avhengighet. I Svart belte er det moren til Marianne som sier det først: ”I verkelegheita seier ho du er akkurat som ein narkoman. Like flink til å lyge, snike unna, gøyme vekk. Like desperat.”

– Eg trur det er eit aspekt som er viktig å formidle, sier Marianne.

– Du kan ikkje berre ”slutte å kaste opp” eller ”begynne å ete”. I mange år var det å ete og kaste opp ein integrert del av kvardagen min, noko eg måtte gjere. Viss eg vart forhindra frå å gjere det, vart eg rastlaus, uroleg og stressa. Verda var for mykje å bere for meg utan spiseforstyrringa.

– Er avhengighetsaspektet underkommuniser synes du? Denne voldsomme kraften i en spiseforstyrrelse?

– Ja. Vi har ikkje ”snakka nok om” spiseforstyrringar før folk forstår at det ikkje er noko du berre kan ”drive med” ein sommar for å bli ny til skulestart. Blir du sjuk, er vegen tilbake lang og hard.

Og hele veien, mens sykdommen herjer som verst, og også senere, når du kjemper for å bli fri fra den, står det mennesker på sidelinjen. Berørte. Spiseforstyrrelse rammer ikke bare den syke, men hele familien. Det har vært viktig for Marianne å belyse i Svart belte. “Eg har fått rom på barneavdelinga, men har aldri vore lenger frå barn enn dette, og mamma får ikkje sove av berre sorg.” Der Marya Hornbacher er nådeløst konfronterende – ”If you are bulimic, it is assumed that you come from a chaotic family. If you are an anoretic, it is assumed you come from a rigid and controlling family. As it happens, mine was both.»-  er alt Marianne skriver om familien sin dynket i kjærlighet. Hun anerkjenner retten de har til å ønske seg det hun ikke kan gi dem: en frisk datter.

– Hvor bevisst har du vært i måten du omtaler dem?

– Veldig bevisst. Eg skuldar foreldra mine alt, og blir nok aldri ferdig med å takke dei. Eg har også to yngre sysken, som foreldra mine måtte ta seg av medan eg svann hen framfor auga deira. Dess meir avstand eg har fått til sjukdommen, dess meir respekt har eg fått for deira styrke og uthald. Deira stemme fortener å bli høyrt.

– Marya Hornbacher skriver at det å ha en spiseforstyrret i familien, endrer alt. Det ødelegger. Du skriver:”Ein skal ikkje få foreldra sine til å grine så ofte på så kort tid, så mykje makt skal ein ikkje ha når ein er femten.” Følte du på et ansvar som var vondt å håndtere?

– I stor grad. Eg ville trøyste, men kunne ikkje, for det var jo min feil at dei var fortvila. Dei ville berre at eg skulle ete, men det var umogeleg. I årevis bar eg på ei tung, dobbel skuldkjensle, ovanfor meg sjølv og mitt prosjekt på eine sida og familien min på andre sida. Det er ingen vinnande partar i ein slik situasjon. Då eg begynte å slanke meg, tenkte eg aldri tanken at det kunne kome til å gå ut over familien. Det var berre mitt prosjekt, og dessutan skulle det jo vere positivt – eg skulle bli tynn og fin!

En del av identiteten

Så Marianne fortsetter, selv om hun vet hva som kunne lettet foreldrenes fortvilelse. Alt de vil, er at hun legger på seg. Det går ikke. Hvordan får en spiseforstyrrelse sånn tak på deg? Marya Hornbacher presenterer flere teorier i Wasted, og en av dem handler om sekulær tomhet. Den vestlige kulturen har oppgitt religion og tradisjoner, fellesskap det skaper, og det har etterlatt et hull i oss, en lengsel. Så strekker vi oss etter mat, og lager regler og magiske ritualer knyttet til det å spise / ikke spise. Det er spor av den samme tanken i Svart belte: ”Det må finnast meir av meg, eg må vere noko betre enn denne desperate jenta som tvingar mat inn i munnen med begge hender medan ho tenkjer på magesekkar som sprekk og drukna hovud i doskålar. Kanskje i musikken, i tradisjonane, i mamma og pappa sine klemmer. Dette kan ikkje vere alt. Det eg har blitt, kan ikkje vere den eg er.”

– Blir spiseforstyrrelsen en del av identiteten?

– For min del, ja. Etter nokre år hadde eg heilt gløymt korleis det var å vere frisk. Kva tenkjer ein på, om ikkje mat, kropp og vekt? Korleis fungerer den friske kroppen? Eg var redd for å bli frisk, for eg visste ikkje kven eg var utan spiseforstyrringa, eller om eg var i stand til å takle kvardagen åleine. Fleire gonger slo eg meg til ro med situasjonen, og aksepterte at eg kom til å leve og døy med bulimi. I dag kan eg ikkje tenkje meg noko meir bortkasta enn dét.

Rett før 19 års dagen fikk Marya Hornbacher to uker igjen å leve. Hun skildrer det å være helt på kanten: “But as I neared sleep, I swear I would feel something in my chest, something far stronger than my body, pulling away from me—how do I explain this without sounding completely absurd?—something lifting out of my body, straining toward the window, toward the hills. I do not believe in God, but I do believe in some human center, and I believe that mine, having had enough of me, was trying to leave.” Var Marianne noen gang redd for å dø?

– Eg trur ærleg talt ikkje eg tenkte tanken. Det å gå ned i vekt var utelukkande positivt, så korleis kunne det ha negative, for å ikkje å seie livstrugande, konsekvensar? Eg følte meg udødeleg, spesielt då eg var på mi lågaste vekt, og min illusjon av kontroll over kroppen var på sitt sterkaste. Det var først då eg vart innlagt på psykiatrisk avdeling at eg forstod – i alle fall på eit intellektuelt nivå – at prosjektet mitt kunne kome til å ende på kyrkjegarden.

– ”For å kome meg ut herfrå må eg anten bli tjukk eller døy” skriver du. Hvilket virket verst?

– Etter om lag to månader på psykiatrisk bestemte eg meg for at eg skulle heim til jul. Eg åt måltida mine og gjekk på vekta for å kunne feire jul saman med familien min. Der og då valde eg livet – sjølv om eg altså var sjuk i mange, mange år etterpå. Eg ville aldri døy, det tok berre veldig lang tid å lære seg å leve igjen.

Å bli frisk

For Marianne handlet det å bli frisk delvis om å frigjøre seg fra blikket utenfra. ”Andre sine blikk på meg betyr alt”, står det i Svart belte.

– Så lenge eg kan hugse har eg hatt stort behov for aksept og stadfesting frå andre, og det gjorde meg nok ekstra sårbar for å utvikle ei spiseforstyrring, sier hun.

– Noko av det verste med å gå opp att i vekt etterpå var faktisk frykta for at alle ville gløyme meg når eg ikkje lenger var tynn – at eg nærmast ville slutte å eksistere. Andre sine blikk kan absolutt gjere godt, men dei er flyktige, og ikkje i stand til å byggje ei varig, god sjølvkjensle. Den jobben må ein faktisk gjere sjølv.

Hva har ordene betydd? Hornbacher kaller dem “en følgesvenn”, noe som vokser ut av (den ufruktbare) kroppen hennes: “I walked, my steps matching the rhythms of words in my head. Words, a sudden unfailing companion: Turn left at the gate of the school, breathe, walk a while, and then the words would come, swinging like a metronome in my head.” Å skrive memoarene, derimot, skjedde ikke i en flow. “I have not enjoyed writing this book. Making public what I have kept private from those closest to me, and often enough from myself, all my life, is not exactly my idea of a good time.” Wasted ble utgitt bare fire år etter at Hornbacher var døden nær med en kroppsvekt på 23,5 kilo. Marianne hadde mer distanse til sykdommen da hun skrev Svart belte.

– Ønsket om og overskotet til å skrive Svart belte kom ikkje før eg hadde vore symptomfri ei god stund. Den avstanden var viktig, fordi den gav tid til å bearbeide sjukdomserfaringa og rydde i tankane. Kanskje kunne eg skrive bok medan eg var sjuk også, men resultatet hadde blitt noko anna enn Svart belte, for perspektivet ville vore eit anna. Det same gjeld om eg hadde begynt å skrive boka i dag.

Og kanskje er det denne forskjellen i distanse til sykdommen som gjør at Marianne ikke kjenner seg igjen i Marya Hornbachers innrømmelsen mot slutten av Wasted: Hun savner følelsen av å ha tømt seg. “That’s the thing: It’s still there. It wheedles at me, after dinner: Come on, you’re stressed, wouldn’t it feel better? You wouldn’t be so full. Come on, just this once?” “I remember that relief, that power. I miss it. It hurts like a sonofabitch.”

– Eg hata den kjensla, sier Marianne.

– Etter å ha kasta opp følte eg meg fullstendig tom, som eit skal utan verken fysisk eller psykisk innhald. Det var berre mørker. Eg saknar det ikkje.

– Hvor lang tid tok det for deg å bygge opp et liv uten spiseforstyrrelse?

– Det er eit pågåande arbeid. Ein ting er å bli symptomfri, ein annan ting er å bli kjent med seg sjølv på nytt. Du må lære deg nye rutinar og meistringsstrategiar. Det tek tid. Det er mange spørsmål eg ikkje har hatt tid til å gruble over hittil i livet, fordi eg har vore oppteken med å svelte, ete eller kaste opp, så no jobbar eg meg gjennom spørsmålsbunken.

– Og i dag, hvordan har du det?

– Overraskande bra, og stadig betre. Eg øver på å rette sinnet mitt utover, ikkje innover. Eg seier takk til kroppen min for alt han har tolt. Eg prøver meg fram med å seie høgt kva eg treng og har lyst på. Eg lærer meg sjølvregulering og eigenomsorg. Eg aksepterer at eg er filledokka som Hornbacher skriv om avslutningsvis i Wasted: “There is never a sudden revelation, a complete and tidy explanation for why it happened, or why it ends, or why or who you are. You want one and I want one, but there isn’t one. It comes in bits and pieces, and you stitch them together wherever they fit, and when you are done you hold yourself up, and still there are holes and you are a rag doll, invented, imperfect. And yet you are all that you have, so you must be enough. There is no other way”.

* * *

Marya Hornbacher: Enda mer ekstremt i dag

– Hadde jeg visst at det ville komme en tid hvor glamoriseringen av spiseforstyrrelse ble enda mer ekstrem, ville jeg ha skrevet en veldig annerledes bok, sier Marya Hornbacher til Blazer.

Det sier hun etter å ha fått beskrevet debatten rundt ”sykelig litteratur” som har vært oppe i Norge tidligere i år:

– Enkelte av de som skriver selvbiografisk om spiseforstyrrelse er såkalte it-girls, med populære blogger og identiteter på sosiale medier – vakre kvinner som dater rockestjerner og presenterer livet sitt på Instagram. Kritikken mot et par av dem er at dette er mer til inspirasjon for sårbare tilhengere, enn en advarsel. Hva tenker du om det?

– Som offentlige personer har vi en uanstendig mengde innflytelse over andres svakheter – uavhengig av om vi selv ønsker et liv i offentligheten eller ei, sier Marya Hornbacher.

– Wasted ble skrevet før sosiale medier eksisterte. Hadde jeg visst at det ville komme en tid hvor glamoriseringen av spiseforstyrrelse ble enda mer ekstrem – en tid hvor forestillingen av det syke som noe vakkert bokstavelig talt gikk viralt – ville jeg ha skrevet en veldig annerledes bok. På den annen side, sårbare lesere vil alltid oppsøke materiale som hjelper dem til å bli, og forbli, syke. Å i det hele tatt nevne spiseforstyrrelse, er risikabelt. Spørsmålet blir derfor; skal vi la være å snakke om det? Og gå tilbake til en tid da spiseforstyrrelser utslettet livene våre, uten kommentarer og kritikk?

– Det er tanker i Wasted som fremdeles føles friske, revolusjonære. Særlig der hvor du hevder at det ikke finnes noe opprørsk ved det å sulte seg. Når du slanker deg selv nesten til døde gjør du nøyaktig det samfunnet forteller deg at du skal gjøre. Det er ikke en protesthandling, det er kjedelig. Var det meningen?

– Ja, det var intensjonen, svarer hun.

– Jeg ønsket å vise at spiseforstyrrelse i sin natur jobber på lag med kreftene i kulturen som forteller oss at vi skal ødelegge oss selv, fornekte oss selv, skamme oss. Når vi deltar i en spiseforstyrrelse, gjør vi opprør mot alt som er kreativt og livsbekreftende, og oppgir i essens all den produktive makten vi kunne ha hatt.

– Marianne Clementine Håheims bok Svart belte viser fram styggesiden. Hun går inn for å fortelle alt, også de mest groteske sidene. Er det nødvendig, synes du, når vi snakker om spiseforstyrrelse?

– Det kan jeg ikke si sikkert. For meg er det alltid, både som leser og skribent, best å være helt ærlig. Samtidig er jeg klar over at den groteske siden av sykdommen har i seg, for sårbare mennesker, en slags sørgelig appell.

Marya Hornbacher sier det er en merkelig følelse at Wasted fortsatt betyr mye for mennesker over hele verden:

– Jeg er takknemlig for alle som har funnet veien til boka, og glad for at den har hjulpet dem i prosessen med å bli frisk. Samtidig gjør det meg usigelig trist å vite at denne forferdelig destruktive sykdommen fremdeles griper om seg. Jeg skulle ønske det ikke var sånn.

– Eksisterer fortsatt myten om at anoreksi er noe glamorøst, imponerende, nesten supermenneskelig? Eller er sløret løftet?

– Mytene rundt spiseforstyrrelser eksisterer i beste velgående, i alle fall i USA. Sløret ligger fortsatt tungt.

– Med tanke på kroppsidealer og kroppskulturen, hvordan synes du utviklingen har vært i Vesten de siste 20 åra?

– Jeg synes det er større bevissthet rundt risikoen for spiseforstyrrelser. I media er det en bevegelse i mot å erstatte ”skjønnhetsidealet” (eller det ustanselig kopierte bildet av skjønnhet) med ett som er mer humant. Men den kulturelle strømvirvelen, den kulturelle besettelsen med selvdestruksjon, fortsetter å jobbe imot oss. Og vi fortsetter å motarbeide oss selv ved å videreføre kulturen som den er.

– Både Svart belte og Wasted slutter der arbeidet mot å bli frisk begynner. Bokleseren får ikke vite akkurat hvordan dere gjorde det, hvordan dere klarte å gjenvinne kontrollen over den mektige sykdommen. Jeg har funnet et intervju med deg på minnpost.com hvor du trekker fram: “Community, work, avocation, therapy, medication, nature. A spiritual life, whatever that means to you. These things work.” Hvor lang tid tok det å bli frisk?

– Helbred er en amorf prosess. Den tekniske biten – å gjenoppbygge kroppen min, spisingen, og så videre – tok noen få år. Det store målet er etter min mening healing, en vekstprosess som tar hele livet.

– Du understreker alltid at det ER mulig å bli helt frisk fra en spiseforstyrrelse. Hvorfor er det et viktig budskap?

– Det finnes er gjennomgripende og ødeleggende refreng jeg hører alt for ofte fra mennesker som er på vei til helbred: ”Jeg vet at jeg alltid til en viss grad vil måtte forholde meg til spiseforstyrrelsen,” sier de. Refrenget blir bekreftet og styrket av behandlende fagfolk. Da vil jeg si dette: Du har alltid mulighet til å gå bakover, bli syk igjen, oppleve tilbakefall. Men du kan også velge å bevege deg framover, gi slipp og gå videre, med spiseforstyrrelsen som et tilbakelagt stadium.

– Tror du den feministiske oppvåkningen vi kan ha vært vitne til med Women’s March 2017 vil spille en rolle i arbeidet med å gjøre verden til en rausere plass for unge kvinner og menn?

– The Women’s March ble ikke sett som en feministisk oppvåkning, i alle fall ikke i USA. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg føler absolutt at kvinner kan – og må – være med på å skape en mer generøs verden, hvor vi kan leve fullstendige, produktive og meningsfulle liv.

– Alle bøkene dine, The Centre of Winter (2005), Madness: A Bipolar life (2008), Sane: Mental Illness, Addiction and The Twelve Steps (2010) og Waiting: A Nonbeliver’s Higher Power (2011) handler om ulike aspekter ved mental helse. I den siste boka di, som kommer ut i løpet av 2017, er det amerikanske diagnosesystemet tema. Hva tror du vil skje med behandlingstilbudet for psykisk syke under den nye presidenten deres?

– Den nye ”presidenten” er a waste of space. Han vil etter hvert skape fullstendig kaos i et allerede dårlig fungerende helsesystem, om ikke han blir kontrollert, eller aller helst stilt for Riksrett, sier Maya Hornbacher.

Og så sier hun:

– Please send my love to Marianne.

***

Alle sitatene fra Wasted er trykket med tillatelse fra Marya Hornbacher.