TEKST: ELIN AMUNDSEN GRINAKER

I mars 2015 døde Naja Marie Aidst sønn, Carl, i en ulykke hvor han i en dårlig sopprus gikk i psykose og hoppet ut av et vindu i femte etasje. Boken ”Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage – Carls bog” tar oss med gjennom sjokket og sorgen etter sønnens død. Den forteller også om kjærlighet, både mellom henne og sønnen, men også mellom familiemedlemmer og venner som utgjør et rørende fellesskap i sorgen.

Aidt lager en ny form og et nytt språk til sorg. Upolert og rått. Bokens form er splintret, den hopper fra rasende utbrudd skrevet med tykke, store bokstaver til roligere bilder og fortellinger fra Carls barndom, eller deler med små skrift som noen ganger virker som forfatteren bare så vidt orker å si dette. Det er dagboknotater, Carls egne tekster, sms-utvekslinger mellom forfatteren og sønnen, ordforklaringer på begreper og karakterer Aidt nevner, for eksempel Fortuna, sitater fra andre poeter og forfattere som har skrevet om tap. Passasjer henvent til Carl, deler av politirapporter. Det er som om leseren får være med til alle de stedene som forfatterens hode beveger seg i en tilstand av sjokk, sorg og forsøket på å forstå og leve videre. Aidt beskriver at hun og søsteren ”…kan ikke finde ud af noget, vi ligesom vælter rundt i lejligheden.” Teksten oppfører seg også sånn i starten. Mot slutten virker boken roligere i formen. Vi leser en mor som insisterer på sin kjærlighet til alle sine fire barn. Hun kaller det demokratisk kjærlighet. Like mye til den av hennes barn som nå er død, som til de som lever. Boken oppleves som en prosess fra kaos til en tilstand hvor hun forstår at hun faktisk er i stand til å forsette å leve ”i fortløbende tid”, som hun kaller det. Sorgens sjokkfase kaller hun ”ikke-tid”. Carl er revet vekk fra forløpende tid.

”Jeg løfter mit glas og skåler med min ældste søn. Ovenpå sover hans gravide hustru og hans datter. Udenfor er martsnatten kold og klar. ”For livet!” siger jeg, da glassene rammer hinanden med en sprød og fin lyd. Min mor siger noget til hunden. Så ringer telefonen. Vi tager den ikke.
Hvem skulle ringe til os så sent en lørdag aften?”

Slik åpner boken, i kursiv. Utover boka forteller den kursiverte teksten hele hendelsesforløpet i Aidst perspektiv fra hennes søster og hennes eksmann, Carls far Martin, ringer og forteller om ulykken, via turen til sykehuset, møtet med sønnen i respirator, alle vennene og familiemedlemmene som samles som en sorggruppe i venterommet på sykehuset, spørsmålene om organdonasjon og til slutt at Carl erklæres død. Denne kursiverte teksten oppfører seg som gjenfortellingen av et traume. Den starter kort, neste gang vi møter kursivteksten, gjentar den seg selv før den fortsetter lengre inn i gjenfortellingen. Gjennom boken tar den oss lengre og lengre inn i hendelsesforløpet ulykkeskvelden og de neste to dagene, alltid med gjentakelse fra siste del. Og jeg merker at jeg gruer meg hver gang jeg ser den kursiverte teksten komme. Fordi det er så konkret. Hun drar leseren med seg inn i dette rommet. I dette rommet hvor sønnen dør.

”Så ringer alle vores telefoner.
Det er min søster, der ringer.
Så tager min mor telefonen.
Jeg kan høre min søster skrige.

 

Fortuna
Fortuna
Jeg hader dig”

 

Aidt mister i sorgen språket sitt: ”Sproget, der altid har fulgt mig og været mit liv, kan intet. Sproget gisper, sproget falder til jorden, fladt og ubrugeligt. Sprogets sørgedragt er grim og stinkende. At forstå det uforståelige er ikke sprogligt.” Og allikevel er det nettopp dette Aidt gjør med denne boken. Gir form og språk til det uforståelige og det ubegripelige i det å miste et barn.

Hun sparer ikke seg selv eller leseren for noe. Det virker ikke utpenslende, men nødvendig. Hun skal forstå hva som har skjedd, vi skal forstå. Hun pløyer gjennom alt av politirapporter og obduksjonsrapporter. Får med seg alle detaljene. Noen av hennes venner sier at dette må være selvplaging, men hun vil forstå, forstå, forstå: ”…jeg læser det hele om og om igjen, fordi jeg vil forstå hver eneste detalje, som handler om, hva der er sket dig. Jeg må vide, hva der er sket dig. Selvfølgelig må jeg vide, hva der er sket dig.
Du er mit barn.”

Vennen som Aids sønn tok sopp sammen med, ringte til politiets alarmtelefon før ulykken skjedde, da han skjønte at situasjonen de to var i kunne være livsfarlig. I politirapporten leser Aidt at ordene ”homofil” og ”psykisk syk” fremgår. Av en fire linjer lang beskjed, fyller disse to karakteristikkene mye. Det står ikke noe om psykose i forbindelse med rus, noe som har en mye høyere akutt selvmordsrisiko enn langvarige psykiske lidelser. Og Aidt spør oss om disse to beskrivelsene har noe å gjøre med at politiet kom så sent frem: ”Så har ”homoseksuell” og ”psykisk syg” noget at gøre med, at du er død? (her følger ordforklaringer av ordene ”homofobi” og ”diskriminasjon” red.) … Vi begynder at forstå, og det vi forstår, er grufuldt.”

Samtidig som dette er den vondeste boken jeg har lest, svømmer den også over av kjærlighet. Aidt beskriver hvordan det var å få besøk av Carl i hennes hjem i Brooklyn: ”Jeg stod i døren og hørte dig køre op med elevatoren. Jeg var så utålmodig. Jeg kunne ikke vente på at få dig at se. Ding. Ding. Det tog en evighed. Så fik jeg øje på dit strålende smil, og glæden boblede i mig. Dér var du.” Og også om hvordan venner og familie samles etter ulykken, og at Aidt og Carls far Martin, tar imot all omsorgen og velger å være et fellesskap: ”Så kommer en krisepsykolog ind i venteværelset, han siger, at alle, der ikke er Carls forældre og søskende, skal gå ud, men Martin siger nej, alle skal være med, det her er Carls mennesker…” Den måten Aidt beskriver familien og vennenes måte å delta og være tilstede på, er veldig rørende å lese om. Et fellesskap som virker solid og sterkt:

”Vi er som børn.
Hjælpesløse.
Vores venner hjælper os med alt.
Vores venner kommer os til undsætning.
De puffer os nænsomt fremad, fra det ene øjeblik til det næste.
Disse slørede dunkle uger.”

Og

”…hver morgen skal vi indse det på nyt. Vi skal forstå. Men vi forstår ikke. Vi fryser. Så drikker vi kaffe. Så børster vi tænder. Så kommer en ven. Så siger vores ven: Nu går vi en tur. Vores ven siger: Kom. Sæt den ene fod foran den anden.”

Som stolt forelder finnes det en norm for hvilke opplysninger verden skal få når man har fått et barn. Men man skal aldri behøve å skrive dette:

”Død den 16.marts 2015 klokken 15.45.
Du vejede 88 kilogram og var 196 centimeter lang.”

Jeg er etter selv å ha blitt mor, blitt ganske lettrørt, men det er faktisk ganske sjelden jeg gråter når jeg leser bøker. Denne boken har jeg hulket meg igjennom. Uten å kunne legge den bort. Aldri før har jeg lest en så direkte, ærlig og upolert beskrivelse av sorg.

Fra jeg var helt liten, har det vært en sannhet omkring det verste som kan skje for et menneske: det å miste et barn. Man skal aldri behøve å begrave sitt eget barn. Det er feil rekkefølge. Jeg har hørt familie og venner snakke om tap de har opplevd, tap av babyer og voksne barn. Jeg ønsker for dem, og for alle som kjenner noen som har en så vond erfaring, å lese denne boken. Den gir et språk til dette som både er vanskelig å nærme seg og vanskelig å forstå og romme. Jeg tror kanskje denne boken kan gi en følelse av et fellesskap.

”Og dér var kisten. Hvordan vi bevægede os fremad efter den, og hvordan det både føltes som det mest umulige i verden og det vigtigste nogensinde. Ikke at slippe ham af syne. Ikke et sekund. Kommer nogen mellem ham og mig nu, så sparker jeg dem ned.”

Jeg er takknemlig for at Naja Marie Aidt har orket å dele sin historie. Jeg tror det kan lære oss å leve mer og til å passe godt på hverandre i situasjoner som er ubærlige. Måten hun forteller om kjærlighet på, gjør at jeg tenker at alle hennes fire barn, både de tre som lever, og han som er død, må ha vært svøpt i kjærlighet fra henne. I denne tragedien, lærer hun oss om kjærlighet. Det er egentlig det eneste som betyr noe når det kommer til stykket.