Ok, det er slutt på moroa. Killjoy har slått inn døra til festen hvor bare noen få har det morsomt, og hvor resten av deltakerne jobber som faen for å beholde den gode stemningen, selv om de brukes som klovner i direktørenes manesje. Nå har det store sjefsdirektørsvinet blitt trukket til gapestokken, men skal ikke resten av fjøset også ryddes? Ryddes for de som agerer og tar ansvar først når finansieringene trues?

TEKST: ELIN AMUNDSEN GRINAKER ILLUSTRASJON: CARL JOHAN SENNELS

Sist uke kom ”nyheten” om at det danske filmselskapet Zentropas direktør Peter Aalbæk bruker og har brukt sexsjikane som en del av sin ledelsesmetode. Som tidligere prosjektansatt på Zentropa i årene 2005-2009 var jeg på ingen måte overrasket over denne ”nyheten”. Utover at jeg selv var vitne til noe av ukulturen som har blitt beskrevet den siste uka, var Aalbæks lederstil godt kjent både i og utenfor bransjen.

Zentropa er filmselskapet som står bak de kjente dogmefilmene fra 90-tallet og mange andre filmsuksesser. Selskapet ble dannet i 1992 av produsent Peter Aalbæk og regissør Lars von Trier. Sistnevnte var regissøren bak Dancer in the Dark, hvor Bjørk spilte hovedrollen. Bjørk skrev på sin Facebook-side den 17.oktober om sexsjikanering fra en dansk regissør under innspillingene av en film. Hun nevner ikke von Trier med navn, men det er åpenlyst at det er denne filmen det handler om, ettersom dette er den eneste filmen hun har laget med en dansk regissør. Kanskje er det her ballen begynner å rulle mot filmproduksjonsselskapet. I så fall, all mulig varm takk til Bjørk!

La oss først se på sykdomsbildet Peter Aalbæk, fyren som kaller #metoo en heksejakt, og som har sementert maktposisjonen sin ved seksuelt trakasserende adferd i flere årtier som leder for Zentropa. Peter Aalbæk, mannen som årlig burde gått av med seieren for Årets kukstykke siden starten av 1990-tallet:

En kort oppsummering av det som har blitt skrevet i dansk presse den siste uka: Ni kvinner uttalte seg til den danske avisen Politiken om seksuell trakassering mens de jobbet på Zentropa. En tidligere assistent for Aalbæk forteller at hun som straff for å ha pakket bilen hans dårlig, kunne velge om hun ville ligge over bordet og få smekk på baken eller rense hønseburet hjemme på gården hans. Hun valgte ingen av alternativene, og ble sagt opp. Flere forteller om dette med å få ris på rumpa som straff, og at mange godtok det for å slippe å miste jobben. Det omtales som noe som oppleves grenseoverskridende i starten, men så venner man seg til det. Ikke et engangstilfelle, altså.

Det fortelles om en julefrokost hvor man kunne vinne 10.000 kroner om man stilte seg naken opp på scenen foran alle andre. Hvis kvinnene hadde kjønnshår, kunne man vinne 10.000 kroner for det lengste kjønnshåret. Disse ble da målt opp på scenen. Foran alle kollegaene.

En annen festhendelse som kommer opp, er ved et julebord, hvor Aalbæk og en del yngre ansatte står på scenen, og Aalbæk stikker mikrofonen opp under en kvinnelig ansatts skjørt og sier ”Hør, fissen snakker!”

I et intervju på Danmarks Radios Deadline forsvarer Aalbæk seg med at han er en festape, et dionysisk menneske, ”sådan er vi jo, vi er jo nogle abekatte når det kommer til stykket.” Han sier at han er lei for at kvinnen gråt på grunn av hans oppførsel, men at han ikke kan se sin egen handling som sexsjikane. Det er hennes reaksjon, ikke hans handling, han har det dårlig med.

Både den danske avisen Information og Politiken skrev om denne saken, og etter et par dager kom Zentropa med en pressemelding hvor man kan lese følgende: »Det skal ikke være en kultur på Zentropa at give eller modtage klask som belønning eller straf, uanset om det for alle parter opleves som sjovt«.

Tenk at vi virkelig skulle komme så langt oppi åra før det kom forbud mot å slå sine ansatte. Det er liksom ikke mulig å joke over dette, for det vil ikke kunne overgå det fullstendig absurde i pressemeldingen uansett. Og den gamle grisens respons, er i følge Information:  ”Jeg begræder Zentropas beslutning. Men som tidligere leder anerkender jeg ledelsens ret til at lave retningslinjer.”

Aalbæk sier at mye av suksessen bak Zentropa handler om en dynamikk han har skapt med å ha en ”apegrotte”; testosteronet og det primitive, på den ene siden, og de strenge og politisk korrekte kvinnene på den andre siden, og så la disse to møtes. Han mener at i dynamikken mellom disse, skjer det stor kunst. Og ja, de apene møtte jeg selv da jeg jobbet der. Det kommer jeg tilbake til.

Ydmykelsene det er snakk om går utover de som er lavest i hierarkiet, så jeg kan ikke få øye på hvordan dette skal påvirke den store kunsten han snakker om. Assistentene jeg møtte, var aldri del av det kunstneriske arbeidet. De kjørte frem og tilbake med lunsj, kopierte, sto og manuelt skiftet filmruller på et iskaldt rom (som Nordisk film for lenge siden hadde kjøpt en maskin til å gjøre, idet dette er en veldig belastende jobb – men på Zentropa har de begått den store økonomiske genistreken å la de gratisarbeidende ”småttene” (elevordning på Zentropa) ta seg av oppgaven), i det hele tatt folk som var langt ute i periferien fra hvor det kunstneriske arbeidet ble utført. Så hvordan kan denne seksuelle trakasseringen være annet enn en sementering av Aalbæks maktposisjon? Jeg vet at gruppedynamikk kan være interessant i forhold til skapelse av kunst, men dette er ikke tilfellet her. Fordi de som utsettes for det, kun har som rolle å bekrefte en gal manns ego og maktposisjon.

Stemplet inn til apeflokken som ”kvinne”

Da jeg kom til Danmark som 22-åring i 1998, hadde jeg lenge kalt meg feminist, gått med buttons med kvinnetegnet på jakken osv. Men jeg hadde ikke vært feminist av behov. Det behovet meldte seg først da jeg kom til Danmark. Og det ble ekstra tydelig da jeg jobbet på Zentropa. For den kulturen som Aalbæk selv beskriver i intervjuet på Deadline, om apeflokken, den stemmer. På filmsettet stemplet jeg inn som ”kvinne” og ”norsk”, og langt mer enn det faglige, var det disse to kategoriene min arbeidsdag dreide seg om; å bli konfrontert med en konstant påminnelse om at jeg var kvinne og norsk. Som frilanser både innenfor teater og film, har jeg møtt mange som skulle hatt seg en liten tur innom gapestokken, men jeg har aldri opplevd å måtte være så hard og beskytte meg selv med rappkjeft i den grad som jeg følte jeg måtte under filminnspillinger på Zentropa. Som script, var arbeidsplassen min en stol foran monitor hvor jeg kunne følge med på bildet og holde øye med kontinuiteten. Vanligvis skal script bli sittende der, også mellom opptak hvor scenen skal reetableres av rekvisitører. Men da Zentropa valgte å gjøre filmene billigere med uerfaren arbeidskraft, måtte jeg løpe frem og tilbake mellom monitor og scenen for å reetablere imellom opptak. En gang jeg kom løpende tilbake til stolen min foran monitor for å sjekke bildet, satt lydmannen der og ba meg sette meg på fanget hans. Jeg ba ham flytte seg, sa jeg hadde det travelt og trengte plassen. Han nektet, jeg kunne jo bare sitte på fanget hans mens jeg sjekket bildet. Da jeg ble irritert, kalte han meg prippen og ba meg få meg litt humor.

Dette var en gjenganger; hver gang man ikke var med på morsomheter som gikk på kjønn eller sex, var man prippen. Min taktikk ble å enten være rappkjefta tilbake eller å gjøre oppmerksom på at det finnes lover som beskytter mot trakassering. Respons? ”Slapp av da, det er da bare gøy!” For, i følge min erfaring fra filmsett på Zentropa, er det nok at en person har det gøy. Den som står modell for festlighetene behøver ikke å ha det gøy. Det finnes et annet ord for dette: mobbing.

På samme filmsett kom vi i en annen situasjon som også beskriver apegrottens kvinnesyn. Denne gangen handlet det ikke om sexsjikane, men om at disse apene rett og slett sitter godt og grundig fast i 1950-tallet, uten noen form for interesse i å hengi seg til samtiden. – Vent litt, jeg MÅ bare skyte inn en liten detalj her; denne filmen handlet faktisk om tre unge kvinner. Fordi regissøren gjerne ville lage filmer om sterke, unge kvinner. Jammen, altså, jeg ler meg ihjæl. – Ok, situasjonen var den at vi filmet på en nedlagt avdeling på et ellers operativt sykehus. Da vi skulle lage en scene hvor en av karakterene skulle legges i narkose, skulle vi bruke sykehusets personell i rollene som anestesisykepleier, anestesilege og kirurg. Produsenten kom tilbake fra kirurgisk avdeling og fortalte at alt var klart, men regissøren steilet over det faktum at kirurgen var en kvinne. Det kunne han jo ikke bruke! Det ville ødelegge hele scenen. Da ville jo scenen plutselig handle om at kirurgen var en kvinne, og ta alt fokuset fra handlingen. Produsenten, som delte samme biologiske kjønn som denne kirurgen, fikk klar beskjed om å gå tilbake til kirurgisk avdeling og finne en ordentlig kirurg, altså en mann. Etter en stund kom hun tilbake med beskjeden om at det kun var kvinnelige kirurger på jobb denne dagen. Da filminnspillinger er dyrt, og man ikke kan flytte så mye rundt i en produksjonsplan, ble regissøren nødt til å akseptere at rollen som kirurg ble besatt av en kvinnelig kirurg. Gamle fjols, tenker du kanskje nå. Neida, ikke gammel. Bare en fyr som var født midt på 1970-tallet. Filmen ble innspilt i 2006, og det var et samtidsdrama hvor det fra regissøren side var et ønske om representere virkeligheten, men langt inni margen ville han nok helst kopiere en virkelighet som er utgammel. Og jeg spør meg selv: hvordan ser disse fyrene på kvinner når de ikke engang kan akseptere at en kirurg kan spilles av en kvinne i 2006?

Hvis denne apeflokken, med selveste kronapen Aalbæk i spissen skal representere virkeligheten, kommer vi oss faen ikke ut av 1950-sirupen. Jeg syns det er relevant, fordi vi skaffer oss mye kunnskap om verden gjennom fiksjon. Og hvis denne virkelighetsrepresentasjonen er håpløst utdatert, er ikke det nødvendigvis synlig for oss. Vi kan komme til å tro på at det er slik verden ser ut. Men pass på! Det er fortalt av en gruppe mennesker som har et virkelig gammeldags og giftig syn på kvinner.

Grunnen til at jeg trekker fram disse egne erfaringene her, er at jeg mener at den ukulturen som ledelsen på Zentropa bedriver – og/eller bevitner – smitter av ut på settene, fordi alle vet om dette. Det er som å komme på jobb hjemme hos Beavis og Butthead, liksom. Uansett hvordan du parerer, blir du møtt av lavpanna latter. Og gjerne en ”Høhøhø, har du hørt hvem som var i poolen med Ålen, øhøhøh….”

Det er lett å bli enig om at Peter Aalbæk er en mannssjåvinist som åpenlyst misbruker maktposisjonen sin, men idet dette er så åpenlyst, er det da ikke også snakk om strukturelle problemer, en ukultur som strekker seg langt utover ”Ålens” manglende empatiske evner og rumpeklask?

Jeg vil videre til å se på hvor ansvaret skal plasseres i slike ukulturer, og må dessverre snyte dere for fortellingen om innspillingslederen som trodde han var Crocodile Dundee, som var militant og fryktløs – det eneste han var oppriktig redd for var flått og kvinner.

Den lar vi ligge i denne omgangen.

Sjefssvinet og det strukturelle problemet

Disse handlingene ser ut til å være noe alle anstrenger seg for å ikke snakke om eller ta seriøst tak i. Da skjer det en normalisering. Ansvaret for denne normaliseringen stikker Zentropas øvrige ledelse av fra. De har forbudt at det fremover er lov å gi ris på rumpa. De kom seg endelig opp av stolen og fikk vedtatt såpass. Er hendene vasket nå? Og hvorfor nå? Fordi de plutselig, etter så mange år med åpenlys seksuell trakassering og sjikane fra stedets direktør, kom fram til at det egentlig kanskje ikke var så stilig å slå medarbeiderne? Eller hadde det noe å gjøre med at den finansielle stolen begynte å vakle under dem?

Jeg chattet med to venner og kollegaer som også har jobbet på Zentropa, og de deler holdning om at ansvaret må fordeles på flere enn Aalbæk. Den ene jeg chattet med, en mannlig skuespiller, sier at han heller ikke er overrasket over det som kommer frem, og: ”Det der pisser mig mest af lige nu er, at det pludselig er et problem (det er det!), selv om ”alle” har kendt til det og været en del af det. Jeg syns det er så meget hykleri. De chefer og bestyrelser der fordømmer Ålen og alle de andre i ind- og udland gør det sgu da kun fordi de er bange for at miste investorer! Ellers var der gjort noget ved det for lang tid siden.”

Regissør Caroline Sascha Cogez, sier at kulturlivet i Danmark har hatt behov for å finne den ene personen som kan ta hele ansvaret for denne ukulturen. Det er jo ingen tvil om at Aalbæk har en lederstil som er helt uakseptabel, men det er viktig at man ikke slår seg til ro med å ha pekt ut en syndebukk:

”Jeg oplever at det danske kulturliv har ledt efter en de kunne personificere til at få ”skylden” for så at kunne komme videre. Jeg er mer optaget af at der bliver talt om hva fanden vi stiller op med den systematiske sexisme som findes alle steder i kultulivet. Og andre brancher. Det er jo ikke et problem der er isoleret til kulturlivet”

Det har jo nettopp ikke vært noe fordekt i Aalbæks oppførsel. Det har fått lov til å passere. Dette tar ikke ansvaret fra ham. Men, som Cogez sier: ”Det er jo også alle de mennesker der har været ledere der ude der har accepteret det. Det er et kæmpe hykleri at det er Ålen (Aalbæks klengenavn, red.) der bliver hængt du alene. Det er nemmere som individ at pege fingre frem for at tage ansvar.”

Ydmykelsen for kvinnen som fikk mikrofonen oppunder skjørtet mens direktøren sa ”Hør, fissen snakker!”, handlet vel også om at dette skjedde foran 200 ansatte. Og jeg tenker: 200 ansatte, og INGEN gjør noe! Det er faenmeg ydmykende! Hvem klarer så å stå alene imot en ledelse som syns til og med dette er helt innafor? Er dette igjen historien om eksentrikeren som på grunn av sin geni-status kan få lov til å høvle over samtlige av sine undersåtters grenser, eller er det snakk om et større strukturelt mønster? Jeg tror begge. Men mest på den siste, for bavian-sjefens oppførsel vil aldri aksepteres om det ikke allerede er en kultur hvor dette får lov å passere. Daglig.

Og når ledelsen i media spiller overrasket og ber andre som har opplevd noe ubehagelig om å henvende seg til dem, kjenner jeg at jeg kaster opp i min egen munn, fordi den ene i ledelsen var produsent på et par av filmene jeg jobbet på, og jeg vet at vedkommende verken er blind eller døv. Dette er ikke news for disse folka. At en slik ledelse – som i årevis har sett på og akseptert – inviterer til confession-room-stund, handler da ikke om å ta ansvar, men om å si det som ser riktig ut.

Maktmisbruket har vært tydelig for alle som kan se og lese, også når det gjelder ting som kanskje faller utenfor sexsjikane. I 2009 var det en stor sak i media at Aalbæk tilbød ”småttene” (elevordningen på Zentropa red.) mulighet for faste ansettelser og høyere lønn hvis de tatoverte firmalogoen på rumpa. Dette handler ikke om kompetanser, men om å være med på leken. Som en gal sirkusdirektør som koster folk rundt i manesjen. Han har det selv gøy, jeg vet ikke med de som løper rundt der som hans underbetalte klovner.

#Metoo har satt i gang en bevegelse som avdekker ikke bare disse bavianene, men et større strukturelt problem hvor sjikane i årtier får lov til å passere.

I landet hvor – i hvert fall i de 15 årene jeg bodde der fra 1998-2013 – det å si at man var feminist var å begå sosialt selvmord. I landet hvor jeg mer enn noe annet sted har følt at jeg kommer haltende to skritt bak mitt kjønn. I landet hvor mennene etter #metoo er tause, og en drøss av kvinner velger å skrive ”#ikke metoo”. For å være en del av gutteklubben er tryggest. Og forståelig, hvis man tror på Darwin, fordi patriarkatet er så sterkt, at det er mye lettere å spille med enn å kjempe imot. Feigt? Ja. Greit? Nei.

I det norske oppropet som kom torsdag, #stilleforopptak, velger de å ikke navngi de som har utført trakasseringene, sjikanen og overgrepene. Det leser jeg som at de vil det strukturelle problemet til livs. I Sverige har det blitt offentliggjort navn. Mange navn. I Danmark har man fokusert på en person. Jeg kjører Ole Brumm og sier ”Ja, takk, begge deler”. For nei, Aalbæk, #metoo er ikke en heksejakt, men en prosess hvor troll og avsløres, og nå skal disse trollene ut i sola. Du er et av trollene, og som et virkelig dårlig eksempel må du stå i offentlig gapestokk en liten stund nå. Og med deg skulle du hatt styret og de andre lederne som i årtier har latt din lederstil få lov til å passere. #metoo handler om ansvarsplassering. Og jeg vil mene at alle som ser på og er vel vitende om trakassering, har et ansvar for å gjøre noe med situasjonen, og da med særlig ansvar på ledere og styrer. Så kjære alle killjoys der ute – fortsett å belyse, fortsett å slå inn døren til festene hvor de mer privilegerte sementerer sin egen overlegenhet ved å ydmyke de som er mer utsatt enn dem selv.

 

Carl Johan Sennels (f.1981) er dansk
maler og tegner. Han ble allerede 
som 17 åring tatt opp på 
Kunstakademiet i København. 
Utover bestillingsjobber og 
egne utstillinger, er han også 
visuell redaktør i det danske 
nettmagasinet Eftertryk.