Frida Ånnevik slapp på fredag sin femte soloplate, ”Flyge fra”, søsterplata til ”Her bor” som kom for et år siden. Det er en politisk plate som handler om identitet og kjønnskategorier, og om kjærlighet til den man sjøl er og den man går ved siden av. Blazer møtte Ånnevik for å tekstbade henne, men endte opp med å snakke om alt fra hvordan det er å bryte med normen på bygda, hvorfor det var Bob, og ikke Joni, som fikk den jævla prisen, om å få gubbehjelp – helt uten å ha bedt om det – og om at verden ikke må bli snytt for Lilith.

 TEKST OG FOTO: ELIN AMUNDSEN GRINAKER

Anbefalt soundtrack: ”Flyge fra”

Du starter hele turnéen med å spille for ungdomsskoler. Hvordan blir det å spille for et såpass ungt publikum?

– Skoleturne er kjempefint, men samtidig vanskelig. Jeg blir femten år igjen og lar meg pushe av de jentene som jeg var redd for da jeg var femten. De har fortsatt makt over meg, så det er sjukt ubehagelig. Jeg må bare å øve seg på å stå i det, og håpe at vi klarer å treffe én hver konsert. Vi får bryna oss på et publikum som er redd for hverandre, også. Hvis det er et halmstrå, så er det at jeg må tørre å være meg sjøl og tørre å stå i det. Det eneste som funker er å insistere på sin egen greie.

De nye tekstene som tar for seg identitet må gi gjenklang hos det publikummet, tror du ikke?

– Jeg tenker at hvis jeg treffer noen, så treffer jeg noen, og de andre får en time fri.

Det er bare å møke på da?

– Ja, møke på mer enn du tenker at du må, også. Jeg må være mye mer ekstrovert enn det jeg syns det er behagelig å være.

Det har mye i si, at man tør å vise en skrøpelighet som voksen, at man har barnet med seg fortsatt. Det tror jeg er så jævlig godt å se når du er tenåring. Fordi du blir jo hele tiden solgt illusjonen om at voksne har skjønt greia.

– Ja, det å se denne rakninga, det tror jeg er bra. Så hvis jeg klarer å rakne en gang hver konsert, så blir det bra. Jeg skal møte ungdom i skvis. Ungdommene i Akershus er så nær Oslo, og så er de allikevel så innmari på bygda. Det er jo ungdom som jeg kan identifisere meg med på et visst plan.

Opplevde du sjøl i oppveksten din på Hamar at bygda har smalere normer enn byen? At straffen for å avvike fra forventningene til hvordan man er gutt og jente er hardere og tydeligere der?

– Jeg tror den er det, og jeg tror at jeg valgte å holde meg innafor av den grunn. Innafor den normen. Jeg gjorde jo de tingene som jeg syntes var stas, korps – da er du jo allerede kulhetsmessig føkka, noe som faktisk gir et slags frirom – og sang i kor, og var sikkert opptatt av å være litt annerledes, fordi jeg skjønte at det kunne være et ess i ermet. Men jeg turte ikke å være for annerledes.

Jeg leste i et intervju at du med den nye plata turte å være mer personlig. Men når jeg hører tekstene dine tenker jeg at du bruker personlige erfaringer for å være en politisk plog. Det høres ikke ut som om du skriver dagbok, men at du skriver fordi tekstene trengs. Hvor startet for eksempel en sang som ”Basert på en sann historie”? Er det en bestilling til 8.mars? Eller er det fra et behov?

– Det er et behov. Før har jeg satt meg ned og skrevet fra ingenting, fordi det er så sjelden det kommer noen ideer eller noe som er veldig tydelig, men den her kom veldig lett. Da det her rimverset ”basert på en sann/basert på en mann” dukket opp, måtte jeg bruke det. Låta finnes i mange versjoner, og falt på plass bare noen få dager før vi skulle i studio med den. Det var egentlig en stor bandlåt á la stadionrock, men det stemte ikke i det hele tatt. Jeg måtte tune om, jeg måtte ha en Joni-tuning under som en referanse. Joni Mitchell-gitar-tuning. Fordi det er der det kommer fra, den trassen over at damer ikke blir nevnt. Hvorfor er ikke de kvinnelige forbildene like bra som de mannlige forbildene? Hvorfor fikk Bob den jævla litteraturprisen og ikke Joni, liksom? Det er sånne ting det kommer fra. Så kom Hemsedalsaken mens jeg skrev den, og den synger jeg om i tredje verset, sammen med menns privilegier som de ikke sjøl ser. Og i siste vers er det Nasjonalsangen jeg kommenterer. På den plata her har jeg øvd meg veldig på å skrive tydeligere. Jeg har fått en del kommentarer, særlig fra menn, som sier ”Jeg skjønner ikke hva tekstene dine handler om. De er sikkert fine, men jeg aner ikke hva de handler om”.

Det gir ikke gjenklang i deres referanserom?

– Nei, det er det, det treffer ikke dem. Jeg får mail på Facebook av menn i 60-åra som ber meg om å slutte å bruke egne tekster, og heller bruke bra lyrikere slik som Vamp har gjort. ”Kan du ikke bruke Børli og kan du ikke bruke…”

Får du råd fra menn på 60?

– Ja. Råd og deres egne tekster som de syns at jeg burde synge. De har sett meg synge med Odd Nordstoga på tv, og så syns de at jeg er den perfekte til å formidle dette universet. Endelig finner de noen. Det er tydeligvis helt irrelevant at jeg driver med mitt eget prosjekt. Et prosjekt som er tydelig. At jeg har et drive. Men for dem er det ikke det. For dem er det utydelig. Kvinnelige tekstforfattere leses ikke på samme måte som gutta blir lest. Når en mann leser Stein Torleif Bjella eller Odd Nordstoga, så bare: ”Åh! Dette handler om meg!” Jeg syns det er ganske tydelig hva mange av tekstene mine handler om, men det er det åpenbart ikke. Så da tenkte jeg da får jeg skru det til, være enda klarere. Jeg har rom for det. Og det er en bra øvelse for min del. Jeg kan være tydeligere, og derfor handler denne plata om identitet og politikk. Hvis du ikke leser ting inn i tekstene, hvis du ikke tror jeg har en mening, eller ikke tror at jeg er reflektert, eller at dette kommer fra et sted, så leser du jo ikke mening inn i tekstene. Og det tror jeg at det er større sjanse for at du gjør med menn enn med damer, fordi det er sånn vi er. Så ja, jeg får en del råd fra menn på 60 som ikke skjønner at det kanskje ikke er for dem jeg skriver.

De finner det for godt å mansplaine en kunstner?

– Ja, det er veldig vakkert. Men det er nå sånn. Og så er det de som sender mail bare for å si at de syns at det jeg driver med er helt håpløst.

Er det sant? Det tar de seg tid til?

– Ja.

Det er jo trolling!

– Ja, det er trolling. Ikke i kommentarer, men de gjør det på Face-melding.

PM?

– Ja. Det er vakkert. Men det gir jo skyts til sanger som ”Basert på en sann historie”.

Kategorier og forutbestemmelser

I tekstene møter vi blant annet hun som er i en løpestreng som fanger henne inn hvis hun strekker den for langt, handlingsrom som blir knust til pinneved, hun som trodde hun var gutt, hun som kommer ut av skapet, som ikke kan flyge fra den hun sjøl er og en bønn om at Lilith blir litt lengre på festen.

– Jeg har laget en plate om identitet og kjønnsnormativitet og om båser og forutsetninger og om forutbestemmelser. Og så møter jeg intervjuere som kommer med nettopp de forutbestemmelsene og de båsene, så det første jeg må gjøre, er å endre disse for at intervjuet kan skje på platas premisser. Jeg er ikke noen guttejente, det er ikke det dette handler om. Journalistene leser presseskrivet og så lager de intervjuet ut fra hva de vet noe om, og det er guttejenter, og så er det jentegutter. Det er tydeligvis de kategoriene vi har. Og med den mangelen på forståelse for normbrudd, blir dette en prosess hvor jeg skjønner at jeg må være enda tydeligere enn jeg har pleid å være.

Noen tekstlinjer som låser seg opp langsommere enn andre. ”At bristen bær” i ”Flyge fra” måtte jeg la snurre en stund i hodet før bildet sto klart for meg.

– Ja, og jeg syns jo det skal være litt vanskelig. Når jeg hører ei plate første gangen og den klaffer med en gang, så blir det litt sånn ”åh, nei, sukk….” Første gang jeg hørte den siste Ane Brun-plata, så hata jeg den. Jeg tenkte at det måtte være jeg som ikke hadde kommet inn i det. Og etter to gjennomlyttinger til, så bare ”PANG!”, der traff den. Og det er sånn jeg også vil lage musikk, det er sånn jeg vil lage tekst, at det kan eksplodere litt underveis. Det trenger ikke å komme opp i dagen med en gang.

Prosess og inspirasjon

Tekstene dine får meg til å tenke på at det ikke kun er personlige erfaringer du skriver ut fra, men noe utover det, et videre perspektiv. Og jeg syns musikalsk tenker jeg både på Marie Key og Anne Linnet når jeg hører denne nye plata. Hva trekker du inn som inspirasjon når du jobber?

-Åh, Marie Key, hun har jeg hørt masse på, og sunget henne mye. Gjendiktet til norsk og sunget henne for min egen del. Når jeg skriver, så hører jeg masse musikk. Da har jeg fullt kåll på hva som er ute. Og kan gjengi teksten med en gang. Mens når jeg er i perioder med promo og turné, må jeg høre på podcast og ting som snakkes. Da er det for lite plass i hodet til både å få lest og hørt musikk. Med podcast føler jeg meg i hvert fall litt som et bedre menneske, fordi da lærer jeg ting.

Hva hører du da?

– This American Life har jeg hørt mye. Og så hører jeg Salongen og er veldig glad i historiene de forteller der. Og så er det jo Invisibilia som er min store greie. Det er så fint. De snakker om ting som påvirker menneskelig liv som ikke er synlig for øyet. Som kategorier. De har en episode hvor de snakker med en hvor kjønnsforståelsen av hvem han er snur på et øyeblikk. Han har vært i militæret, han har funnet seg verdens vakreste kone, er lykkelig, og så plutselig – ”knips!” – våkner han opp og morgenen og er disgusted av seg sjøl, fordi hun er i en mannekropp. Og slik skifter det frem og tilbake mellom å være cis-kjønnet og å plutselig skifte til å føle at han er i feil kropp.

– Det høres ut som et freak-show, men det som er bra med Invisibilia er at de klarer å fortelle det på en måte som er menneskelig, som gjør at det handler om hvor utrolig komplisert det er å måtte takle det. Når jeg for noen år siden begynte å skrive tekster til denne plata så begynte jeg å høre på sånne fortellinger: Om kjønnskategorier som er litt videre og litt rarere. Det har vært kjempenyttig. Det er så utrolig oppbyggende å kunne gå og høre på dette i din egen verden. Og det er timelange programmer bare med dette. Noen har laget det fordi det trengs.

– Alt dette handler om å tørre å være tydeligere, og det har jeg vært redd for, fordi jeg kunne bli avslørt som den jeg er. Det er det denne plata handler om. Og hvis det da er det noen som melder ut at de ikke skjønner det, da blir jeg litt sånn, ”jeg kan ikke være tydeligere, så nå må du hjelpe meg litt her”.

Det er som å si ”jeg skjønner ikke helt greia med de to My Little Ponyene på Høstutstillingen, kan du ikke gjøre det litt tydeligere? Kan du ikke legge ved en plansje og forklare hva du egentlig vil?” Hvis du forklarer alt, tar du jo ifra lytteren mulighet for å bruke ditt eget referansekartotek.

– Ja, og det skal jeg jo ikke. Men det er jeg som får kjeften for at folk ikke skjønner. Jeg får den der akutte: ”Dette skjønner jeg ingenting av!”

Og hvem sitt problem er det?

– Jeg legger det jo på meg. Det er det jeg har skjønt. At jeg tar skylda for det. Ok, da må jeg tydeligvis legge mer til rette her. Opprette en tråd.

Men du holder fortsatt fast i deg sjøl i dette her?

– Ja, og jeg tror det er vanskelig å endre på det når jeg først skriver som jeg gjør. Men jeg kan tenke at jeg for eksempel burde ha brukt ”det får briste eller bære” tydeligere før jeg introduserer ”bristen bær” i ”Flyge fra”. Jeg bruker kjente uttrykk, snur på dem og tar vekk det som ikke passer for å gi det en ny mening. Og da hopper jeg ofte over det eksisterende uttrykket og bruker bare det omskrevne. Fordi jeg syns at det burde være ganske åpenbart.

Man kan jo ikke være curling-kunstner, heller, vel?

– Ja, må jeg ut og koste, da?

Hedmarksdialekta

”Flyge fra” er platas tittelspor, og er på dialekt. Hvordan ble den til?

– Jeg skrev den opprinnelig til et bestillingsverk som jeg gjorde sammen med Guro Moe og to dansere til Prøysenhuset. Det var i 2014, den sommeren Sias ”Chandelier” kom. Og vi hadde den låta med oss i hjertet, så jeg brukte den som utgangspunkt. Ville prøve, på hedmarksdialekt, å skrive slik som man lager denne type poplåter. Den har fått popgrepet, som rett og slett er gjentakelser. Og bridge. Brigden er trøsten i popmusikken; hvis man ikke er helt ferdig med å si det som skal sies, så putter man det i en bridge. Og så ble det på hedmarksdialekt fordi vi var der, på Prøysenhuset. Det er jo morsomt, fordi det er ubehagelig hver gang jeg synger ”Flyge fra”.

Syns du det?

– Ja. Jeg syns det fortsatt er rart og ubehagelig, men det er det jeg må stå i. Jeg må tåle det.

Er det ekstra ubehagelig fordi tekstens språk hører til der plassen var for liten?

– Ja. Og fordi det språket er noen andre sitt. Føler jeg. Hedmarksdialekta føles så utrolig maskulin, den er så bred, så svær, så karslig. Alle vitsene er utrolig kvinnediskriminerende. Men, så har du også de her kjerringene som svarer med minst like hard mynt. Som er minst like drøye og bøse. Det er det jeg må huske på, at de er der, de også. Fordi det er ingen som kan være så drøye som de der hedmarksdamene når de setter i gang. Det er sånn at du krymper deg, fordi det er grovt, og det er så fett! Så man må huske på de gardskjerringene som ruler.

Jeg kom til å tenke på noe jeg hørte forleden – i forhold til bio-psykologi – at når kvinner jobber fysisk hardt fra de er ganske unge, så produserer de mer testosteron og blir grovere. Hvis du ser på bilder fra gamle dager, er de her damene som jobber på garder litt grovere enn damene i byen som ikke har jobbet. Det har jo ikke med at den ene er mindre eller mer kvinne, det har med hva slags stoffer kroppen produserer når du jobber mye og er veldig fysisk.

– Åh, det er veldig klargjørende! Jeg blir glad når jeg hører historier om folk og måten de lever livene sine på, på tross av begrensninger som samfunnet setter med sine for smale normer. Der har podcastene, som vi snakket om, vært mine frirom. For tre år siden ble det sagt at radio kommer til å dukke under, musikk kommer til å gå til helvete, men podcast er nå det hippeste du kan drive med. Kanskje fordi vi har så sjukt bruk for å høres historier og fortellinger ”live”. Vi trenger litteratur. Å høre opplesninger, møte de som har skrevet det og få høre fortellingene bak eller ved siden av. Ja, det kan godt hende internett har kommet, men vi er huleboere, ass. Vi vil helst sitte rundt bålet om kvelden og høre.

Ja, se på da Siri Hustvedt og Chris Krauss gjestet Litteraturhuset. Det var stappfullt.

– Ja, jeg var der, også. Satt i kjelleren og så overføringa der, og det var stappfullt i begge rommene hvor samtalen ble overført. Det var fortsatt spennende, sjøl om du ikke var i samme rom.

 

Et kvinnelig ”jeg”

Og Chris Krauss sa noe som var høstens eureka for meg, om hvordan opplevelsen av ting handler om hvordan det hører til i et bestemt narrativ. For eksempel hvis et maleri av Rembrandt viser seg å være falskt, så tar man det vekk, fordi man vil ikke lengre få den store åndelige opplevelsen av å se på det. Penselstrøkene har ikke lengre det samme narrativet som man trodde. Og idet narrativet vi forholder oss til er maskulint, kan ikke en kvinnes ”jeg” bli et universelt ”jeg” på samme måte som en manns ”jeg”. Og da sender de her gubbene på 60 år sine egne tekster til deg. Fordi de mener at deres historie er allmenngyldig, men det du forteller ikke kan være det.

– Mange får med seg at jeg har gjort en duett med Odd Nordstoga. Og jeg vil jo gjerne synge med Odd Nordstoga, fordi det handler om musikk, men jeg føler at jeg ødelegger mitt eget prosjekt ved å gå inn i en sånn type kjønnsnormativ duett-greie. Men egentlig er det jo bare sang. Det er så kult å synge med noen som har lik stemme som deg, og som fraserer likt, og det gjør vi jo fordi jeg har hørt på Odd Nordstoga siden jeg var 15. Jeg har jo nærmest lært å synge av ham. Det er jo ikke mer hokus pokus enn det. Men alt dette handler om at jeg merker at jeg må bli i mitt prosjekt, jeg må holde min oppfatning av det, fordi med en gang jeg møter noen nye som vil snakke om musikken min, så har de en forutinntatthet om hva dette handler om, og det er som regel feil. Og fordi jeg er en ”pleaser”, så går jeg inn og blir den rollen som de vil at jeg skal være.

– Og det føles jo helt feil. Det føles som jeg forråder meg sjøl eller dette jeg har laget. At den sterke dama som er i sangene eller hu som kommer ut som skeiv i ”Flyge fra”, ikke er verdt noen ting, for i møte med verden, blir jeg allikevel lest med den forutsetningen som folk har for å forstå dette. Og den for snever. Den er mannlig. Den er heteronormativ. Den er ikke skeiv, den er ikke skakk. Den er så rett som det kan bli, og så asfaltert som det kan bli. Og det er det som er slitsomt.

A propos kategorier og språk; ”Gutt” er også på dialekt? Hvorfor det?

– Jeg vet ikke helt. Det er Anne Lande som forløste den låta, faktisk. Hun er en fin, bøs og mild prøysentolker fra Hamar. En gang da jeg møtte henne, fortalte hun meg at hun også hadde trodd at hun var gutt, og at hun også hadde vært livredd for å bli avslørt. Og det var så utrolig fascinerende å snakke med noen andre som hadde den samme oppfatningen av seg sjøl da man var liten. Da jeg kom hjem etter å ha snakket med Anne, skrev jeg den bare, og så var den ferdig.

Hvem lager du tekstene for? Og musikken?

– Jeg syns det er veldig rart å skulle lage det for noen andre enn meg sjøl, men samtidig er det jo ingen dagbok. Det er så fascinerende at det henger ved. Det er jo ingen som spør Stein Torleif Bjella om han skriver dagbok. Det er det første vi damer blir spurt om, er dette terapi? Er dette dagboka di? Det er så fjernt for meg, hvorfor skulle jeg skrive dagboka mi ut til folk, det er jo en veldig rar ting å gjøre for den som er ganske innadvendt og har veldig stort behov for privatliv.

 

En prosess som funker

– Å lage sanger er en bra måte å formidle ting på fordi det er en blanding av uttrykk. Og fordi det tar så stor plass. En sang tar en stor plass i et rom. Når det både er tekst og melodi og akkorder og alt, så er det ikke plass til så mye annet. Og det er kult, det vitner om at uttrykket et stort og kraftfullt i seg sjøl. Og så er det fett å få en tekst til å passe med en melodi. Det er den beste følelsen i verden, faktisk. Jeg skriver fordi jeg liker det så innmari godt. Den måten å konsentrere seg på får jeg ikke noe annet sted. Jeg begynner med å skrive teksten. Musikken må komme fra noe som er artikulert, noe som er formulert. Jeg skriver mye, gjør skriveøvelser, skriver langt, betraktninger og observasjon og fiksjon, som er en romantekst med personer og alt. Slik øver jeg meg på å skrive, og slik sirkler jeg inn hva det er jeg egentlig vil si.

Du skriver alt ut?

– Jeg skriver lange, lange tekster. Det kan jeg gjøre sjøl om jeg ikke føler meg inspirert. Jeg kan sette meg og skrive fra ingenting. Og føle at jeg har gjort noe. Og så begynner jeg etter hvert å lage musikk på samme måten. Det er fritt, det er ikke låst til noe.

Den lange teksten, kan den ligge lenge og så begynner du å trekke essensen ut av den?

– Ja. Første plata er jo låter jeg hadde hatt liggende i ti år. Det var ting jeg hadde brukt lang tid på å skrive. Det er derfor den andre plata er så vanskelig. Plutselig måtte jeg skrive ti låter på et år. Jeg måtte finne en rutine, og fant raskt ut at jeg likte å gjøre det sånn. Jeg leste mye skriveteori og forfattere som sier noe om hvordan de skriver, som for eksempel Gro Dahle. Det handler om å gi det verdi sjøl, å si ”nå går jeg og skriver”, og så er det et arbeid. Det er det som skjer fra første til andre plate. At man blir sett på som en låtskriver. Før det svever man bare rundt og er ingenting, og så plutselig er man låtskriver og har forventninger.

Du fikk spellemannsprisen for tekst allerede etter den andre plata, ”Ville Ord”?

– Ja. Så det var en bekreftelse på at prosessen funker.

Lilith

– Jeg er heldig som får lov til å komme ut og snakke med folk, får gjøre musikken tydelig og komme til i de veldig få kanalene som er, for å fortelle om det jeg lager. Og noen steder er det å være skeiv dynamitt sjøl om jeg tenker at det er ganske vanlig. Vi har ”Jævla homo” på tv, mange bra ting som handler om kjønnsuttrykk, skeivhet. Og så møtte jeg Vårt Land, og da lagde de forsidesak av det intervjuet, så for dem må tematikken ha vært heftigere enn jeg antok. Jeg snakket om ”Gutt” og om kjønnsnormativitet, og jeg ga dem ”Lilith” (en av sangene på plata, red.). Og Lilith fra Bibelen hadde de faktisk ikke hørt om! Det er heftig at de syns det er en bombe, men når de allikevel tar saken og gir den til leserne sine, så kan det kanskje gjøre noe med språket og forståelsen.

Så de fikk litt innføring i normkritikk og Lilith?

– Ja, og det er jo prester som heller ikke har hørt om Lilith. Venninna mi er prest, feministisk prest, og hadde aldri hørt om Lilith før jeg spurte henne: ”Du, hva er greia med Lilith?” og hun bare: ”Lilith?”

Vi har blitt snytt for henne, alle sammen, men jeg trodde allikevel at folk visste at hun fantes?

– Ja, alle er snytt for henne. Men det er veldig gøy! For man trenger bare å si, ”Lilith var Adams første kone.” I den setningen sier man alt.

Hun gadd ikke hans piss.

– Nei. Hun stakk. Og fikk pes for det. I alle wikipedia-artiklene etterpå, for å si det nymotens.

Hun ble oppdaget da Wikipedia kom.

– Ja. Da vi kunne google henne. Og det står at hun var Adams første kone. For meg som er hedning og har vokst opp i det, så er det veldig rart at det er en sånn parallell virkelighet av en veldig religiøs kristen-konservativ greie her i landet. Eller generelt, at det er religiøse paralleller hvor folk på min alder går i menigheter som er så sterkt kvinneundertrykkende og som sier helt eksplisitt at menn skal styre. Det er jo helt drøyt.

Som møter opp i hvite brudekjoler og blir ført opp av faren sin for å bli gitt bort til en annen mann foran en dude.

– Og det gjør jo mine venner, også. Men gjør det hele tiden fordi ”det gjør man”.

Det er derfor jeg mener at man har en plikt når man gjennomskuer skiten, til å fortsette å fortelle disse andre historiene. ”Hey, det er ikke alltid sånn!” Det er feigt og trygt.

– Ja, det er feigt og trygt. Åh, jeg skal lage sånn visittkort, på den ene siden skal det stå ”Frida Ånnevik – Feigt og trygt”, og på den andre siden må det stå noe tøffere.