Jeg syns det er noe vakkert over å være stolt av kjønnsorganet sitt. At man syns det er flott, at man liker det, kjenner det og er fornøyd med det. Og så er det de som gjerne vil ta bilde av det, da. Jeg må innrømme at jeg har latt meg begeistre stort over elskere som har tatt seg bryet å file opp en flott stivert på et bittelite flytoalett bare for å sende et bilde fra flere tusen meters høyde, eller som leker skyggeteater med en morgenreisning og sender bilde av det, osv. Men dette med å sende bilde av kuken sin til folk man ikke kjenner uten at man er blitt oppfordret til det, det er for meg et mysterium. Og det er denne typen dickpick svenske Caroline Hainer skriver om i Menn viser fram pikken sin.
TEKST: ELIN AMUNDSEN GRINAKER
Caroline Hainers definisjon av dickpic er bildene av en erigert penis som mottakeren ikke har bedt om: ”de ikke-etterspurte overraskelsesbildene som sendes som ledd i en flørt og skal oppfattes som en invitasjon.” Og som kommer når noe ”får ham til å tro at samtalen bør tas videre gjennom å sende et bilde av kjønnet sitt.” Bildet sendes med en forventning som sjelden får det ønskede svaret. ”Et eller annet sted mellom siste chatmelding og dickpic-forsendelsen ligger den store misforståelsen, den store feiltolkningen og den store overvurderingen. Men framfor alt de dårlige holdningene.”
Med bokens definisjon av dickpic handler det om situasjonen hvor avsenderen har fått det for seg at ”NUH er et bra tidspunkt å dra ned buksene, file opp en skikkelig ereksjon, ta bilde av den og svusj! – volia, fathermucker, gave til deg!” Jeg selv og de fleste jeg kjenner reagerer på fortellinger om denne kommunikasjonsmetoden med å begrave ansiktet godt ned i hendene, for av og til å kikke opp med et spørrende fjes: ”Men hvorfor i huleste….???” Dette hvorfor stiller også Hainer før hun går gjennom følgende perspektiver hun ser dickpicen gjennom: Fallos, måling, ekshibisjonisme, initiativ, juss, kommunikasjon, kunst, porno, potens og forførelse. Hun forholder seg til statistikker, undersøkelser og historikk. Og sine egne meninger. Og det er ved det siste grepet hun er aller best:
”Likestillingens fiende nummer én er jo den opphøyde maskuliniteten (og den underdanige femininiteten), vi må unngå å forbinde mannlighet med fysisk styrke eller å betrakte pikken som et mål på mannlighet, for da graver vi virkelig en grav for oss selv. Da er vi ikke bedre enn den slitsomme gamle tanken om at penis er ensbetydende med makt.”
og:
”Tenk om menn kunne gi slipp på tanken om den målbare pikken. Det ville velte hele ideen om det mannlige vesen og den svært utbredte tanken om at mannligheten sitter i kuken.”
Faktisk blir jeg litt lunken av de første to kapitelene hvor Hainer forsøker å gjøre en historisk kontekstualisering av det som nå er blitt dickpic. Der syns jeg hennes konklusjoner og analyser er for vage. Men så åpner hun mer og mer opp for sine egne meninger utover i boka, og da opplever jeg en veldig morsom og skarp forfatter. Dessuten er hun gavmild på anekdoter:
”Lyndon B. Johnson likte å la det amerikanske folk få vite (eller tro) at penisen hans var stor. Han kalte den ”Jumbo”, og viste den innimellom fram for journalister og andre, med spørsmål om de noensinne hadde sett noe så stort.”
Også andre amerikanske politikere har hatt behov for å snakke om størrelse på penis, som da Marco Rubio under en debatt sa at Trumps hender var små. Og det vet vi jo, små hender betyr liten kuk. Og liten kuk er lite mann. Et regnestykke som er trist og fordummende. Skal velgere virkelig behøve å forholde seg til denne infantile besettelsen av å måle ting, og verdiene som blir lagt i det?
”Jeg tenker også på enkelte menns enorme behov for å måle, konkurrere og hevde seg idet jeg blar gjennom et online-galleri av dickpics – og ser hvor ofte penisens eier har lagt ved en lighter, linjal eller til og med en flaske barberskum, for å vektlegge lengden, tykkelsen og størrelsen på sin penis.”
Det er (dessverre) ikke like mye makt i ei bollemus som i en erigert penis. Frugud, jeg ber om at denne fortellingen endres.
Jeg har i min datingera chattet med menn som brenner etter å få lov å vise den frem. En veldig ivrig type addet følgende replikk til bildet som han ikke klarte å la være å sende av noe han selv syntes var en stor og flott banditt: ”Så er du advart”. Mot hva da? Idioti?
Mye av bokens analyse hviler på lesning av statistikker. Dette gjør at menn og kvinner fremstilles ganske flatt, det blir ikke plass til en nyansert måte å fortelle om kjønn på. Jeg sitter med følelsen av at jeg ikke kjenner den typen mann som det er snakk om i boka. Og takk, kjære mannevenner i mitt liv, for det. I føkkings love you! Jeg tror forfatteren har et mer nyansert syn på kjønn, men for å få poengene kjappere fram, blir det generaliserende. Og da opplever jeg fortellingen kjønn som uendelig kjedelig. Fordi det er så sort/hvitt.
Ansvaret for den gode stemningen
Ansvarsfordeling er også et tema i boken. Hvem har ansvaret for at den gode stemningen i flørten gikk i stykker da dickpicen ble sendt? Overraskende mange menn mener jo at det er mottakeren som ødelegger stemningen, ved å være en prippen luremus:
”…når mottakelsen ikke blir som man hadde tenkt seg, tas det som bevis for – og en bekreftelse på – at det er damene det er noe galt med, ikke en selv.” Det finnes flere fora på nettet for menn som føler seg misforstått etter å sendt bilde av en kroppsdel de fleste av dem også har gitt et navn. Yesgirl, dette finnes det også statistikker på. Hainer forteller at WHOs globale undersøkelse om seksuell helse fra 2013 kan fortelle at menn pepper kuken sin før de skal på date. Slik som: ”La oss felle henne i kveld, store Jeger”. Jeg dør av skam. I følge den studien gir syv av ti menn navn til sin penis. En sann venn. Ikke rart man blir såret om folk ikke blir yre av glede når man sender bilde av den.
I de nevnte foraene er det også stor enighet om at kvinner ikke aner hvordan Tinder skal brukes, uten at det tas høyde for at 43% av de mannlige brukerne av nettdating kun er ute etter sex, mens det tilsvarende tallet for kvinner er 12%. Altså en ganske kraftig interesseforskjell. Og det er jo ikke alltid man har rett selv om man er flere.
Hainer forteller også om en fyr hun har snakket med som mente at mottakeren av en dickpic han hadde sendt, hadde overreagert da hun blokkerte ham, ”for han ’ville jo bare si hei’. Han kalte henne for ’en total dramaqueen’ og ’feminazi’, siden hun reagerte så radikalt.”
Boken gir også mulighet for å bli kjent med, for meg, helt nye ord, som ”scrotox” – som er når menn injiserer botox i pungen. Ordet er, som mange kanskje gjetter, satt sammen av det engelske scrotum og botox. Denne behandlingen gjør ballene mer avslappede, slik at de ser større ut. Jeg klør meg i hodet… Trodde virkelig store baller var en greie man snakket om i overført betydning, ikke noe man betalte for å faktisk få. Det fortelles om reflectoporn, der menn tar bilde av objekter de vil selge på nett, og sørger for å bli reflektert i varen. Naken, så klart.
Blotting og pikkbilder – er det lovlig?
Hainer ser på sammenhengen mellom blotting og dickpics – er det den samme tingen? Det som er felles for blottere og avsendere av dickpics, er at de trekker mennesker inn i blotterens fantasi, og tar til seg reaksjonen til den som blir utsatt for synet av pikken. Og det er denne utnyttelsen som er forbrytelse, skriver hun. ”Vi samtykket ikke til å tilfredsstille ham, allikevel var det nettopp det han fikk ut av meg”, sier hun om blotteren som befant seg i hennes nabolag da hun var liten. Og videre: ”Når man snakker om at dickpic-sendere utøver makt, er det dette det handler om. Makten ligger i å eksponere pikken, å selv oppnå tilfredsstillelse ved å trenge inn uinvitert og forårsake reaksjoner.”
Anmeldelser av blotting har sunket med 30% siden 2001. Den gang var blotting den vanligste seksualforbrytelsen. Hainers teori er at vi rett og slett har blitt blasert. Vi ser ikke blottere for bare dickpics og ekshibisjonister. Synet av en ikke-invitert kuk er blitt normalisert. Og idet det er så massivt av pikker på nettet, kan offeret ha vanskeligere enn før med å vurdere alvorlighetsgraden ved en blotting. Samtidig er det mindre toleranse for seksuell sjikane, noe som kan skyldes at blotteren er skremt bort.
Dickpic-sendere anmeldes sjelden. Mottageren velger i de aller fleste tilfeller å slette bildet og blokkere senderen, selv om det ville være en lett sak å spore avsenderen, da denne har etterlatt seg digitale spor. I slike saker, som med overgrepssaker, går gjerne mottakeren i seg selv og føler skyld og frykt for å selv ha oppmuntret til dette uinviterte bildet. Hainer oppfordrer til at man anmelder. Hun tviler på at en mann tar et enkelt dickpic og sier seg fornøyd med det, (fordi hun også vet at en og samme dicpic sendes til flere samtidig). Og i og med at dette er så nært beslektet med blotting, og 16% av blottere har begått grovere seksuelle lovbrudd, etterlyser hun også en ”ikke OK”-sortering av disse mennenes adferd.
Sexistisk svin
Hainer gir også en innføring i PUA – Pick Up Artist – en coachet måte å blir bedre til å sjekke opp på. Som selvsagt lener seg på utgåtte kjønnsnormer. Her løfter forfatteren virkelig sløret for sine egne meninger når hun forteller om Ross Jeffries, mannen som PUA-coachet sjenerte menn i å bli pågående, selvsikre og slitsomme mot kvinner i en sjekkesitasjon. Han heter egentlig Jeffrey Ross: ”Men som Ross Jeffries kunne han bli det sexistiske svinet han elsker å være”. Jeffries er douchen Tom Cruise brukte som inspirasjon til den kvinnehatende karakteren i Magnolia. Så har vi omtrent tegningen av den karen. Sukk. Han introduserer sjekketeknikken ”negging”; å flette fornærmelser inn i komplimenten man gir en kvinne, for negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet. Hainer tar kontakt med Jeffries i arbeidet med denne boka. Hun vil spørre denne mannen, som bla. har utviklet teknikker for å få kvinner til å kjøpe ting til menn, om hans mening om dickpics. Hans svar er kort, består kun av et enkelt ord, men han har tatt seg bryet å finne et svensk ord: ”bajskorv”. Jeg gremmes.
Dickpics hører til under PUA-tankegangen, heller et nei enn ingen sjanse i det hele tatt. På et eller annet tidspunkt må jo en eller annen bite på. Og det er jo også ”negging” – avsenderes spør om sex ved å forulempe.
Bagatellisering – de privilegertes privilegium
Hanier forteller at hun ble møtt med bagatellisering da hun fortalte omgangskretsen og kollegaene om bokprosjektet sitt. Og som med andre ting som angår kjønn, er det mange som ikke opplever trakassering som problematiske med mindre de selv har vært utsatt for det. Hainer går løs på at krenkelser får et ekko av ”overdrivelse” og ”feiltolkning”. Forhåpentligvis er dette i ferd med å snu etter #metoo. Jeg krysser fingre for det. For få ting provoserer meg så hardt som når folk som er ukjente med sine egne privilegier og frihet, bagatelliserer andres opplevelser fordi de ikke selv kjenner det på kroppen.
Som Naversete som får kritikk nå for å ta saken om den sjikanerende sms´en som en flokk fulle partifeller valgte å sende til henne for to år siden til politiet. ”Vi kan ikke fakke alle skurker her i verden” – og at hun bør slå seg til ro med at det ikke er mulig å finne ut hvem som har sendt den. Det er bagatellisering. Og det er farlig, fordi ansvarsfordelingen igjen er en kalkulert skivebom. Det skal ikke lenger være mulig å ture fram ikledd immunitetskappen #guttestreker i fylla. Helt seriøst. Som Magne Lerø sa i Dagsnytt 18 mandag 23.april i år, at det er noen som har forsøkt å være morsom. NÅ MÅ DET FAENMEG STOPPE! Stakkars humor som blir dyttet foran som buffer for så mange ufine handlinger. Mislykkede forsøk på dårlig humor tar ikke ansvaret fra personer som krenker ved å si at de prøvde å være morsomme. Da har du gått på en dobbeltsmell: Du har verken vært morsom eller et ok medmenneske. 0 poeng.
Boken disker opp med tall som jeg regner med at ikke er så vesensforskjellige fra norske tall: av politianmeldte sexlovbrudd i Sverige er 98% av de mistenkte menn. ”Likevel tror man ikke på kvinnene” sier hun. Og jeg er glad hun drar perspektivet dit. Til fortellingen. Til det narrativet som finnes omkring seksuelle trakasseringer og overgrep. Fordi det er grotesk at man gang på gang ser eksempler på Facebook-sider som blir opprettet for å støtte voldtektsforbrytere, fordi ”han er jo en hyggelig fyr”, mens kvinner som anmelder ikke blir trodd. Hainer trekker fram et fryktelig eksempel fra Bjästa i Sverige (et lite sted med 1800 innbyggere), hvor en 15-årig gutt ble dømt for voldtekt av en 14-årig jente. Gutten erkjente overgrepet. Hans forklaring på hva han gjorde; å sitte oppå jenta og brekke opp kjevene hennes for å få henne til å suge ham, er offentlig kjent. Allikevel skrev 2000 personer under på et opprop for å få frikjent ham, og en støttegruppe på Facebook fikk 4000 medlemmer. Hva sier det om hvordan vi ser på hverandre som mennesker? Hvor likeverdige er vi når vi angriper offeret og løfter overgriperen opp på pidestallen?
Mitt sanne jeg i fitta
Hun nevner filosofen og forfatteren Alain de Botton som forsvarer dickpicen. Han sier at å sende en dickpic handler om å vise sitt sanne jeg, og å vise sårbarhet. Jeg graver langt inni hodet, og kan ikke få det til å gi mening. Mitt sanne jeg sitter for min del ikke i fitta. Så klart er den en del av meg, slik alle andre kroppsdeler er en del av meg, men det er ikke der man finner min kjerne. (som jeg heller ikke tror på, så det…) Og sårbarhet? Hvorfor det? Jeg klarer ikke å se annet enn pågåenhet og mangel på lesning i kommunikasjon når jeg hører om uinviterte dickpics. Jeg kan til gjengjeld se sårbarhet i å sende bilde av kjønnsorganet sitt til en man har et erotisk forhold til. Det er en helt annen sak enn å mose bildet av kuken din rett i synet på en kvinne du ikke kjenner.
Et trist, men nok dessverre sant poeng Hainer har, er at det finnes to måter å betrakte en dickpic på: ”en sørgelig påminnelse om at mannens sexliv mange ganger handler mer om den individuelle prestasjonen enn om å dele en opplevelse – og som et bilde på mannens svært intime, personlige relasjon med sin penis.”
25.april åpnet fotoboksen ”Viva la vulva” i Oslo. Her kan kvinner gå inn bak et vakkert forheng, drapert og sydd til å ligne en vulva, og ta bilde av sin egen vulva. Poenget med dette, er å vise mangfold. Å vise kvinner at ”alt er normalt.” Så lite vet vi altså om vårt kjønnsorgan. Det er trist. Men nå skjer det kanskje noe. Allikevel tror jeg det er lang vei, kanskje ingen vei, til at kvinner uoppfordret begynner å plaske fitta løs i feisen på en sms-flørt.
Som Hainer sier: ”Vi kvinner trenger en bedre relasjon til kjønnet vårt, og hvorfor ikke et passende, personlig kjælenavn. Jeg tenker meg noe svulstig og storslagent for men egen del, jeg liker nok Cherrylee. For mennenes stolthet over eget kjønn er virkelig noe å misunne. Selv om den resulterer i dickpics.”
