Det er hverdag. Klokka nærmer seg 17.00 og middagsmaten er servert. Familien vår som består av en 6-åring, en 8-åring og meg selv, har satt oss ned for å spise. Vi er sultne og litt skjøre i kantene av manglende blodsukker. Tallerkenene er fylt og vi er klar til å gafle inn. Min eldste er, som vanlig, i gang med å fortelle noe veldig dramatisk, og hode, armer og overkropp er med på understreke voldsomheten i historien. Vips! så ligger barnets tallerken på gulvet med all maten strødd utover. Gråten kommer umiddelbart etter, og det er ikke tidspunktet jeg har lyst til å si: ”Nå vil jeg at du skal rydde opp dette selv.” Men situasjonen kunne ha hatt en annen voksen som sa til meg: ”Bare sitt, du, jeg tar det.”

TEKST: ELIN AMUNDSEN GRINAKER ILLUSTRASJON: CARL JOHAN SENNELS

Mange aleneforeldre jeg kjenner snakker om å føle seg ensomme og slitne av hverdagen. De sitter alene om kvelden etter å ha løpt som gale siden kl. 7. De har gjort alt alene: vekke barn, lage og spise frokost, matpakker, på med klær, ut av døren, husk solkremen!, følge til skolen, jobbe, handle, hente fra skolen, lage middag, gjøre lekser med ungene, vaske opp, vaske klær, oi, der var det satanmeg allerede tid til legging, lesing, trøsting, synge… Der sover de! Så skal gulvet gjenfinnes, klær legges sammen, og så var klokka jammen allerede 22, gitt! En time til å slappe litt av før man må komme seg i seng i tilfelle man blir vekket en eller flere ganger i løpet av natten. Man skal jo henge sammen til neste dags maraton. Nei, faen, klesvasken i maskina i kjelleren må jo hentes og henges opp!

Finnes det andre aleneforeldre som kjenner seg igjen denne situasjonen? Som kjenner igjen tanken: skal jeg gjøre alt dette alene? Er det virkelig meningen at vi skal gjøre alt alene? Hvorfor kan vi ikke gjøre det sammen? Det er jo ingen grunn til å slite rævva av seg for å få hverdagen til å gå opp når vi kan løfte sammen!

Nå høres det kanskje ut som jeg ønsker meg en kjæreste, samboer, en annen voksen å ha denne familien med. Det er ikke det jeg savner. Jeg liker størrelsen på familien min, oss tre. Men jeg drømmer om en utvidet familie, en mulighet for å tenke mer kollektivt, på kryss og tvers av disse mikrosamfunnene som familier er. Kjernefamilien har for meg aldri vært et romantisk ideal. Derimot er kollektivtanken og fellesskapet som kan romme mange forskjellige familier, en romantisk drøm for meg. Men her må man være kreativ, oppfinne og forme selv, for det norske samfunnet er ikke giret for denne måten å leve sammen på. I Norge er fortellingen om familien og hverdagen ganske smal og, i mine øyne, ganske så blodfattig. Men tenk å vite at fire eller åtte ganger i måneden skal du spise sammen med en skokk andre folk! Middagslagingen går på omgang, man kommer enten til dekket bord eller får en flokk inn døra til middag. Samtalene går på kryss og tvers over bordet, man hjelper venninnens 2-åring med å skjære opp maten, 2-åringens mamma lytter til min 8-årings ivrige fortellinger i stedet for å skjære opp mat akkurat i dag, ungene løper fra bordet før oss voksne, vi blir sittende igjen og snakke før vi rydder av og vasker opp. Sammen.

Kjernefamilien er en ganske ung – og, for mange, dårlig – idé. Sosiologien snakker om at den vokste fram på 1950- og 60-tallet, da folk flyttet fra storfamilien på bygda og inn til byen. For mange fungerer ikke denne formen. Mange lever alene med barna sine enten etter brudd eller etter å ha valgt å få barn alene. (Det er også mange som velger å ikke få barn, det er tross alt ikke reproduksjonsmaskiner vi er.) Man snakker om at man er ”bundet” når man har barn alene. Og ja, logistikken har en annen karakter når man ikke har en å dele henting, foreldremøter og hverdagsoppgaver med, man kan ikke bare jogge seg en tur på kvelden. Og er ungene lagt og du oppdager at du mangler melk, så blir det frokost uten melk morgenen etter. Som aleneforelder må du altså både jobbe, handle inn, trene (haha, dette er tenkt, jeg gjør ikke det, altså!) fra du leverer unger om morgenen til du henter dem på ettermiddagen. Men denne ufriheten handler for min del ikke om å bli nødt til å sitte hjemme om kveldene etter ungene er lagt – jeg digger alenetid – men også om å være ufri i forhold til å kunne være en del av boligmarkedet.

På Tøyen torg – av alle steder – er det et skilt med bilde av en veldig blid kar. Han knytter hendene og ser ut til å rope ”yeah!” Og teksten: ”Selge bolig? Sjekk alltid med Notar”. Hva forteller denne plakaten? At fyren feirer at han har solgt leiligheten sin til en human pris som ikke ekskluderer flere og flere fra boligmarkedet? Neppe. Dette gliset er kapitalismens støgge fjes.

Jeg har mange venner som for tiden selger leilighet og kjøper ny. I alle tilfeller blir leilighetene deres solgt til en pris som ligger langt, langt over det de selv ga for den for få år siden. Og langt over takst, så klart. Jeg gleder meg oppriktig på deres vegne når de kan kjøpe større uten å måtte fjerne det hvite i øyet for å kunne overleve. Men hvert tilfelle er også enda en konstatering av at jeg og alle andre leietakere har falt av dette lasset. Det er en sementering av at vi aldri kommer til å være en del av denne eier-skaren.

Måten jeg har mitt liv på, gjør det unreachable å bli en del av eier-flokken. Jeg er alenemor, frilanser som dramaturg og fanzineskaper, og finansierer livet mitt hovedsakelig med arbeidsavklaringspenger fra NAV etter at jeg smalt i den berømte veggen i 200 km/t for drøye to år siden. Ikke bankens yndlingskunde, altså. Forleden sjekket jeg for moro skyld på bankens lånekalkulator, og jeg kan faktisk låne nok til å kjøpe en oppvarmet garasjeplass på 12 kvadrat på Sinsen! Yay! Oppvarmet! Jeg får ikke armene ned!

I bakgården her jeg bor, er det både eiere og leiere. Utenfor eiernes hus er det en gressplen. Utenfor det huset jeg bor i, er det betong. Den ene familien jeg kjenner som bor i eier-huset, sier at ungene mine og jeg så klart bare skal bruke plenen. Men flere ganger har jeg blitt irettesatt fra en eier-balkong når ungene og jeg har slått opp badebasseng der. Og jeg vet at det er eiere som ikke vil ha oss leiere på gresset. Vi har jo tross alt ikke betalt for det. Oss og dem. Vi har et samfunn hvor man skal betale for å gjøre seg fortjent til goder. Vi bor ved siden av hverandre, sender barna våre i samme skoler, men noen er innenfor og andre er utenfor. Vi er ikke i samme båt selv om vi i Norge er veldig opptatt av å snakke om hvor like vi er.

I år var det 20 8-åringer i min 60 kvadrats leilighet da min eldste feiret sin bursdag. I stedet for gaver hadde ungene med en tegning til fødselaren, og alle satt pent i ring rundt den bekronede som åpnet tegning etter tegning og leste hyggelige hilsener fra klassevennene. Dette var ikke en løsning som ble valgt fordi både jeg og flere andre aleneforeldre i klassen ikke har råd til leie av lokaler eller påkosta gaver til hver bursdag. Det ble valgt fordi jeg ikke har lyst til å være med på dette ræset hvor ting på død og liv skal koste for at det har verdi. Det finnes barn i Oslo som aldri har vært på barnebursdag fordi foreldrene ikke har råd til å kjøpe gaver. I dette forbrukssamfunnet ekskluderer vi barn ved å legge uhørt mye verdi i kjøpte ting. Vi er blitt noen storforbrukende svin. Kloden tåler ikke mennesker som oss som kaster rundt oss med plast og forbruker på et helt groteskt nivå. Må den jakka kjøpes for å gi selskap til de andre ubrukte klærne i skapet ditt? Må kjeledressen kjøpes ny? I mine 8 år som mor, har jeg kjøpt kjeledress en enkelt gang. Ungene mine har aldri manglet vinterklær, fordi min søster forsyner oss med arveklær fra hennes barn. Når min yngste vokser ut av sine kjeledresser, er hun barn nummer fire eller fem som har brukt denne, dressen er fortsatt god som ny, og vi kan gi den videre til venners barn. Det går an å ønske seg noe annet enn å halse etter hodeløs konsumering. Jeg er ikke opptatt av penger og ting. Om jeg slipper å begynne å grine når jeg får en regning, er jeg egentlig fornøyd. Men jeg vil ha rom og plass til å ikke trynes av et ræs jeg ikke vil være med på. Jeg leser og hører så mye om bærekraftige kollektive løsninger, men det er altfor tydelig at vårt samfunn er strukturert på en måte som ikke gir plass til at dette kan leves med mindre du har egenkapital langt oppover øra.

Mange i Norge former livet sitt på følgende måte: kjøper leilighet sammen med en kjæreste, begge har jobber, de kjøper bil, selger leiligheten dyrere enn da de kjøpte den, kjøper større, får kanskje til og med råd til bil nummer to, kanskje en hytte, og ja, hund med hundeforsikring og må vi ha, ferieturer, gjerne flere i året, ja, det må vi ha. Yay-yay, det er tidens melodi. Fra mitt ståsted ser det ut som en konstant ekspandering av ting og eiendeler. Og de som velger å leve på denne måten, disse mikrosamfunnene som eier mer og mer, flere og flere ting, det er også de sammen folka som tildeles de billigste lånene i banken. En kunstner og god venn solgte nettopp sin leilighet i Berlin og flyttet til Oslo. Men fordi hun er frilanser og singel, fikk hun i banken, selv med et godt leilighetssalg i Berlin i baklommen, et: ”lille venn, du passer ikke inn i vår mal”. Hun måtte gå til sin gamle lokalbank hvor de ville hjelpe henne, men med et mye dyrere lån. Dermed skal hun altså betale mer enn de med dobbel-innkomst. Fordi hun ikke passer inn i bankenes heterokonforme mal. Det går jo ikke opp!

Dette er ikke skrevet i en krampe av misunnelse. Ja, jeg syns det er litt sårt at jeg ikke kan tegne streker av ungenes høyde direkte på veggen mens de vokser opp her vi bor, og vite at dette er et sted de kan være og komme tilbake til også når de er voksne. (En venn tipset om å få tak i en planke som vi kunne ha med til andre steder vi kommer til å bo. Så en slik har vi som vi tegner vokse-striper med datoer på. Takk for tips!) Å ha et hjem med en kontinuitet for ungene, et hjem hvor det er masse historie som er vår, og det er lov å slå spiker i veggene. Men det er noe helt annet enn egenkapital og Tesla jeg drømmer om. Noe jeg ikke får øye på i samfunnet vårt. Mellom alle de single, alenemødre og -fedre og kjernefamiliene er det et digert tomt hull. Her kunne kollektivet vært. Frihetsidéen og den romantiske drømmen min handler om en familie man selv setter sammen. Den ikke-intime kjærligheten. Jeg vil til enhver tid ha vår lille familie i stedet for en romantisk idé jeg ikke tror på. Fordi jeg tror ikke på den intime, lukkede kjernefamilien. Jeg tror på den utvidede familien. Der familier og venner på kryss og tvers kan dele en omsorg og en nærhet i å gjøre livet sammen. På denne måten kan vi lette byrdene for hverandre og dele gleder som mange ofte opplever alene. Et slik hverdags-tilvalgs-kollektiv kan bestå av alle mulige familieformer; de som lever alene uten kjæreste eller barn, familier med barn og en voksen, familier med to eller tre voksne uten eller med barn. Samme hvordan familiene ser ut, så lenge man har et ønske om å dele levd liv.

For en del år siden leste jeg et oppslag på Facebook fra en alenemor som spurte om råd til hvordan hun kunne ha ”voksensamtaler” ved middagsbordet hjemme hos henne og hennes barn. Altså hvordan hun kunne tilby de voksensamtalene som barn med to voksne i familien kan lytte til når de spiser middag. Et godt forslag som kom, var å lytte til radio, så hun og hennes barn kunne ha samtaler ut fra hva de hørte der. Dette gjør vi hjemme hos oss, også. Men hvorfor skal vi spise alene hver dag?

I en utvidet familie kan ungene både få et fellesskap med andre unger som har en lignende familieform og lignende erfaringer som dem selv, og de kan få fortrolige forhold til andre voksne som verken er familie eller lærer. Jeg vil at mine barn skal ha fortrolige forhold til andre voksne med sine egne personligheter, sine egne verdier som de kan speile seg i, se opp til eller undre seg over. Voksne de føler at er ”deres”, slik at de har noen de kan baksnakke meg til når de blir tenåringer.

Jeg hadde en sånn ekstra-voksen da jeg var tenåring. Karen. En gang hvor hennes datter og jeg, i alder av kanskje 15 år, kom altfor sent hjem fra en fest – jeg minnes noe om at det var blitt lyst igjen ute – fikk både datteren og jeg like mye av hennes redsel og sinne. Jeg husker trappen jeg sto i inne hos dem da vi fikk overhalingen. Og jeg husker det som en stor bekreftelse. Jeg tror jeg knyttet meg enda mer til henne etter dette. Det var ikke at jeg manglet foreldre, jeg har en mor og en stefar som alltid er der og som har en egen evne til å slå de villeste krøller på seg selv for å kunne være tilstede selv når kalenderen egentlig allerede er full. Så jeg manglet ikke noe. Men allikevel var det så deilig å ha en ekstra voksen som var litt annerledes enn dem. Som var min, som jeg hadde valgt til.

Jeg har samlet en gruppe med alenemødre jeg kjenner. Vi organiserer fellesspisninger og brainer rundt hvordan vi kan løfte hverdagene våre sammen. Vi starter enkelt og gjennomførbart med en til to middager sammen i måneden. Og kanskje, en dag, leier vi oss en hel bygård hvor vi kan ha våre egne og felles liv sammen. Her kan vi fryde oss over å lure forbrukssamfunnet med å eie bare en støvsuger i stedet for 5, dele på én bil, én sykkelvogn, én kaffekvern i stedet for 5, én printer og ett jævla digert oppblåsbart basseng som vi sammen sleper over til plenen foran eiernes del av gården. Fordi vi er så mange, at vi kan bære det.