AV BJØRNAR KRISTIANSEN

I en tid med voldtektavsløringer i Hollywood og en bølge av #metoo-statuser på sosiale medier, er det tydelig at noe er på gang. Kvinner har, meget forståelig, fått nok og begynt å fortelle sine historier.

Menn får tydelig beskjed om at vår upassende oppførsel ikke lenger er akseptert. Og det vil enhver mann med en anelse empati og respekt, både for seg selv og sine medmennesker, ta til seg.

Men jeg må innrømme at jeg er redd. Redd for at jeg har tråkket over noens grenser. At de ikke turte si ifra da det var en mann på over 100 kilo som misforstod situasjonen. At en kanskje ikke hadde motet til å si nei, og latet som det var greit fordi det var enklere. At jeg har såret noen på det mest intime. At jeg i et idiotisk øyeblikk har sagt eller gjort noe som har gjort en kvinne redd eller ukomfortabel.

Det er en forferdelig følelse. Ikke tro at jeg sammenligner noe av dette med hva de som gjennomgår overgrep, opplever. Men det fjerner likevel ikke den store klumpen i magen min.

Kanskje hun kjempesøte med krøllene på campen under Quarten ikke ble så sjarmert av alle de overivrige spøkene mine da hun frivillig besvarte de kyssene. Kanskje hun heller lot det skje, fordi hun var redd for hva jeg ville gjøre hvis jeg ble avvist. Eller hun morsomme med den trillende latteren som ble igjen etter det nachspielet som varte til morgenen, kanskje hun virkelig mente at vi bare skulle sove, da vi endte opp i det som virket som et typisk one night stand? Kanskje hun også var redd konsekvensene hvis den store mannen fikk nei? En forferdelig tanke som vokser som en svulst i hodet mitt.

Så spør du kanskje: hvorfor skriver du dette? Skal enda en mannssjåvinistisk drittsekk få det til å handle om menn, nok en gang?

Jeg tror på kommunikasjon, uavhengig av tilhørighet.

Vi vil jo ikke at flørting skal forsvinne? Jeg vil heller at du sårer meg, enn at jeg gjør deg ukomfortabel. La meg få spørre deg om du vil, uten at stemningen går over i det kleine.

Det er jo den samme kommunikasjonen man forhåpentligvis har i et forhold og som føles så trygg. Hvorfor ikke åpne for den typen ærlighet når det gjelder one night stands, pulevenner eller forhold som er i startfasen?

Jeg skriver dette for å si at jeg tror at selv om vi er midt inne i en opprivende og til tider umenneskelig tid, så er det lys i tunnelen. All smerten kan gi grobunn for en bedre framtid. Sammen. Men da må vi faen meg høre på hverandre!

Bjørnar Kristiansen er til vanlig skribent i forskjellige musikkmagasiner og blogger. Ikke minst får han ut frustrasjon som vokalist i Martyrs. Foto: Endre Lohne