TEKST OG BILDER: LINN SOLHEIM
Veien til jazzen kan være lang, og når improen først tar deg – så er det joik. Blazers Linn Solheim forvillet seg inn på Victoria- Norges nasjonale jazzscene.
Jeg skal ikke skryte på meg å ha peiling på jazz. For meg er jazz en litt sånn bakpå sjanger som tida har gått fra. Jazz kan være fint. Ella Fitzgerald og Louis er fantastiske, men jazz her og nå i dag føler jeg ofte består av til tider gode, kvinnelige sangere med varme, som sparrer med unge, kantete menn med tilhang til atonale lyder og lett arrogant kulde. Jeg vet at jazzen kan være fri, den kan være storband og både fugl og fisk, men det er vanligvis rocken som er mitt domene. På tross av at jeg delvis er flaska opp på Miles og Chet Baker ettersom faderen er trompetist. Jeg kan skille den myke lyden av et flygelhorn fra den potensielt skarpe hylinga til en trompeten, men jeg har serriøst ikke peiling. Heller ikke i dag, hvor jeg hadde rota meg inn på konsert på Victoria- Nasjonal Jazzscene.
Ikke bare må man dra til Karl Johan for å komme dit, bare det i seg selv er jo fremmedgjørende. Vi Oslofolk er ALDRI på Karl Johan. Det skjer ikke. Det er kun tilreisende fra Østfold som er der, eller Bærum, sammen med midlertidige innvandrende panfløytespillende musikere fra Sør Amerika og fnisete fjortisser fra Fredrikstad som skal på kondomeriet (som sagt, jeg har ikke peiling på hvem som er der, kanskje tar jeg helt feil. Jeg er aldri der. Dette er mine fordommer om Karl Johan). Jo, forresten. Junkisene er der og selger Erlik Oslo. Junk har ingen bygrensen. Skiller ikke mellom by og land, men havner i by. På Karl Johan faktisk. Men dette skal ikke handle om junk, det skal handle om jazz. Jazz sent i november. Vi har forsert Juleland fra helvete, turistfella, denne klynga med boder med ullvotter og den tradisjonelle norske julematen churros som inntar fortauet på paradegata vår nå i førjulstida.
På Victoria er det nesten ingen. Det er onsdag kveld, men fint vær, likevel er det få folk. Bortsett fra de to i døra, de er ordentlig blide og koselige. Den ene er dansk til og med, og dansker er som kjent trivelige, (til du snakker om innvandring/feminisme/rasisme og alle andre ismer. Om du ikke begår den generaltabben, så er de drittrivelige). Vi kommer oss inn og inntar et av de mange tomme bordene foran scenen.
Victoria-Norges jazzcene er en arkitektonisk merkverdighet. Det er en slags 1880 møter 1980- greie gående her. I taket er det runde, nybarokke lamper med hvitt glass og gull, og balkongene prydes av en slags medusaaktig gipsdekor fra helvete. Det er noe Akerbrygge anno 90- tallsaktig over det hele, slitent og post-maritimt. Jeg går i baren. 2018, eller kanskje heller 16, har i alle fall nådd tappekranene, og det er et godt utvalg med hipsterpils. Jeg blir sur av det store, dyre ølutvalget og bestiller en Riesling.
Nå har det kommet noen flere folk og lyset dempes. Min nærmeste nabo er en kæll på rundt 65 med vanlig briller utenpå solbrillene. Og da kommer jeg på filmene jeg har sett med unge, hvite norske menn på 50-tallet, som sitter inne, seint på kvelden, i mørke jazzbuler, med mørke, mørke solbriller og hard-digger jazz. Den gang jazzen var ung og de var det også. Faen. Hva skjedde med de unge, hvite kara? Følger de Jordan Peterson på Youtube? Bruker de verdifulle, hemmelige nattlige timer på nett med å hate kvinner og mene at feminister bør straffepules for å åpne kjeften? Jeg sier ikke at incels er dagens versjon av 50-tallets jazzfans, men hva om de er det? Hvordan skal vi få dem vekk fra tastaturet og tilbake til frijazz og mørke briller?
Uansett. Dette skal handle om musikk og nå begynner den. Danske Nana Rashid, beskrevet som reinkarnasjonen av de store varme jazzstemmene fra good ol’ days entrer scenen sammen med pianist Peter Rylèn. Rylèn henger over tangentene som en gribb, eller en duknakka tyrannosaurus Rex, pikker på tastene med utsøkt timing. Stemmen til Nana er fin den, Rylèn er så rykkete som han skal være, men jeg klarer ikke å lande. Jeg føler meg som Pippilotta Victoalia Rullgardina Krusmynte Efraimsdatter Langstrømpe den dagen hun skal begynne på skolen. Jo mer inderlig noe er, desto større behov har jeg for å gå opp på scenen og tegne store hester utover gulvet. Slenge meg i scenespottene og Torrettesutbryte noe på Ut i vår hage-fjase-dansk. Ja, jeg er umoden, ureflektert, umusikalsk og sikkert en hel del andre ord på u, men sånn jazz som dette gir mark i rompa.
Mellom sangene deler Nana visdomsord som, (og det er viktig å høre det for seg på forførende bløt dansk): ”Peacocks er en så nydelig tekst. Jeg får lyst til å dele ut flyers med teksten på for virkelig å vise hvor god den er. Den handler om det – eller jeg tolker det i alle fall sånn – det er sånn for meg – at den handler om hvordan man møter mennesker – det behøver ikke være en kjæreste – det kan være et hvilket som helst menneske, og så blir det bare sånn – for mye og man blir for involvert og, ja. Her er den.” Og bak den vakre, kniplingkledde jazzøsen sitter tyrannosaurusgribben klar, hengende over tangentene. Og jeg får en irrasjonell trang til å oversette introsvadaet med: ”Denne sangen handler om en fissetisse som kneppet en trompet-jeans i røven. Og så ble det riktig majet deilig flødeskum.”Ja, it doesn’t make sense, men det er alle de danske yndlingsordene på rad og rekke, og det gir mer sense enn den inderlige introen.
Etter ”Smile”, den deilige klassikeren som oppfordrer alle til å smile til verden, selv om hjertet ditt er knust og alt er dritt, er jeg klar for å klatre opp veggene med bare fingerneglene. Jeg går for å kjøpe mer alko. Kortautomaten lager skarpe pipelyder i det stille lokalet, og alle er sikkert irritert på meg som våger å bryte magien i musikken i jakt på et glass halvgod hvitvin, men jeg må ha alko for å tåle dette. Plutselig, før starten av neste låt tar Nana av seg skoene. Nå merker jeg at jeg blir litt lettere til sinns. Det er som om det perfekte slår sprekker. Som de persiske teppeveverne som legger inn en feil i det ellers perfekte teppet. Fordi bare Gud er perfekt. Uansett, Nana tar av seg skoene og stopper pianisten som er på vei inn i ennå en jazzete, kantete, virrete og ticksete pianosolo og sier: ”Sorry. Dette funker ikke. Vi må starte igjen”. Og så lar hun introen til pianisten bare gå og gå- til den nesten mister formen. Og så starter hun igjen. Denne gangen raskt. Nesten som om det er soul. Digg. Nå er jeg med. Så avslutter hun med Nina Simones ”Four Woman”, og da er allting bedre. Jeg ER med. Høflig varm applaus fra publikum.
Så kommer kveldens innbyttere. Wild cards. De som erstatta han som egentlig skulle vært her, Enrico Pieranunzi, som har brukket fingeren og ikke kan spille på lenge. Duoen Arvvas. Og det er som om noen åpner et vindu, sånn en vinternatt når det er skikkelig kaldt og lufta lukter bålrøyk og kulde. Jeg føler meg våken og friskere i hodet og lungene. Den rufsete basslyden fra kontrabassa til Steinar Raknes smelter sammen med den klokkeklare joikinga til Sara Marielle Gaup. Og ja, jeg kommer til å fleske til med en fantasyreferanse her, noe som umiddelbart ekskluderer meg fra en hver intelligentsia, om denne rantens innrømmelse om å overhode ikke skjønne jazz ikke allerede har gjort det, vi er nordboere, vi hører hjemme i vinternatta: ”Winter is coming”, og jeg føler meg så mye mer hjemme i dette lydbildet. Det er litt cheezy og Tom Waitsete og blusete og av og til køntriete, men det groover som faen. Og joik er så digg. Tenk om alle de sinte, unge hvite mennene kunne komme seg opp av kjellerdypene sine, hvor de sitter og troller Lan Marie Nguyen Berg, og heller joike ut edder og galle? Med sorte solbriller på, om det skulle gjør det noe lettere. Om jazzen har blitt fremmed for folk, så kan kanskje joiken ta dem?
Ikke?
Som Steinar forklarer, man kan joike folk, fe, fjorder og fjell. Mest joiker man folk, men når Sara Marielle Gaup joiker en mygg, så er jeg solgt. Det minner om sommernetter på Sørlandshytta og en hel del andre i-lands priviligerte- barndomsminner med summing, stikk og påfølgende kløe. Til slutt får duoen med seg hele det lille publikummet i å joike av full hals. Steinar Raksnes synes det er fantastisk og Sara Marielle Gaup synes det er greit, men ikke som i Kautokeino. Jeg synes kvelden er over.
