Det har gått et halvt år siden vi sist møttes i en park på Nørrebro i København. Nå står Gry utenfor kaféen ved Kødbyen på Vesterbo hvor vi skal møtes for å spise lunsj. Det er januar og København er kald på den måten den byen kan; kulda sniker seg inn i alle glipper den finner i klærne. Gry står der i den samme lyserosa capsen som hun hadde på sist gang vi møttes. Det føles rart å skrive, og kanskje for instruert til seriens dramaturgi, men når jeg ser henne, føler jeg at hun er plassert stødigere i kroppen sin, hun virker jordet på en måte jeg ikke har sett henne før. Og når vi setter oss inn og bestiller maten, merker jeg også at hun har en letthet og en humor som jeg heller ikke har opplevd før. Det er vakkert. 

Blazer følger forfatter Gry Stokkendahl Dalgas det første året hun er i samtaler og behandling på Sexologisk klinikk i Ålborg. Intervjuserien er støttet av Fritt Ord.

TEKST: ELIN AMUNDSEN GRINAKER FOTO: PRIVAT

Siden sist vi møttes, har vi holdt kontakten på messenger, hvor Gry har fortalt at forløpet på Sexologisk i Ålborg har vært mer preget av venting og utsettelser enn av kontinuitet og fremgang.

Da vi møttes i mai hadde du fått vite at du skulle i gang med behandling i september, men du venter fortsatt?

– Det har hele tiden vært utsettelser. På det aller første møtet i mars fikk jeg vite at behandlingen kunne gå igang i september, men i august fikk jeg vite at september-avtalen var utsatt til desember og januar. I november, faktisk på 28-årsdagen min, fikk jeg beskjed om at avtalene i desember og januar var blitt utsatt til mars. Grunnen var sykemelding på avdelingen. I Ålborg har de bare én sjefsgynekolog som tar seg av alt det medisinske. Når denne personen blir sykemeldt, stopper det hele opp. Vedkommende er flaskehalsen i systemet. Jeg har vært sint over de stadige utsettelsene, ikke på grunn av de ansatte på Sexologisk, men på grunn av de politiske beslutningene om å underbemanne disse avdelingene hvor det har kommet en ny og stor behandlingsgruppe. Det er ikke rettet inn etter denne økningen. Jeg føler virkelig at de jeg møter på Sexologisk prøver å hjelpe på best mulig måte, men at de er i konflikt med et system som gjør at de ikke kan utøve den omsorgen og behandlingen som de gjerne vil gi. De er overbelastet og ressursene er for lave.

Jeg husker vi skrev sammen på det tidspunktet, og at du uttrykte at du var ganske satt ut på grunn av disse utsettelsene. 

– Jeg ble veldig trist og mistet håpet i flere uker. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle klare å holde ut til januar. Da skulle alt bli godt. Men å få vite at jeg måtte vente enda lengre, til slutten av mars, var vanskelig å svelge. Jeg gikk inn i en tristhet som jeg kanskje best kan beskrive som en dyp identitets-skuffelse, fordi jeg er i en fase hvor jeg verken er det ene eller det andre. Jeg er i et underlig intenst venterom hvor jeg gang på gang får flyttet grensen for når jeg kan være på vei til noe som er mer lykkelig.

Men du tok en slags revansje på bursdagen din da du lanserte navnet ditt på Facebook og Instagram. 

– Ja! Det var virkelig deilig å bestemme seg for. Jeg hadde tenkt på det nye navnet mitt i et halvt år, og i stedet for at min fysiske forvandling kunne gå i gang, så kunne den sosiale forvandlingen begynne ved at jeg byttet navn og gjorde det synlig. Venner og familie la merke til det på Facebook, gratulerte meg med dagen og brukte det nye navnet mitt. Det var fantastisk! Jeg brukte det meste av bursdagen min på å gråte lykkelig. Det la en herlig glede utover dagen til tross for skuffelsen over utsettelsen i behandlingen.

Gry.

– Det er morsomt med navnet – Gry – solen står liksom opp inni meg hver gang jeg hører navnet mitt!

Kroppen min henger fast i mitt døde navn
Gry bor i Århus. Da vi skulle møtes, tok hun buss til København. I Danmark skal den reisendes navn stå på billetten. Da hun skulle kjøpe bussbilletten, måtte hun overveie hvor hun skulle legge et uungåelig ubehag: skulle hun skrive at hun heter Gry og risikere en situasjon i møtet med bussjåføren, eller skulle hun skrive sitt døde navn på billetten?

– Jeg føler meg mest tilpass med navnet mitt, Gry. Men samtidig vet jeg at kroppen min mer representerer mitt døde navn. Jeg vil ikke skape forvirring eller unødvendig oppmerksomhet rundt det. Jeg vil ikke risikere et møte med en bussjåfør som begynner å vitse hvis jeg sier at jeg heter Gry. Da velger jeg å legge ubehaget i å bruke mitt døde navn på billetten, for da har jeg i hvert fall kontroll på når ubehaget er der. I offentlige sammenhenger må jeg fortsatt hete et navn jeg ikke lenger føler at er meg.

Jeg hadde ikke forstått tidlige, før Gry gjorde meg oppmerksom på det, fordi jeg selv begikk feilen, hvor alvorlig deadnaming kan oppleves for en transkjønnet. Deadnaming, altså når du bruker en transpersons tidligere navn, har nemlig blitt brukt, og brukes fortsatt, som en måte å undertrykke transkjønnede på.

– Deadnaming har blitt, og blir fortsatt, brukt politisk, særlig i USA og Storbritannia. I transfobiske høyreorienterte miljøer brukes deadnaming som en måte å tilintetgjøre personens ønske om egen identitet på – ved å ikke anerkjenne den. At man ikke ønsker å se personen som person, men som en kropp som skal bibeholde noen idéer om hva som er «naturlig». Når transpersoner reagerer sterkt på å høre sitt døde navn, er det blant annet fordi det er forbundet med denne politiske måte å bruke språket på.

Jeg har snakket med folk som ikke mener at man selv skal kunne bestemme sitt eget pronomen, fordi dette er grunnsteiner i språket. Hva tenker du dette handler om?

– Jeg vet ikke, men menneskehjerner vil at verden skal være enkel. Det kan gi en konservativ måte å tenke verden på. Hvis menn er menn og kvinner er kvinner, hvis man tenker kroppen som en sannhet. «Gud har skapt oss slik»-tanken har blitt omformulert til en slags språkbeskyttelse eller konservativ tankegang.

Men dette med pronomen slik vi bruker dem, er jo ikke verdensomspennende?

– Nei, det er nesten bare den vestlige verden som bruker han, hun og et nøytralt pronomen. Ellers er det mange språk som bruker mange forskjellige pronomen.

I en bok jeg leser for tiden, Bara lite blod, som handler om menstruasjon og fattigdom, bruker bokens forfatter noen linjer på å forklare ordbruken i boken. Hun er bevisst at ikke alle kvinner menstruerer, og ikke alle som menstruerer er kvinner. Men dette hensynet provoserer noen. Hva tror du det handler om?

– Blant transforbe feminister er det en idé om at man skal ha en skjede, være menstruerende eller kunne føde barn for å kunne være kvinne. Jeg syns det er en merkelig tanke at man skal kunne føde barn for å være kvinne, fordi det er en selvredusering i det. Man gjør seg selv til en kroppslig funksjon i stedet for en sosial rolle, en person med noen bestemte verdisett eller følelser. Det er så mange andre helt fantastiske ting ved være kvinne. Selvfølgelig er det en gave å kunne gi barn til verden, hvis man vil og kan. Men det er én funksjon. Hva en kvinne er, er langt større enn det. Samtidig vet jeg hvorfor diskusjonen om dette noen ganger blir voldsom, og noen velger å definere kjønnene ut fra menstruasjon eller ikke, livmor eller ikke. Jeg er klar over at de fleste ting som jeg liker ved det å være kvinne, ved det feminine, er ting som normene for kjønnene har vært med på å dele opp. Jeg kan for eksempel ikke si at åpenhet om følelser er noe jeg setter høyt ved det feminine, fordi det er jo ikke unikt for kvinner. Det er mange maskuline personer som kan gråte åpent, og som ofte er der for deres nærmeste med hele hjertet hele tiden. Noen av disse er mine venner, en av dem er min far. Jeg husker hvor skeptiske klassekameratene mine på barneskolen var til min far, fordi følelsene hans var alltid ute i verden, han kunne gråte på skoleoppvisninger som jeg var med i, for eksempel. Det er en annen sosial kontroll av menns muligheter til å vise følelser enn av kvinners. Jeg tror at normene for hva menn og kvinner kan være og gjøre, er en slags kunstig mur som forhindrer kjønnene å skli mer ut i hverandre.

Verden som binær eller nyansert?

På hjemmesiden til NBTS, Nasjonal Behandlingstjeneste for Transseksualisme på Rikshospitalet i Oslo, bruker man vendinger som «å gå over til det motsatte kjønnet». Jeg stusser over den binære tankegangen, at et slik sted ikke ser kjønn i mere nyanserte og flytende overganger. Gry forteller at det samme er gjeldende på Sexologisk i København, som var det eneste behandlingsstedet Danmark fram til Sexologisk i Ålborg åpnet i 2018.

– I Ålborg er det en bredere forståelse av hvordan kjønnsuttrykk kan være. En større aksept av at man er på det stadiet man er, og at det kan skje en utvikling. I København krever de allerede i utredningssamtalene at personen skal møte opp i ultrafeminine- eller maskuline klær, alt etter hvilken retning personen ønsker å gå i behandlingsmessig.

Det visuelle vektlegges i tillegg til det man sier?

– Ja, det blir lagt mye vekt på det normative i stedet for å fokusere på hva som foregår i hodet til personen, og de krever at man skal representere identiteten utad veldig tidlig. Men det er ekstremt sårbart for veldig mange, fordi dette er først og fremst en kamp mot kroppen og ikke så mye en kamp mot det sosiale. Det er krevende å kle seg slik man føler seg når kroppen peker i en annen retning. Jeg ville føle meg utsatt hvis jeg skulle gå rundt i en by med neglelakk og kjole når jeg fortsatt har skjeggvekst. Det ender ikke godt, eller det er i hvert fall det jeg bekymrer meg for. Derfor syns jeg at det er drøyt at dette er et ønske fra Sexologisk i København.

Når du sier «ikke ende godt», tenker du på vold?

– Ja, det er de største bekymringen. Jeg liker best å ha på klær som er innenfor det feminine spekter, men tør jeg å bruke det ute? Når jeg er på samtaler i Ålborg, tar jeg på de mest feminine klærne jeg har i garderoben, og ofte tar jeg også på neglelakk. Eller strømpebukser. Men det å sitte på toget i morgenrushet hele veien fra Århus til Ålborg, har vært anstrengende og nervøst.

Men normen er bredere på Sexologisk i Ålborg?

– Ja, det er interessant å se hvor stor kontrast det er mellom Sexologisk i København og i Ålborg. Det er som om man i Ålborg har forstått at hele queer-bevegelsen, og at de anerkjenner at det finnes et bredere spektrum av kvinnetyper.

«Jeg er på Wikipedia, læser om alle køn der findes uden for mand og kvinde, det hus, det europæiske kristne hus som mand og kvinde er.

De indianske samfunds åbenhed for two spirited personer findes.
De mexicanske muxe findes.
Fa’afafinerne på Samoa, familiens beskyttere og plejere findes.
Māhūerne på Tahiti som dansede og sang deres folks historier findes.
Bugisfolket i Indonesien og deres fem forskellige køn findes.

De selvgjorte eunukker i det antikke Grækenland findes.
Præsterne i Inkariget som klædte sig som kvinder findes.
Mukhannathunnerne i det gamle Arabien findes.»
(Fra Gry Stokkendahl Dalgas´diktsamling Det er her jeg kan tale, her må jeg begynde igen.)

Juridisk kjønn
På samme måte som man i Norge siden sommeren 2016 kan skifte til det juridiske kjønnet man identifiserer seg meg, kan man også gjøre dette i Danmark. Fra januar 2018 innføres følgende unntak:  «…personer, som ikke har gennemgået et kirurgisk kønsskifte eller fået juridisk kønsskifte, men som vurderes at være transkønnet, kan gøres en undtagelse fra kravet om, at et navn ikke må betegne det modsatte køn.» Igjen denne binære ideen som i 2019 oppleves malplassert, særlig i en sammenheng som handler om kjønnsidentitet. Når man har sendt søknaden til personnummerregisteret, skal man vente i et halvt år. Det kalles en «refleksjonsperiode».

Hva er denne ventetiden?

– Det er vel hvis man plutselig skulle begynne å tvile. Dette brukes som gyldig argument, som om transpersoner ikke er alvorlige nok i ønsket om kjønnskorrigering. I tillegg gjentas også begrunnelsen som går på at «tenk om menn bare skifter kjønn til kvinne for å kunne gå inn på kvinnetoaletter?» Den diskusjonen er ganske levende i England. Hele tanken er merkelig. Det er som at de som tenker ut disse scenariene er mer perverterte enn de som de faktisk mistenker. Utover denne «refleksjonsperioden» blir man også opplyst om at man må regne med å vente lengre, på grunn av overbelastningen som følge av den økte mengden henvisningen til de sexologiske klinikkene.

Men hvorfor kaller de det ikke bare behandlingstid? 

– Det er vel enda en gang denne tanker om at det er en artig idé du har fått, som kan gå over igjen. Og det er en umyndiggjøring. Det er problemet til hele behandlingssystemet, fordi du blir behandlet litt som dette barnet som ikke helt vet hva det driver med. Hele behandlingsområdet har fortsatt denne psykologiske ballasten hvor man tenker pasientene som noen som trenger en psykologisk behandling, at kjønnsdysfori er et psykologisk problem.

Jeg blir så vakker som jeg blir
Gry blir eldre mens hun venter på å kunne starte behandlingen, og noen ganger er hun redd for at hun skal bli for gammel før behandlingen kan settes igang.

– Bare det å ha vært gjennom en pubertet, føles som at man er for sent ute. Kroppen blir mer og mer seg selv jo eldre du blir, så det føles som å være i et kappløp med tiden. At kroppen setter seg mer og mer i det kjønnet som den har. Jeg vet jo at man kan gjøre kjønnskorrigeringen når som helst om man har helse til å gjennomgå det. Den femininiteten man får, er ens egen. Man behøver ikke å leve opp til en standard idé om det feminine, for det er uansett alltid bundet til tenårsingsjenta eller supermodellen. Man må finne sin egen skjønnhet. I måten å akseptere meg selv på, begynner jeg å ha en mer queer forståelse av kjønn. På gode dager kan jeg si til meg selv at jeg blir så vakker som jeg blir. At den skjønnheten som jeg allerede har, er god nok.

«På mine gode dage kan jeg tænke, jeg behøver ikke at ligne nogen andre end mig selv. Da jeg passerede en gruppe fremmede, sagde en af dem hvad er det der, og i det øjeblik vidste jeg at jeg gjorde noget rigtigt. På mine gode dag vil jeg helst falde ned mellem mand eller kvinde, og være det eller, og vise at det eller også er et sted som lever og drikker en kop to-go kaffe op mod togstationen. På mine gode dage er jeg glad, glad for at leve med mit ansigt og dets knogler, kæben og det fremhævede bryn. Jeg kan godt lide at være en levende forvirring. På mine gode dage håber jeg på kommende regn.» (Fra Gry Stokkendahl Dalgas´ diktsamling Det er her jeg kan tale, her må jeg begynde igen.)

Født for tidlig
Kjønn og kjønnsidentitet er ikke statisk og binært, men forskjellige generasjoner og miljøer har ulike forståelser for hva kjønn kan være. De av Grys facebookvenner som er en del år yngre enn henne, er mye mer queer og flytende i forståelsen av kjønn enn hennes jevnaldrende.

– Det er helt fantastisk å se, samtidig som jeg kan føle at jeg er født for tidlig. Jeg har vokst opp i en veldig heteronormativ og cis-kjønnet verden hvor man skulle manøvrere etter etablerte kjønnsuttrykk. De unge folkene jeg har møtt, særlig gjennom sosiale, medier er bare seg selv på en helt fantastisk måte. Jeg har vært så glad for å se dette, samtidig som jeg har savnet at jeg ikke har kunnet være med på dette selv. Jeg har hatt en annen oppvekst og vært mer låst i det. Hvordan man forstår seg selv kjønnsmessig og hvor stor frihet man gir seg selv, avhenger en del av hvilken oppvekst man har, fordi man blir jo kodet i de forskjellige sosiale reglene. For eksempel så har disse unge folkene alltid hatt internettet, hatt adgang til å utveksle idéer om hvordan man kan være kropp i denne verden. Det er jo helt fantastisk! Det gir meg håp for framtiden at det skjer en stor forvandling nå. Kroppen er ikke lengre en skjebne. Og tabuet er ikke lengre så stort fordi det er så mange transpersoner og non-binære som har stått fram. De viser kroppene sine, ansiktet, stemmen sin. Det hjelper. Da føler man at det allerede finnes en familie. At man ikke er alene. Det er enormt viktig. At det finnes et speil, fordi en viktig del av å kunne respektere seg selv, er å kunne se seg selv i andre.

 

Neste gang vi skal møtes, på forsommeren, er Gry igang med hormonbehandlingen som hun nå nettopp har fått vite at kan starte i slutten av mars.