AV ELIN AMUNDSEN GRINAKER
Nå på lørdag, 17.november 2018, vil det være demonstrasjoner i 32 norske byer imot Erna Solbergs forslag om å fjerne abortlovens paragraf 2c. Da hun ville innskrenke abortloven i 2013, møtte dette massiv motstand, og 8.marstoget i 2014 samlet mellom 10-15.000 bare i Oslo. ”Dette er som på 70-tallet”, overhørte jeg en kvinne si da vi marsjerte fra Youngstorget til Løvebakken. På lørdag samles vi igjen. Debatten i media har ikke gått stille for seg, og jeg har snakket med mange om dette i de siste ukene. Også med min stefar, Terje Breirem, som er pensjonert lege.
Terje har faktisk gått av med pensjon hele tre ganger, så lett var han å lokke tilbake i jobben som han var så glad i. Og han er fortsatt lege. Det har han ikke sluttet å være selv om han har mottatt tredje, og nok siste, avskjedsgave fra helsestasjonen hvor han jobbet de siste mange årene av sin legepraksis. Jeg digger å spørre og grave i den enorme kunnskapen hans. Ofte leder disse samtalene inn på mer etiske linjer. Slik også denne gangen, hvor vi snakker om abortlovens paragraf 2c. Jeg spør ham hva som kjer, at jeg har hørt at KrF vil fjerne hele abortloven. ”Det kommer aldri til å skje”, svarer han, og snakker om de kreftene som finnes i Høyre som gjør at abortloven aldri vil forsvinne, til tross for at partilederen igjen og igjen bruker abortloven som agn for KrF. Men så trekker han en parallell som får meg til å spisse ørene. Om den gangen han var turnuslege i Stokmarknes på 1970-tallet, og kvinner måtte sitte foran en nemnd som ville vurdere om hun kunne få abort eller ei. ”Og disse nemndene besto jo av menn”, forteller han. Dette utsagnet gjorde meg så nysgjerrig, at jeg ville utvide samtalen vår til et intervju.
Hvorfor trekker du en linje tilbake til 1970-tallet med tanke på dagens debatt om å fjernelse §2c?
– Jeg var turnuslege i 1975. Det var jo en brytningstid når det gjaldt ideer og tanker rundt abort. Gjennom hele studietiden fra 1968-1974 så var de veldig store diskusjoner innad i studentforum, i medisinske kretser særlig, og i kvinnebevegelsen spesielt, og også i folket generelt. Det gikk jo på dette med selvbestemt abort, og om man skulle tillate sosiale kriterier for abort. I 1974 fikk vi Folkeaksjonen for selvbestemt abort. Og så kom motaksjonen som kalte seg Folkeaksjonen mot selvbestemt abort. Frontfiguren der var presten Børre Knutsen. Han marsjerte med Folkeaksjonen mot selvbestemt abort slepende på et stort kors, og de gikk også med dukker som så ut som fostre som de hadde klint blod på. Det var helt forferdelige tilstander. Veldig tilspisset og motsetningsfylt. Men så kom da denne nye loven mens jeg var turnuslege på Stokmarknes i Vesterålen i 1975. Den hadde virkning fra 1.januar 1976, så jeg opplevde den tiden hvor abortloven av 1960 ble praktisert. Og i den var det ingen sosiale kriterier når det gjaldt søknad om abort. Det var krav om at det skulle være alvorlig fare for livet eller helsen til kvinnen eller barnet. Basert på arvelige faktorer hos noen av foreldrene, eller sykdom hos kvinnen mens hun gikk med barnet, som kunne medføre at barnet kunne få en stor fysisk skade. Det tredje var en skade påført fosteret i mors liv. Enten ved infeksjon eller fysisk skade. Og det siste punktet var at om det forelå alvorlig fare for kvinnens helse, kunne man søke på det grunnlaget. I tillegg, om det var grunn til tro at kvinnen ble krenket under unnfangelsen, altså i klartekst voldtatt. Det var de tingene man kunne søke om abort med under abortloven av 1960.
– Det jeg husker spesielt fra den gangen, var at jeg fikk inn en ung jente som var innlangt etter et selvmordsforsøk på bakgrunn av at hun hadde fått avlslag i nemnda. Så allerede som turnuskandidat så jeg resultat som kom fra den praktiseringen. Og praktiseringen av abortloven fra 1960 var så tilfeldig. Nemndene besto av to leger som denne kvinnen møtte foran. Søknaden ble framsatt av legen hennes, men hun måtte møte alene med nemnda. Legen kunne ikke være tilstede for å forsvare henne. Så det var om å gjøre å skrive en så god søknad som mulig. Og ellers var man prisgitt de to legene i komiteen.
I distriktene var det vanskelig for de kvinnene som allerede følte skam ved å komme i ”uløkka” som det het, og vanskelig både økonomisk og logistisk å klare å fremme saken sin for en annen abortnemnd om du fikk avslag et sted. De måtte kanskje ut på flyreiser for å komme til et annet distrikt. Men det var mange som ikke fikk til å gjøre dette etter de opprivende opplevelsen det var å få et nei. Og der har du sortering, for da kunne mer voksne kvinner som hadde økonomi og ressurser til det, ordne seg til rask behandling hos en annen nemnd, undersøke hvor det var raskere å få hjelp. Det var et klasseskille der. Så kom heldigvis den nye loven av 1975. Men det var jo fortsatt nemnder fram til den nye loven av 1978 hvor loven om selvbestemt abort kom.
Og kvinnens søknad ble vurdert av mannlige leger?
– Det står ingenting i lovteksten om at det skulle være menn, men i praksis, der jeg drev i distrikts-Norge, så var det stort sett menn som besatt de høyere stillingene på sykehusene. Og den ene i komiteen skulle være overlege fra kirurgi eller gynekologi. En fra distriktets sykehus, og en lege til. Enten fra sykehuset eller fra distriktet. Det store flertallet fra kirurgi og gynekologi i distriktene var menn. Og gjerne ganske bestemte menn, slik jeg husker det. De hadde en annen makt den gangen, det var ikke så mye demokrati som det er i dag. Overlegen bestemte og styrte sykehusets drift, både medisinsk og økonomi. I hvert fall i distriktene. Det var heller ikke presisert i loven om de to i nemnda skulle ha forskjellige syn. Det kunne derfor være to som var imot abort. Eller en for en imot, eller to for – altså, veldig tilfeldig. Loven ble derfor praktisert forskjellig i de forskjellige distriktene.
Men hvorfor tenker du på det her nå hvor det er snakk om å kanskje fjerne 2c?
– Jeg føler at man gjør kvinnen en veldig stor urett gjennom det som har vært en positiv utvikling gjennom alle år, fram til det som er bredt akseptert av de aller fleste i dag. Den abortloven som vi har i dag. Tilbake til 1970-tallet, altså.
Såpass? Den ene paragrafen der? For den har jo ellers blitt bagatellisert ved at man kaller det Downs-paragrafen og snakker om å få bukt med sorteringssamfunnet?
– Ja, men i utgangspunktet er paragraf 2c formulert slik at det er for å beskytte barn mot alvorlig sykdom eller død. Den går på alvorlige diagnoser eller genetiske feil. Det kan være at man får innvilget abort på Downs i dag, eller på ryggmargsbrokk. Mange av de kan få bra liv. De som nå mener at vi handler etisk høyverdig ved å fjerne 2c, med argumentet om at man da kvitter seg med sorteringssamfunnet, kjører Downs-barn foran seg. Fordi det er jo bare en liten bit av hele komplekset. 2c går på at kvinnen skal slippe å føde frem syke og døende barn. Jeg leste en artikkel i Aftenposten av en lege som heter Therese Utgård, og hun skriver: ”Det er ikke etisk høyverdig å pålegge kvinner å føde frem syke og døende barn, bare fordi man skal ha god samvittighet og hevde at man er mot sorteringssamfunnet” Jeg er så enig! ”Sorteringen skjer hver dag, den”, fortsetter hun, ”av levende mennesker, se heller på hvordan du kan inkludere de av oss som alt er født.” Hun hadde jobbet på Malta på en nyfødtavdeling, og der hadde de ikke noe som kunne ligne på paragraf 2c, abort er forbudt der. Hun så hvordan barn levde noen måneder i kuvøse, så kom de kanskje hjem, ble dårlige, måtte inn igjen på sykehus, og levde et kort liv ved å se inn i en glassvegg. Og så spør hun om det er etisk høyverdig. Nei! sier jeg da.
Skal man fortsatt foran en nemnd om man vil ha en abort etter 12. uke?
– Søknaden skjer fra legen, og kvinnen behøver ikke å møte. Ved senabort, etter 12. uke, da er det fakta som teller, altså det som er innenfor lovteksten på paragraf 2c. Hvis 2c blir fjernet, har kvinnen mulighet til å søke på paragraf 2 a og b. Den åpner for abort etter uke 12 dersom svangerskapet eller omsorgen for barnet kan føre til urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse. Eller sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon. Men om man bruker 2a eller b, da må man møte foran en nemnd og pledere sin sak. Så om man rører 2c, er man ved senaborter i praksis tilbake til 1975.
Noen snakker om å gjøre som i Sverige, å ha selvbestemt abort til uke 18. Da vil man, innenfor denne tiden, kunne oppdage mange av de sykdommene som man nå kan ønske å ta abort på grunn av. Hva tenker du om dette?
– Med de medisinske framskrittene hvor man presist påviser alvorlig sykdom og skade hos foster, så vil man kunne avdekke flere slike tilfeller ved å utvide fra 12 til 18 uker. Så jeg syns det er en naturlig fortsettelse på abortloven at man kommer med en ny lov som forlenger fra 12. til 18. uke. Fosteret er fortsatt ikke levedyktig ved 18 uker. Det er først ved 20-22 uke at man diskuterer levedyktighet hos fosteret. Man kan finne barn som kan leve i uke 21, men grensen for når man er pålagt å gjøre alt man kan for å redde liv, er ved uke 22.
Så hvilke konsekvenser kan det ha om paragraf 2c faktisk fjernes?
– Dette er jo et politisk spill, et maktspill for å få politiske posisjoner. Og det i seg sjøl syns jeg er uetisk, å kjøre fram en debatt om en abortlov som er så innarbeidet fra 1978. Å røre ved den, det er å ta et langt skritt tilbake, syns jeg. Men det spørs om den tilpassingen mellom partiene blir at de møtes på halvveien, at de kanskje flikker litt på teksten. For eksempel at man i stedet jobber med en tekst om levedyktighet i stedet for alvorlig lyte eller skade.
Men hva er levedyktig? Er det å leve i en kuvøse i 5 måneder?
– Jeg har lest at hvis man setter det på spissen og definerer levedyktighet strengt, da vil 90% av de abortene som gjøres i dag etter paragraf 2c bli forbudt. Og resultatet da, er at ressurssterke kvinner vil kunne søke på nytt med paragraf 2 a eller b, og da snakker vi igjen sorteringssamfunn. Da må man pledere sine psykososiale grunner til at man ikke kan bære frem barnet. Da er vi tilbake til der hvor man er avhengig av at det er andre som bestemmer for seg. Og at kvinnen selv ikke har makt over sin egen kropp og det fosteret hun bærer. Tilbake til nemndenes velvillighet igjen. Nemndsystemet. Og det er jo forferdelig.
Terje Breirem, født 1945. Han er utdannet fra Det medisinske fakultet på Universitetet i Oslo 1974, og har jobbet som distrikslege i Sortland, på kirurgisk avdeling ved Kongsvinger sykehus, på Sanderud psykiatriske sykehus og som kommune- og helsestasjonslege på Hamar.
