I Dagbladet 19 april kommer Tonje Gjevjon med et takras av retoriske spørsmål om kjønn, kjønnsidentitet, og juridisk kjønn. De er egentlig rettet til Bent Høie, men vi tar oss den frihet å komme med et tilsvar.

Gjevjon er oppbrakt over loven om juridisk kjønn som trådte i kraft sist sommer. Den sier at “Personer som er bosatt i Norge og som opplever å tilhøre det andre kjønnet enn det vedkommende er registrert med i folkeregisteret, har rett til å få endret sitt juridiske kjønn.” Hun klager på hvor ”lettvint” det er å skifte juridisk kjønn, og spør indignert: ”Visste du at det er vanskeligere å skifte navn enn kjønn her i landet, Bent?”

Det er fristende å ty til Gjevjons egen harselerende tone, og spørre “Hvordan er det mulig?”. Vi nøyer oss imidlertid med å anbefale Gjevjon å tenke gjennom hva det innebærer av marginalisering, andregjøring og trakassering å være transperson i Norge, og om det fremstår som rimelig å sammenligne det med navneskifte.

Transpersoner er en av de mest utsatte gruppene for såvel diskriminering, vold og seksuelle overgrep på global basis. I en svensk levekårsundersøkelse blant transpersoner har over 50% opplevd å utsettes for trakassering på grunn av sitt kjønnsuttrykk de siste tre måneder, og hver femte har opplevd vold. En tredjedel har overveid å ta livene sine. I en egen utredning skal man nå foreslå ulike tiltak for hvordan blant annet helsevesen, skoler og arbeidsmiljøvern kan forbedres for å få ned psykisk uhelse-tallene blant transpersoner. Dette skal blant annet gjøres ved å skape forutsetninger for mindre diskriminering og større inkludering av kjønnsmangfold. Med unntak av 2013-rapporten skrevet av Janneke van der Ros, Alskens Folk, har vi ikke noen tilsvarende undersøkelser eller utredningstiltak i Norge.

Gjevjon vil at begrepet kvinne skal være forbeholdt mennesker som er født med vagina og bryster, og tyr til ordboka for å definere kjønn. Som kjønnsforskere vet vi at kjønn er langt mer komplekst fenomen enn Gjevjon gir inntrykk av. Mange er fornøyde med å sosialt leve som det juridiske kjønn de ble tildelt ved fødselen. Men for et økende antall personer er det ikke sånn. Blant unge i Sverige for eksempel, definerer en av 100 seg som ikke-binære, noe som innebærer at de ikke har én stabil kjønnsidentitet som stemmer overens med det som står i passet. Noen opplever at de er vekselvis både kvinner og menn, eller verken eller. Hvert år fødes det også ti, tolv barn med ubestemmelig kjønn i Norge.

Blant unge i Sverige for eksempel, definerer en av 100 seg som ikke-binære, noe som innebærer at de ikke har én stabil kjønnsidentitet som stemmer overens med det som står i passet.

Gjevjon påstår at ”kvinner som er født kvinner (hunkjønn) deler erfaringen av å være kvinne og å bli sett og behandlet som kvinne.” Nettopp denne påstanden har minoritetskvinner motsagt gjennom hele feminismens historie. Sojourner Truth stilte i 1851 spørsmålet ”Aint I a woman?” i en tale som påpekte at svarte kvinners erfaringer i et amerikansk samfunn preget av slaveri, ikke akkurat var kvinnelige. Truth selv påpekte at hun var sterkere enn de fleste menn, og at hun knapt noen gang hadde blitt sett og behandlet som kvinne. I en nyere historie argumenterte den lesbiske feministen Monique Wittig for at lesbiske ikke kan forstås som kvinner, fordi de ikke deler den viktigste felles erfaringen som kvinner flest har; den heteroseksuelle relasjonen til menn. Det har så langt ikke lyktes feminister å finne ut hva de erfaringene “av å være kvinne og bli sett og behandlet som kvinne” som kan definere kategorien kvinne består i. Kvinner, også i Gjevjons forståelse, ser ut til å være for mangfoldige for det.

Mye norsk forskning på kjønnsmangfold som innbefatter trans fokuserer på helse og jus, men internasjonalt ser vi stadig mer forskningsbasert kunnskap som kommer fra humaniora og samfunnsvitenskap, basert på transpersoners egne erfaringer og ståsteder. Denne forskningen er en viktig ressurs for politiske vedtak for bedre vern og rettigheter. Dette er på mange måter en klassisk feministisk posisjon: det personlige er politisk. Erfaringsbasert kunnskap som tar individets erfaringer seriøst, som ikke overstyrer via autoritære institusjoner som psykiatri og domstol, eller avfeier minoriteters varsling om diskriminering eller hatprat, er primær-grunnlaget for et demokratisk samfunn med plass til oss alle. La det være helt klart: samfunnsdeltakelse og likeverd for transfolk og andre som ikke passer inn i tokjønnsmodellen, truer ikke friheten til de som støtter nevnte tokjønnsmodell.

Ved å single ut transkvinner spesielt som en kategorisk trussel i det offentlige rom, mater Gjevjon en ideologisk debattføring basert på alt annet enn kunnskap og virkelighet. Men den er svært effektiv i møte med meningsfeller både i visse radikal-feministiske miljøer, og ikke minst i konservative politiske miljøer – som ser all liberalisering innen kjønn og seksualitet som en trussel mot Samfunnet tout court. Det er unektelig ironisk at Gjevjons argumentasjon føyer seg rett inn i ytterste høyrepopulisme blant annet hos republikanerne i USA, hvor transpersoners tilgang til offentlige toaletter er blant de mest sentrale stridssakene som skiller liberale og republikanere i kampen for velgere og posisjoner.

Alt i alt er det lite nytt i Gjevjons gjentatte angrep på trans-identitet og trans-rettigheter i media den siste tiden. Det meste gjenfinner vi i såkalt TERF-retorikk, eller ‘trans-ekskluderende radikalfeminisme’, som i flere tiår har operert internasjonalt og ser ut til å stå sterkt i Norge, spesielt i debatter rundt sexkjøpsloven, sexarbeid, og altså kjønnsmangfold. Men TERF står for en ensidig opprettholdelse av essensialistisk kvinnekamp og en splittende identitetspolitikk, og motsetter seg aktivt en bredere koalisjons- og solidaritetsbasert feministbevegelse ved flittig bruk av ideologi og avfeiing av ny kunnskap.

Vi foreslår at Gjevjon bruker mer energi på å tenke videre rundt hvordan alle skal kunne kjenne seg trygge og respekterte i offentlige rom, fremfor å fortsette å sette marginaliserte grupper opp mot hverandre. Eksemplene på hvordan slike grupper oftest har felles interesser er mange: I Sverige finnes kjønnsnøytrale omkledningsbåser med dusj i svømmehaller. Disse kan alle bruke som ikke ønsker å være naken med andre, noe det kan være mange grunner til. I virkeligheten, som mye forskningsbasert kunnskap også viser, er menneskelig variasjon langt mer mangfoldig enn den politiske ideologien som Gjevjon baserer sitt fordomsfulle anti-trans prosjekt på. Å tilpasse samfunnet etter det kjønnsmangfold som faktisk finnes blant oss er livreddende for dem det gjelder, samt betegnende for en fundamental solidarisk humanitet som virkelig behøves i dagens urolige verden.

Janne Bromseth; universitetslektor, Stockholms universitet; Forskerkollektivet
Elisabeth Lund Engebretsen, førstelektor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo; Forskerkollektivet
Lin Prøitz, Forskerkollektivet
Katrina Roen, professor ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo
Stine H. Bang Svendsen, førsteamanuensis i pedagogikk ved Institutt for lærerutdanning, NTNU; Forskerkollektivet