Da jeg så Ole Giævers Fra Balkongen under Pix festivalen i Oslo i juni, fikk jeg et enormt behov for å løpe hjem og holde om ungene mine, og suge til meg hvert sekund av livet jeg har sammen med dem. Fordi denne filmen handler om tilstedeværelse, om å ikke alltid klare å koble seg på og om livet som bare raser av gårde. Lite ante jeg at det var nettopp dette Ole Giæver hadde sagt til Norsk Film Institutt da de spurte hva han ville med filmen. Blazer møtte Ole Giæver til en snakk om tid og nærvær, om den farsrollen han portretterer i filmen og ikke minst om hvordan han retter kameraet mot seg selv for å fortelle om noe universelt.

TEKST OG PORTRETTFOTO: ELIN AMUNDSEN GRINAKER, STILLFOTO FRA FILMEN: ØYSTEIN MAMEN

Ærlig og uten filter

Fra Balkongen er en alt annet enn strømlinjeforma film hvor Giæver i 12 måneder retter kameraet mot seg selv og sin familie, som består av kona, skuespilleren Marte Magnusdotter Solem, og barna på 6 og 9 år. Filmen spriker fordi den også består av diverse arkivmateriale, filmer og fotografier fra Giævers oppvekst, animasjon, dataanimerte illustrasjoner og fiksjonsscener. Arkivmaterialet settes opp mot gjenkjennelige hverdagssituasjoner, og hans stemme geleider oss gjennom hele filmen, via en voiceover, hvor han filosoferer over nærvær og tiden. Posisjonen han gjør dette fra, er balkongen i familiens hjem i Oslo.

– Jeg ble veldig berørt av filmen, tematikken og måten den er fortalt på. Samtidig så er du enda en hvit mann på rundt 40 som setter deg selv i sentrum og ønsker å beskrive noe universelt ut ifra ditt perspektiv. Har du gjort deg noen overveielser omkring det?

Jeg skjønner at denne filmen, og filmer og bøker av menn som er i midten av livet, havner i kategorien ”midtlivskrise”. Da særlig ”mann i midtlivskrise”. Men jeg er feminist på den måten at jeg vil lage noe som er universelt som ikke handler om kjønn. Min første film Fjellet handler om et lesbisk par, men det er ikke en ”lesbe-film” på samme måte som en film med to heteroer ikke er en ”hetero-film”. Alt skal være om mennesker.

– Men tror du det er lettere for deg å kunne fortelle universelle historier fordi du er mann? Lettere å slippe unna kjønnsmarkøren?

Ja, jeg lurer på det. Menn er mye friere enn kvinner, som i mye høyere grad må definere sine grenser. Det er en så overskridende konsentrasjon på kropp, morsrolle og andre roller man blir konfrontert med som kvinne. Jeg tror menn oftere havner i en identitetskrise fordi de er friere. Man tar et oppgjør – hvem skal jeg være? – man famler mye mer i det åpne rommet. Derfor blir man sikkert også mer selvsentrert. Kvinner blir derimot, fra veldig ung alder, utsatt for et press utenifra. Spesielt på kropp. Presset er så grenseoverskridende at du som kvinne hele livet vil måtte kjempe med å definere grenser, for å tydeliggjøre hvem du er – i opposisjon til ytre faktorer som forteller deg at du er et kjønn.

– Okei, si at jeg var Oline Giæver og lagde en slik film. Tror du den ville blitt oppfattet som universell, eller ville den blitt vurdert som en film om kvinne-liv?

Jeg håper at det ville blitt tolket like universelt som det jeg håper at jeg har fått til. I den forrige filmen min, Mot Naturen, havnet jeg i en sånn manns-rolle, og jeg tror også kvinner ofte vil oppleve at de havner i sånne båser, da gjerne en feminisme-bås. Det er i seg selv ikke noe negativt i det.

– Men det er jo kjedelig å bli lest som kjønn i stedet for å bli lest som menneske.

Ja, ikke sant. Og alt snakk om kvinne-litteratur som en egen liten bås er merkelig. Jeg kjenner meg jo like mye igjen i bøker av Hanne Ørstavik og Ida Hegazi Høyer som i bøker av menn. Jeg leste nettopp Kan jeg bli med deg hjem av Marie Aubert, og jeg føler meg så nær de menneskene, i vel så stor grad som hvis jeg leser Knausgård, Espedal eller Tiller.

Pappa som funker!

A pro pos Knausgård. Han beskriver seg selv som en ganske moderne far, og skriver side opp og side ned om hvordan han skrubber gulv og rydder etter kone og barn. Men jeg har allikevel ikke sett en pappa som er portrettert på en slik måte som den pappaen Ole Giæver viser oss i Fra Balkongen. Han er en likestilt pappa – noe som kanskje hører sammen med at Giæver sier at han ikke ser kjønn, men mennesker.  Dermed dytter han heller ikke kjønnet sitt foran seg i en familiesituasjon.

– Farsrollen du portretterer er veldig fin og tilstede. Jeg kan ikke huske å ha sett papparollen vist fram på denne måten i kunst før, for der portretteres oftest fedre som nettopp ikke tilstedeværende. Hva var tankene dine om denne rollen?

Jeg hadde ikke noen intensjon om at det skulle være en hovedtematikk. Men selvfølgelig finnes det som en sub-tematikk i filmen, fordi barna mine er en veldig stor del av den, og fordi jeg føler at jeg først og fremst er far. Det meste jeg gjør i livet, bortsett fra jobben min, kretser rundt min rolle som far. Det er der jeg føler jeg har de største utfordringene, de største konfliktene, de største følelsene i forhold til både glede og dårlig samvittighet og alt som handler om det å være far. Det kommer først, og så kommer kjæreste og venner og alt det andre etterpå. Jeg har ikke prøvd å vektlegge det i seg selv, men jeg liker veldig godt at du trekker det frem, for det er første gangen jeg har hørt noen si noe om hvordan farsrollen er portrettert. Jeg tror alle foreldre tenker at de aldri klarer å strekke så langt som man vil for sine barn, det er alltid ting man kunne gjort bedre, men når jeg ser filmen så tenker jeg at «han der pappaen der, han er jo ganske ok». Jeg ser at jeg faktisk er tilstede, at jeg faktisk er der. Og det er fint å merke, fordi ofte kan du selv skape en følelse av at det er en større avstand enn det reelt sett er. Så kanskje det kunne vært fint for mange å bli filmet og se seg selv?

– Dette nærværet og denne nærheten er jo noe de fleste foreldre streber etter, og jeg har mange ganger hørt, både fra fedre og lesbiske par, at den som ikke bærer fram og føder barnet kan ha vanskeligere for å komme så nær barnet. Hvordan opplevde du det?

Jeg håper man kan knytte seg til alle man deler opplevelser med. Men du kan ikke konkurrere med den som har båret barnet frem og vært knyttet til det i 9 måneder, så uansett om du er biologisk forelder eller ikke, må du være bevisst på å jobbe deg inn, få den samme kontakten, det samme nærværet. Jeg var jo sånn som skulle synge til magen og skape en kontakt der, men det føltes litt konstruert. For meg var det først da barnet kom ut at jeg ble nær.

Hverdagslivets verdi

Jeg opplever filmen som en påminnelse om at også de små tingene i hverdagen er verdifulle, at vi skal huske at også det er livet. Måten det fortelles på er særlig effektfullt i en sekvens hvor det først vises flere minutters arkivmateriale fra en konsentrasjonsleir under andre verdenskrig. Mennesker slepes som sekker bortover bakken før de kastes i massegraver. Over disse bildene snakker Giæver om at disse menneskene kanskje hadde de sammen drømmene, planene og tankene om hva de skulle bli, hvilket liv de skulle leve, som ham. Rett etterpå klippes vi til en hverdagssituasjon som de fleste foreldre gjerne vil ha overstått, nemlig når søsken erter hverandre. Ved å sette disse to så ekstremt forskjellige situasjonene opp imot hverandre, får Giæver understreket viktigheten av å ta vare på det livet byr på, også disse irriterende situasjonen, de er også livet. Dette rammer meg midt i solar plexus. Men denne sekvensen fra konsentrasjonsleiren har i flere anmeldelser fått kritikk.

– Visste du at det ville komme reaksjoner på dette?

Ja, og vi i filmteamet diskuterte lenge frem og tilbake om denne sekvensen skulle med. Etter en testvisning fikk jeg vite at noen reagerte på den scenen. Men hele historien med Holocaust er en del av vårt kollektive minne og traume, dette finnes i det menneskelige, det finnes i oss. Både det å utføre ugjerningene, på den ene siden, og det å bli redusert til et tall, som disse menneskene ble. Det jeg prøver er å løfte enkeltmennesket ut av det tallet. Vi vokste opp med disse ikoniske bildene, og så ble det på en måte bare sånn ”dette er Holocaust”. Det er sjelden jeg har opplevd at jeg kan gå inn og identifisere med meg de menneskene. Det er det jeg prøver å gjøre her. Dette er deg, en gang vil du også bare havne i en statistikk og bli en del av et tall. Og bli borte. Disse menneskene er like betydelige og ubetydelige som vi er. Jeg prøver egentlig å gi en hommage til enkeltlivene i tragedien. Bildene er veldig støtende i seg selv, men jeg tror vi er litt for konforme, både i Norge, men også når vi lager film. Du vil ikke støte ifra deg publikum, og så du velger bort det som kan gjøre det. Men her føltes det veldig viktig at vi måtte tåle å se det.

– Det som gjør at dette rører meg, er at du klipper direkte til en situasjon hvor dattera di erter broren sin gang på gang ved å stikke av med sjakkbrikkene hans. Tredje gangen hun gjør det, skritter både du og kona di over henne, fordi dere er i gang med et eller annet samtidig som du også prøver å løse søsken-konflikten. Dette er en typisk situasjon hvor man kanskje bare ekspederer, er en mamma- eller pappa-maskin. Men når denne gjenkjennelige hverdagssituasjonen kommer rett etter klippene fra konsentrasjonsleiren, så oppleves det sånn: det her er også livet. Det er ikke det du gleder deg til i overimorra som er livet, men det er akkurat nå.

Filmen består jo egentlig mye av de der to kontrastene. Å ta noe veldig hverdagslig og putte det inn i en kontekst eller en sammenheng hvor du ser at dette har verdi. Å se at alle de der øyeblikkene som farer forbi, de er faktisk selve livet. Det er jo litt sånn mandagsfilmen-på-Tv-Norge-ting å si, men det er allikevel sant.

– Med disse kontrastene får man også åpnet øynene for hva et menneske er fylt av. Har noe av visjonen med filmen vært at vi skal bli litt greiere mot hverandre?

Ja, jeg tenker jo det. Jeg er glad for den responsen du ga på filmen om at du ville hjem og holde om ungene dine etter å ha sett den. Fordi da jeg skulle få penger fra Norsk Filminstitutt, så spurte de meg hva jeg ville at folk skulle tenke eller føle etter at de hadde sett filmen. Og jeg svarte nettopp dette, at jeg ville at de skulle gå hjem og klemme barna sine. Eller ringe til moren sin, oppsøke noen og være sammen. Jeg lager jo film fordi jeg ønsker å forandre noe. Ellers så er det jo helt meningsløst, da er det jo bare for meg selv. Det kan jo ha verdi for meg personlig, men da er det ikke noe vits i å vise det på kino. Jeg ønsker å gi en opplevelse som også bidrar til en type selvrefleksjon hvor du kjenner på det som er viktig for deg. Dette må vi jo minne oss selv om stadig vekk, fordi det er så fort gjort å glemme. Jeg ønsker å bidra til at du skal føle at livet har superstor verdi.

– Det relasjonelle livet?

Ja, spesielt det. Det handler om kontakt. Der du er i kontakt, der er du tilstede. Der er du bundet til noe. Og den kontakten kan du jo også få med deg selv.

Tilstedeværelse

– I filmen reflekterer du over tid og tilstedeværelse, og en bevissthet om en tidvis mangel på tilstedeværelse. Var det et ønske om å gå inn i disse tingene, eller gikk mye opp for deg i løpet av innspillingene?

Dette med følelsen av å ikke være ordentlig tilstede er gjennomgående i mange av filmene jeg har laget. Det er en type tematikk som jeg personlig er veldig opptatt av. Følelsen av å ikke alltid klare å koble seg på. Jeg visste at det var et stort tema. Tidlig i prosessen kom tanken om at jeg skulle bruke balkongen som et sted å komme med betraktninger fra. Balkongen er et isolert rom imellom verden der ute, hvor det finnes evigheter av tid og rom, og på innsiden av balkongen har du hverdagslivet og det som er nært.

– Mikrosamfunnet?

Ja, og det er kanskje der du i størst grad føler at tilstedeværelsen din er påkrevd. Hvis du ikke lykkes der, føles det mer sårt eller vondt. Så balkongen skulle være det stedet hvor jeg befinner meg midt imellom, og verken er der inne eller ute, men kan betrakte begge steder fra.

Tiden

– Ved siden av tilstedeværelse er tid er en annen viktig faktor i filmen. Innspillingen hjemme hos familien din skjer over 12 måneder. Du ser tilbake i livet ditt og du ser også helt frem til den dagen solen slukner. Vi som mennesker blir både små og store i det perspektivet.

Jeg ville gjøre reiser tilbake i tid, både i min egen historie, men også i verdenshistorien og Universet. Den mer sentimentale delen av filmen kom krypende inn i løpet av prosessen. Jeg syns det var veldig berikende, for det handler om avstand til omgivelsene dine, men også om avstand i tid. Den personen du var før, tid du aldri kan få igjen, tiden med barna dine som går så fort, plutselig så er de voksne og store. Det er noe som jeg følte at prosjektet og filmen gjorde meg obs på. Jeg ble interessert i det man forlater. Tidlig i filmen problematiserer jeg dette med mangelen på friksjon i livet. Vi lever i en så veldig beskyttet del av verden, så jeg prøver å søke etter hvor jeg kan finne denne friksjonen. Og nettopp det å søke tilbake i tid, skaper en slags friksjon, en slags motsetning; hvem var jeg før, hvem er jeg nå? På et eller annet tidspunkt i livet har jeg brutt mot mine egne forventninger om hvem jeg trodde jeg skulle bli. Så det å gå tilbake i tid skaper en slags indre friksjon.

– Du ser på hvordan tiden føltes i oppveksten din, og hvordan du opplever tiden nå i forhold til hvordan du forholdt deg til tid som barn. Jeg føler at du forteller om en sårhet omkring tid som jeg selv kjenner mer og mer på desto eldre jeg selv blir.

Ja, jeg husker da jeg var barn, da sommerferien begynte kunne du jo ikke se andre enden, du visste bare at du skulle inn i et eller annet eventyrlig. Det var så langt, og det var så lenge til det skulle bli høst. Mens nå, når vi snakker nå, så er det et halvt år siden juleaften. Og det føles som det nettopp var, og nå skal vi inn i sommeren, men det er så kort tid til det er juleaften igjen!

Filterløshet

– Du virker veldig filterløs gjennom hele filmen. Er dette også en av filmens agendaer, å skrelle vekk fasade?

Ja, jeg føler nesten at det er et premiss for at filmen skal kunne funke. At du må åpne opp og by litt på deg selv, også det som er patetisk. Jeg syns ofte man ser ”perfekte” mennesker på film, men denne filmen har det virkelige og det hverdagslige som et premiss. Og da må det også finnes noe som tar bort det filteret som ofte er på film, og prøve å finne den feilbarlige måten vi egentlig er på. Der finnes det både ting som kan føles vondt og sårt, men også veldig komisk. Nå lager jeg jo ikke film alene, jeg får hele tiden feedback fra de jeg jobber med. Alt det jeg kan bli litt flau og pinlig berørt over å vise, får jeg en trygghet på at er greit, når de som jobber rundt meg syns dette egentlig er det mest interessante eller gjenkjennelige.

– Fordi gjenkjennelsen er avgjørende for at det du forteller i filmen skal ha verdi?

Ja, helt definitivt. Å finne de genuint spesifikke tingene. Første klipp av filmen fungerte ikke i det hele tatt. Balansen mellom at det bare blir private video-klipp og der det oppstår noe genuint og særpreget, er hårfin i dette prosjektet. Og første klippet ble mest sånn ”familie som går tur, her er de på stranda…” Så mye av prosessen handlet om å finne akkurat det som er spesifikt, og også dypt menneskelig gjenkjennelig.

– Og ærlig?

Ja, du må være ærlig, ellers treffer du ikke. Det kan være fristende å begynne å intellektualisere når man lager en film hvor man deler sine egne tanker. Men jeg liker film som heller går inn på det emosjonelle og intuitive, at du får lov til å reflektere selv i stedet for å bli fortalt livsvisdom. Jeg vil snakke til det emosjonelle, og der kommer ærligheten og filterløsheten som noe jeg må benytte meg av for å skape kontakt og involvere publikum.

– Kunne du ønske at folk gikk hjem fra filmen og ikke bare klemmer ungene sine, men også dropper filteret mer?

Ja, jeg håper egentlig det. Hvis den har en sånn effekt, er det kjempepositivt. For jeg tror vi alle går og føler på hva som er greit, vi spiller ofte et spill, både med familiemedlemmer og venner. Jeg tror at vi mennesker må befinne oss i en diskurs mellom å både akseptere hvor feilbarlige vi er, samtidig som vi må strekke oss etter noe mer perfekt. Det er den evige kampen vi er i. Å akseptere den jeg er, samtidig som jeg også må strekke meg for å være noe mer. I denne filmen handler det å være noe mer, om å være tilstede.