Skål for framtida! Den ser hårete ut!

Dette er en hyllest til ungdommen, en ungdom som alt for ofte beskyldes for å være ”generasjon prestasjon” og flinke piker, men som fra mitt ståsted ser ut til å gi velsigna faen. All ære til dere.

TEKST OG FOTO: MARIE LALAND EKELI

Ved inngangen til 2019 skal det handle om hår her i Blazer. Jeg har nemlig en kilende, kriblende, herlig følelse av at den gordiske kjempe-knuta som består av kvinner og deres kroppshår, er i ferd med å løsne. Mer og mer krøller og stri-pels får slippe ut i friluft. Mulig jeg er optimistisk nå, men skitt au, det er nyttårsaften og tida for lyse utsikter. Og jeg har grunner til å tenke positivt.

For det første har jeg en datter. Hun er snart 16 år. Hun følger med på kjendiser, sminker bryn, legger masker, kurer sine lokker, men kroppshåret? Se, det gir hun ratt faen i.

Jeg husker hun skulle på en klassefest for et par år siden. Hvit kort kjole, utslått hår, sminke, høye hæler – og tett manke på leggene. Heldigvis klarte jeg holde tilbake refleksen om å kommentere, gjøre henne oppmerksom på hva de andre kunne komme til å mene. ”Du er nydelig!” sa jeg, og skysset henne avgårde. Da jeg hentet noen timer seinere, måtte jeg på nytt holde igjen. Jeg kunne ikke spørre om det som hadde lugget i meg hele kvelden: Fikk hun noen bemerkninger? Sjølsagt ble det ikke noe tema, og jeg måtte gnage videre – i skjul – på det jeg forsto var mine egne innlærte forestilling: pumps og pels er nono.

– Det husker jeg ikke, ler Pernille i dag.
Vi har nemlig begynte å snakke åpent om kroppshår nå, og om stigmaet som følger med kvinnelig behåring.
– Jeg tror, sier jeg, at frykten for hår er sterkere tilstede, og mer styrende, blant kvinner i min generasjon enn hos dere. Stemmer det?
Pernille kikker på venninna si Julia, som er invitert på nyttårsvors med saft og prat om behåring. De nøler. Så lenge nøler de at jeg blir redd jeg har satt i gang et backlash. Har jeg, i iveren etter å fange en positiv trend, senket sjølbevissthetens eldgamle bur ned over disse unge og frie? For dette hadde de åpenbart ikke tenkt på.
– Ikke før nå, flirer de, og lar meg henge enda noen sekunder. Så sier Pernille:
– For meg er det i større og større grad blitt et bevisst valg å ikke barbere meg.
– Hvorfor ikke?
– Nei, hvorfor skal jeg det? Håret er jo der av en grunn.
Julia nikker.
– Det er ikke noe jeg tenker så mye på. Særlig ikke nå om vinteren, sier hun.
– Nei, man gidder ikke dra med seg høvel inn i dusjen hver dag, sier Pernille.
– Det må eventuelt være fordi man skal noe fancy. Men jeg barberte ikke leggene på julaften. Og jeg kommer ikke til å gjøre det i kveld heller.
– Det blir pumps og pels på nyttårsaften?
– Ja. Hvorfor ikke?

No biggie, altså. Hvordan havnet disse unge kvinnene her – allerede? Så mange år jeg har jobbet med meg sjøl, og ennå er jeg ikke i nærheten av samme deiligdovne laissez-faire-holdning. Fortsatt trøbler jeg med leggskjegget. Det innrømmer jeg overfor jentene. Hår under armene er statement, sier jeg. Politisk. Kjønnsmodent. Sexy. Leggene, derimot, der sliter jeg fremdeles. Julia og Pernille ser overrasket ut.
– For mange på vår alder er det nok motsatt, sier de.
– Hår under armene er verst.
Likevel har ikke Julia problemer med å gå i singlet på nyttårsaften .
– Nei, det er ikke noe stress, sier hun.
– Men synes du ikke det er FINT med armhulehår? Maser jeg.
Hun tenker seg om.
– Det er verken heller. Jeg synes det er … pleint.

Så liketilt og enkelt. Er det ikke litt for enkelt? Hvorfor problematiserer de ikke mer? Har jeg snappet dem for tidlig? Er de ikke modne nok til å intervjues om hår – og eksponere det lille de har – i offentligheten? Pernille skjuler en gjesp:
– Jeg tror kanskje unge som vokser opp i dag er mer avslappa enn dere var. I takt med at det er blitt mer variasjon der ute. I dag er det ikke bare én stil som gjelder. Alt er lov.
Julia er enig.
– Presset er nok mindre på oss enn på tidligere generasjoner.
Hun smiler:
– Så vi går i en mer hårete retning.

Det stemmer overens med inntrykk jeg har samla andre steder. Og der er vi over i den andre grunnen til at jeg tror på et hårete trendskifte. Jeg jobber som lærer ved en ungdomsskole vest i Oslo. Tidligere i år skulle elevene mine lage klasseavis, og jeg prøvde å peise noen av dem over i feministisk retning. ”Hva med å lage noe på kroppshår?” foreslo jeg. ”Det er alltid interessant. Hvem av dere hadde turt å gå på juleball uten å shave dere?” Ikke et øyebryn hevet seg. Makan til døll idé. ”Hår er ikke akkurat noe vi tenker så mye på”, sa en av dem endelig. ”Men … har dere hår under armene?” spurte jeg. ”Eh, ja?”

Også Pernille og Julia går i det de kaller en ”avslappa” klasse. Ingen bryr seg. I dusjen etter gymmen er alle helt naturlige, så vidt de kan se.
– Men vi undersøker ikke hverandres kroppshår akkurat.
Julia HAR hørt om ei i parallellklassen som ble strøket over leggen og fikk høre at hun burde shave seg.
– Da ble hun lei seg.
– I vår klasse er det ingen som dømmer, sier Pernille.
– Vi er ikke så mange jenter, da. Hvis VI hadde begynt å barbere oss, kunne vi skapt en kultur. Men hvorfor skulle vi det? Å barbere seg på pussyen, for eksempel, er skikkelig ekkelt. Da ser man jo ut som en baby!
Jeg kan ikke dy meg:
– Har dere tenkt på det, jenter, at ved å la håret gro gjør dere det lettere for ALLE kvinner der ute?

De ser på hverandre. Igjen disse monumentale orda. Jeg møter meg sjøl og de kulturelle noiene mine så jævlig i døra nå– og i blikka til Pernille og Julia: Slapp av litt, da, mamma. Det er bare hår.

– Jeg tror kanskje unge som vokser opp i dag er mer avslappa enn dere var. I takt med at det er blitt mer variasjon der ute. I dag er det ikke bare én stil som gjelder. Alt er lov. // Pernille