I byer over hele verden samles mennesker for å stå opp imot vold i kjølvannet av en av våre mest banale oppfinnelser: rasisme. Vi gjør det til tross for myndighetenes advarsler mot store folkemengder. Vi gjør det et par måneder etter at Covid-19 pandemien skremte oss alle innendørs. Vi gjør det med energien fra oppvåkningen denne merkelige våren har vært.

Av Marie Laland Ekeli

Allerede ved universitetet begynner det å tette seg. Vi er på vei mot Eidsvoll plass. Så mange av oss har ansiktsmasker at demonstrasjonen ligner mer et geriljaopprør enn den fredelige varianten det skal holde seg som. Masker, hettegensere, regnjakker, sorte og røde flagg med sinte, skråstilte slagord, vi er sinte, men hensynsfullt vikende når noen kommer for nære, vennlig imøtekommende til meg som vil ta bilde. Selvfølgelig kan jeg det. Jeg gjenkjenner energien, det er den typen energi som oppstår når mange mennesker samler seg for å skape endring. Vi er in this together.

“No justice, no peace!”
“Fuck racism! Fuck Trump!”
“How many more?”

Jeg vil skrive om opplevelsen jeg hadde under fredagens demonstrasjon fordi den potente stemninga allerede er i ferd med å bli kastrert av politisk motstand og smittevernhensyn. Jeg synes ikke vi skal la det skje. Dette kan ha vært et av de øyeblikkene i historien vi en gang vil se tilbake på, og tenke: Der skjedde det noe. Fra da av var alt annerledes.

Rasisme er ikke noe nytt. Like lenge som rasediskriminering har eksistert, har mennesker i mottagerenden av denne ondskapens banalitet forsøkt å fortelle om det. De har ropt, skrevet, sunget, demonstrert, talt, blødd og gått i døden for å vekke verden til uretten. George Floyd forteller oss at vi ikke har lyttet.

George Floyd er bare en av mange. Breonna Taylor fra Louisville USA skulle fylt 27 år samme dag som vi minnet Floyd i Oslo. 13. mars i år ble hun skutt åtte ganger av politiet, som stormet inn i leiligheten hennes mens hun sov. Det finnes andre navn, alt for mange andre navn på sorte ofre for politivold og rasistisk motiverte drap. Hvert eneste ett av dem hadde fortjent at verden gikk av hengslene, og at vi samlet oss i deres navn for å protestere. Det gjorde vi ikke.

Hva var det ved drapet på George Floyd som traff så hardt? Hvorfor valgte 15000 oslofolk å trosse de strenge smittevernrådene vi pliktskyldigs har fulgt i nesten tre måneder, og gå ut i regnet denne fredagsettermiddagen?

Ikke bare fordi en video fra Minneapolis gikk viralt. Ikke fordi antirasisme er blitt «in» igjen. Ikke fordi vi er lei av å holde oss innendørs. Jeg tror ikke en gang vi gikk ut for å vise solidaritet, eller dette i-grenseland-nedlatende uttrykket mange av oss er så fans av: at vi bryr oss. Sorte og hvite og brune personer av alle kjønn hang i lyktestolpene bortetter Karl Johan fordi vi føler oss direkte råka.

Vi er ikke det. Rasisme rammer de melaninrike iblant oss, venner av meg som alltid har et blikk i kast over skulderen, en hånd fri til å forsvare seg, en fintunet radar stilt inn mot abstrakter som språk, hentydninger, strukturer. Jeg vil ikke en gang late som om jeg forstår hvordan de har det, til det er privilegiene mine for overdøvende.

Likevel, det er som om noe har endra seg. Som om med-følelse er ikke nok, for det er betinga av avstand. Som om alt har rykket nærmere.

«No lives matter until black lives matter!»
«We all bleed the same colour»
«Don’t touch my brother!»
«Rör inte min bror!»

Jeg står i regnet framfor Stortinget, omgitt av folk som er hvite, brune, sorte, unge, gamle, i rullestol – alle snart våte til beinet. Vi er en sammenhengende masse, grensene mellom oss ser ut til å ha opphørt sammen med 1-meters-regelen. «There is only one race, the human race».

Ingenting oppstår i et vakum, tenker jeg. Selv rasisme, og reaksjoner på rasisme, finner sted i en kontekst av tid og omgivelser. Kanskje denne merkelige våren, som virket så lang, men var over på et øyeblikk, vil stå igjen som våren vi ble minnet om det vi innerst inne har visst hele tiden; at vi mennesker henger sammen. Vi er ikke separate enheter, men koblet til hverandre i en ubrytelig kjede av skjebner. Et skjebnefellesskap. Vi så det jo med våre egne øyne!

Vi så at bare fellesskap kan redde oss.
Vi så at selv i USA, the land of the selfmade man, har det mest effektive våpenet mot pandemien vært dugnad.
Vi så at individualisme er en illusjon i egoets tjeneste.
Vi så illusjonen krakelere under vekten av katastrofe.
Vi så sannheten. Den stirret på oss fra blikket til en sykepleier som går av doble vakter i New York, Sao Paulo, Toronto: Dette er alt som gjenstår, sa blikket hennes. Jeg som risikerer livet mitt for deg. Uansett hvem du er og hvor du kommer fra.
Vi så at jeg er du, og du er jeg, så rør faen ikke broren min.

Og har du først sett noe, kan du ikke u-se det.

Da kom de bildene. Fire statstjenestemennene samlet rundt en døende mann på gata, et hvitt kne i en mørkeblå uniformsbukse trykket mot en sort manns hals og nakke. «I can’t breath».

George Floyds siste minutter spilles av. Oslo sentrum er tett med stillheten fra 15000 mennesker. Det siver inn i meg. Ja, vi skal lytte nå, lytte til George Floyd, Breonna Taylor og alle de andre. Men det holder ikke. Mange av oss har lest de viktige forfatterne, sett de blodige dokumentarene, forsøkt å forstå. Vi vet om strukturell rasisme og vi vet om hverdagsrasisme. Likevel får det fortsette. Å bare lytte kan bli en utsettelse, tenker jeg. Vi trenger ikke master for å kjempe imot rasisme.

På tide å steppe opp gamet. Det holder ikke å være mot rasisme, vi må være antirasister. Alle inn i kampen. Som om vi var direkte råka.

Vi kneler, men vi reiser oss.