Her er vi! Blazer intervjuer seg selv

1_elinmarielinn-sh

BLAZER INTERVJUER SEG SELV

Julen 2015 ble Blazerredaksjonen dannet av Marie Laland Ekeli, Elin Amundsen Grinaker og Linn Solheim. Nå endelig er vi her. Men hva er vi? Og hvorfor?  Vi samler trådene.

Marie: Så. Ok. En fanzine ved navn Blazer. Why?

Elin: Fordi det mangler. Det er et tørt sted. Det finnes ikke en saftig feministisk arena for både saklige tekster og sprell.

Linn: … som er kvalitetsmessig dritbra. Man gjør så mye ræl på nett, bruker så mye tid på skit som ingen har gått igjennom og kvalitetssikra. Nyheter som vinkles etter klikk, for eksempel. Vi trenger et selvstendig bra feministisk nettsted.

Marie: Et sted man kan gå når man har klikket seg gjennom daglige nyhetene.

Linn: Nei, Blazer først. Du starter dagen på Blazer.

Elin: Der kan du lese lengre saker som gir deg nye perspektiver på ting, og småsaker som kunne ligget på Insta. Sånt du klikker på for å få et lite feministisk boost mens du er på vei til et eller annet.

Linn: Du kan lese Blazer mellom to stopp på t-banen og synes det er morsomt, samtidig som du har fått med deg masse. Lettbeint om blodseriøse ting, og fjas.

Elin: Fjas er viktig.

Marie: En slags plattform for folk som lager bra ting.

Linn: Det finnes jo mange feministplattformer, men ikke et sted hvor det er samla …

Elin: Et konglomerat!

Linn: Et feminist-konglomerat!

Hvem er vi? 

Marie: Det kan jo godt hende folk vil vite litt om oss, hvem det er som har starta Blazer. Er vi bare en tilfeldig sammenraska gruppe?

Elin:
Vi er illsinte feminister.

Marie: Vi møttes i et ønske …

Elin:
Et felles behov!

Marie: Et behov for å ta ut indignasjon, og å lage gode saker.

Linn: Behov for å skrive, og for å samle bra damer og menn som vi kjenner …

Marie: Og ikke kjenner! Mennesker vi ser opp til, som vi kan invitere inn.

Elin: En boltreplass.

Linn: Ein boltreplass. Me har laga ein feministisk boltreplass.

Mål og mening

Marie:
Hva kan et feministisk nett-magasin utføre?

Elin: Transparens. Synliggjøring av noen andre perspektiver enn det mainstream-media gir oss. Inspirere folk til å oppdage at det som handler om feminisme kan være jævlig morsomt, og at det er veldig bredt.

Linn: Det er så mye mannlige blikk i alt vi leser og ser, både nyheter og saker, så et nettsted som har et feministisk blikk på verden er ikke så dumt. Faen, magasiner Blikk var så lure som stakk av med navnet BLIKK. Det er så bra.

Marie: En ting er å heve bevisstheten rundt hvor bred og omfattende feminismen er, men for meg handler det også noe om å våge. Som journalist er jeg for eksempel opplært til at man skal være forsiktig med å fronte politiske meninger. Det er riktignok gammeldags og …

Elin: Forferdelig kjedelig.

Marie: Ja.

Linn: Det er jo kunstig å si at en journalist er nøytral, for de klassiske avisene hadde jo sterk politisk tilknytning. De var filteret som sikret deg at det du leste samsvarte med et slags verdensbilde du hadde. Vi gjør det samme, vi er et slags filter eller kvalitetsstempel på at vi dekker saker som er viktige for vår lesergruppe.

Marie: For selv om det kalles å se ting med kjønnsbriller, eller feministiske briller, er jo feminisme rett og slett å gå ut ifra at alle bør være likestilt. Feministisk journalistikk handler om å få til en balanse i samfunnet, i forhold til hvem som slipper til og fokus i sakene.

Elin, hva synes du er den viktigste feministiske enkeltsaken, hvis du skal trekke fram noe?

Fanesaker

Elin: Nå? Shit! Det er litt som å være miljøvernminister og si at man bare skal drive med vindmøller. Det er kjempevanskelig!

Linn: Det er helt absurd at det ikke er likelønn ennå.

Elin: I eget hverdagsliv er det å få lov til å ikke behøve å passe inn i et kjønn. Anti- tokjønnssystemet, anti heteronormen. Det er viktig.

Marie: Frigjøringen som kommer av å bryte ut av de rammene.

Linn: At kjønn ikke skal være en faktor i noen vurdering av deg. For meg er det også noe med høyredreining i samfunnet. Det virker som om vi er på vei mot et kaldere samfunn, det er ikke plass til folk som er litt annerledes. Plutselig er det innafor å ikke synes det er greit å få barn med downs. Det er liksom blitt et eklere samfunn, hardere, med mindre solidaritet med hverandre og minoritetsgrupper. Vi har endret måten vi snakker om ting.

Elin: Konformitet?

Linn: Ja, eller litt sånn i-landsproblematikk. Hvis du ikke passer inn i den perfekte i-landsboksen så– hvorfor skal vi ta vare på deg?

Marie: Det er ende ene retningen samfunnet tar, og så har du det store svaret, som vi så med Women’s March, beviset på at vi er mange som protesterer mot misogynien og mot hele dreiningen verdenspolitikken har tatt i( USA og Europa).

Linn: Det bobler nå-

Marie: Det popper opp nye feministorganisasjoner, vi manifesterer oss, det skjer ting overalt. Fordi nok er nok. Det går faen ikke an.

Linn: Vi følte vi hadde kommet så langt, men så velges Donald Trump til president og det blir som på den plakaten: ”I can’t believe I still have to protest this fucking shit. ”

Marie: Backlashen slår deg helt ut.

Elin: Men man setter seg ikke ned! Det er det som er så deilig å se nå. Det er ikke lenger tabu å si at man er feminist, nå har det nesten blitt en pop ting.

Marie: Og det er nydelig å kaste seg på den bølgen. Jeg har tidligere vært så anti-trender, men denne bølgen er det digg å sveipes med.

Elin: For den er jo din. Du har vært her hele tiden.

Marie: Og plutselig får man medvind.

Elin: Vi er flere.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Drømmeintervju

Marie: Hvem drømmer vi om å intervjue?

Linn: Hele verden.

Elin: Michelle Obama. Nå fikk vi ikke Patti, men jeg har ikke noe forhold til Patti Smith.

Linn: Jeg elsker Patti Smith, jeg vil gjerne samtale med Patti Smith. Må de leve? Hvis ikke vil jeg snakke med Kleopatra. Hvordan er det egentlig å være dronning? Er det likelønn? Nei, Dolly Parton vil jeg prate med. Jeg vil faen med prate med Dolly Parton.

Elin: Hun er sikkert kjempesnill!

Linn: Hun er så ambivalent. Det ekstreme plastiske mot varmen i den utrolig beintøffe dama. Og så har hun vært med så lenge. Henne har jeg på lista. Og Dronning av England. Hun tror jeg er ei snerpe.

Elin: Det ville vært litt skummelt. Jeg sier Sara Stridsberg.

Linn: Hun også er skummel. Hun er så skarp at jeg ville vært redd for å stille spørsmålene mine.

Marie: Og selvfølgelig Judith Butler.

Elin: Det ville jeg ikke turt. Neineiene.

Linn
: Alfred Kinsey, med Kinsey-rapporten sin. Han forsket på orgasmer, men jeg tror ikke han lever lenger.

Revolverintervjuet

Marie: Hvem har vi lyst til å revolverintervjue?

Linn: At gunpoint? Det ville vært for enkelt å sagt Sylvi Listhaug. Henne orker jeg ikke trynet på.

Elin: Man skal orke å være i samme rom som dem, ja.

Marie: Kjetil Rolness har jeg tenkt på.

Linn: Jens fucking Pikenes.

Marie: Jeg har ikke så innmari lyst til å gi ham mer oppmerksomhet, men jeg vil så gjerne si til ham: Forstår du ikke hva du gjør når du targeter kvinner igjen og igjen? At du aligner deg med mennesker man ikke vil bli sammenligne seg med? Du som er så god på kommunikasjon, skjønner du hvor du plasserer deg selv i det politiske landskapet? Jeg får det ikke til å stemme med ting han har sagt tidligere.

Elin:
Han er heldigvis ikke en del av universet mitt, så jeg slipper å bli provosert av ham. (Elin har bodd i Danmark i 15 år.) Jeg tror ikke jeg skal gidde å ta ham inn.

Marie:
Ikke gjør det.

Linn: Marine Le Pen. Hun er skummel, hun. Livsfarlig. De blander sånne gode gamle arbeiderklasseverdier i den nye hvite rasist-linja.

Elin: Men hvem man skulle ordentlig ha revolverintervjua? Å, det er godt man ikke klarer å huske alle man er sint på.

Linn: Trump. Han er faktisk øverst på lista.

Marie: Ivanka Trump. Nei, Melania Trump. Hvorfor i alle dager stopper du ikke denne mannen? Synes du han er digg?

Sharing is caring

Marie: Hvor personlige kommer vi til å være på Blazer?

Linn: Ganske så personlige …

Marie: Bare det har en hensikt.

Linn: Ikke for eksponeringen i seg selv, men nettopp fordi det kan bli veldig morsomt. Når man klarer å eksponere seg selv på en måte som gjør at det er allment.

Marie: Og igjen er det noe med å våge. Det er mye enklere å la være å si det man mener og la være å vise hvordan man lever. Men det er jo først når man risikerer noe, og gjør ting man ikke kan, at man befinner seg i et rom som er spennende.

Elin: I drømme driver jeg og prosesserer at jeg har skrevet om sexlivet mitt i Blazer, og at det skal leses av gamle elever, familie, venner. Jeg har kommet fram til dette: Jeg har ikke filter, og jeg er selv veldig for at folk skal være åpne om hva de tenker på. Jeg tror alt blir lettere da, enn om man går og holder på greiene sine. Så nå er det mer; jaja. Sånn er det.

Marie: Så lenge man er ærlig er man beskytta av sannheten?

Elin: Det er ikke det at jeg har så lyst til å brette ut underlivet mitt for hele verden, men kom igjen, folkens! Når dere går til sengs med noen, vær da for faen bittelitt interessert i genitaliene til den du ligger med!

Fornøyd?

Marie:
Hva er vi mest fornøyd med, så langt?

Linn: Kanskje det at vi har klart å få tak i såpass forskjellige typer artikler, og forskjellige bidragsytere. At vi allerede landet en slags profil, og en vill blandadrops-plattform.

Elin: Og den gode vinden det har vært i engasjementet fra alle vi har henvendt oss til. Det er deilig.

Linn: Sant, det er ingen som har sagt nei.

Elin: Og det er ikke bare fordi vi mener at dette er viktig. Man kan merke at flere synes Blazer er viktig, og har lyst til å være med. Det er kanskje det aller beste.

Følg med oss videre, prat om oss og lik oss på sosiale medier. Det blir moro!

Alle foto fra Women’s March i Oslo 2017 er tatt av Marie Laland Ekeli

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

  Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

  Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

  Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

  Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s