Kave er en te-lignende drikk som blir stadig mer populær i USA. Er det, som tilhengerne hevder, et sunt alternativ til alkohol? Eller er det bare enda et påskudd for å bli høy?

TEKST OG BILDER MARIE LALAND EKELI

Før vi dro avgårde til New York på nyåret leste jeg en artikkel i NYTimes om kava, eller kava kava, drikken fra Stillehavsøyene som på grunn av sin avslappende effekt blir stadig mer populær i byen som etter sigende aldri sover. ”Naturens Xanax” var overskriften, og journalisten slo ettertrykkelig fast at dette er midt i blinken for stressa newyorkere: en beroligende effekt kombinert med lett, oppstemt rus, uten å gå på bekostning av konsentrasjonsevne. Bankansatte stikker gjerne innom en kava-bar i lunsjen, sto det, før de returnerer til arbeidet, faktisk hakket mer skjerpa enn tidligere. En avslapper og oppstrammer på samme tid, altså, og det uten bivirkninger.

Kan det virkelig være sant? Finnes det en ufarlig drikk som roer nervene dine samtidig som den dytter opp stemningsleiet, og dessuten – og dette er visst et særtrekk ved kava – gjør deg snakkesalig og sosial? I så tilfelle: hvorfor har ikke vi hørt om kava før? Og hvorfor i huleste finnes det ikke i Norge?

Kava er en plante i pepperfamilien som i årtusener har blitt brukt som medisin og rekreasjonsmiddel på Stillehavsøyene Fiji, Vanuatu, Samoa og Hawaii. Plantens røtter males til et pulver, som så blandes med vann. Det vil si, vann eltes gjennom den leiraktige pulvermassen, og ut renner en beroligende, psykoaktiv drikk. Den aktive ingrediensen kavapyroner (kavalaktoner) virker mot angst, stress, søvnløshet og menstruasjonskramper, og i følge den medisinske nettsiden webmd.com produser kava endringer i hjernebølgene som kan minne om effekten av diazepam, for eksempel Valium.

I Norge står kava på listen over reseptbelagte legemidler, men i New York kan du altså nyte det på bar. Og her brer det om seg. Siden den første kava-baren åpnet på Manhattan i 2015, har storbyen fått enda to utsalgssteder, begge i Brooklyn.

Kava Sutra
Vi besøker Kava Sutra i East Village på Manhattan først. Lokalet er lite og sortmalt, og tjåka fullt klokka 18 denne mandagen. Tett i tett sitter kunder langsmed en bardisk som opptar det meste av lokalet. Bak disken står en ung hengslete fyr med sixpence og solbriller på.
– Har dere prøvd kava før? spør han, mens han rister en shaker. Nei, det har vi ikke.
– Awesome. Han lirer av seg en innøvd intro, hvor han plasserer kava på skalaen over rusmidler på denne måten:
– Forestill deg at du skal treffe kjærestens foreldre for første gang. Du er nervøs og trenger noe for å slappe av. Alkohol kan du ikke ta, for da vil adferden din endre seg. Du kan ikke røyke en joint, da blir du sløv. Men kava kan du drikke. Det er som å ta en kopp kaffe, bare med motsatt effekt: Du blir rolig.
Ja vel, sier vi. Det høres flott ut. Så, hva anbefaler han?
– Siden kava har omvendt toleranse, begynner sixpencen, og må forklare at det innebærer liten eller ingen effekt første gang du prøver det. Kroppens reseptorer må på et vis mobiliseres, tror han, men til gjengjeld vil du bli raskere rusa for hver gang du drikker kava.
– Siden dette er første gang for dere, anbefaler jeg Punch in the Face.
Drinken koster usannsynlige 25 dollars, (ca. 215 kroner), men er i følge menyen ”very strong and effective”.

Mens han gjør klar to slag i trynet til oss, legger jeg merke til at det meste av klientellet ser ut til å kjenne hverandre. Det er flest menn, unge, med dyre boblejakker og capsene langt nedi panna. De prater om hvordan skating snart er en gren i OL og kan alle låtene på bartenderens spill-liste utenat.
– Her er det nok snakk om litt blandingsrus, sier kjæresten, når en av dem går ut for å røyke og en søt eim av weed siver innendørs. En kvinne med stramt tilbakelagt hår og hvit rev over skuldrene bekrefter inntrykket:
– Mange bruker kava for å komme seg av sterkere stoffer, sier hun.
– For meg har det vært piller. Nå er jeg her hver dag i stedet. A home away from home! Hun veiver armen over bardisken, og hele lokalet svarer: ”Cheers!” Idet hun setter fra seg drinken fisker sidemannen fram en liten plastbeholder fra innerlomma. Sølvreven nikker og han drypper noen dråper gjennomsiktig væske ned i drinken hennes. ”Kratom,” forklarer hun.

Kratom lages av bladene fra et sørøst-asiatisk tre i kaffefamilien, og selges over disk på New Yorks kava-barer. En viktig forskjell mellom kava og kratom er at sistnevnte fungerer som et opiat, og derfor er avhengighetsskapende.
– Kratom gjør deg høy, sier kvinnen fornøyd.
– Det gjør ikke kava. Kava er bare avslappende.

Suppeskåler med sølevann
Drinkene våre er klare, to suppeskåler fylt opp med noe som ligner på sølevann. På kanten av skålen dingler en ananasbit, ”for å skjule smaken,” forklarer bartenderen.
– Vi anbefaler at dere drikker alt så fort som mulig. Enjoy!

Det smaker ikke så ille som jeg trodde. ”Kava tar tid å venne seg til,” sto det i NYTimes. ”Bittert”. ”Mange gir opp kava med en gang fordi det er så vondt.” Men for en som elsker lakris, og som liker å sutte på tørre lakrisrøtter kjøpt i helsekostforretning, smaker det faktisk litt godt. Substansen er det verre med. Sand blandet med vann blir til søle. Et tjukt lag med leire ligger igjen i bunnen av skålen når vi er ferdige. Men merker vi noe? En nummenhet brer seg over tunga og leppene, som etter et tannlegebesøk, men bortsett fra det?
– Ingenting, sier kjæresten.
– Skuffende. Dyrere enn brennevin, og jeg merker ingenting.
Jeg kjenner ekstra godt etter. Er jeg ikke litt mer pratsom? Lattermild? Lysten på å innlede en samtale med han dope fyren ved siden av? På ingen måte. Jeg ler riktignok høyt av at flatskjermen bak baren viser togturen mellom Oslo og Bergen, at norsk sakte-tv er hipt på Manhattan virker tøysete, men avslappet? Det er jeg ikke. Så vi bestiller to til.
– Two Punch in the Face? Sixpencen hever seg. Ja takk.

Ny sølesuppe med ananas kyles nedpå, men igjen, ingen virkning. Heller ikke etter en ekstra shot, som jeg trodde revekvinnen reiv i, men som likevel havnet på vår regningen. Vi er begge skuffende nyktre idet vi forlater Kava Sutra, og smertelig klar over hvor mange dollars vi har skylt ned.

 

Brooklyn Kava
Men vi gir ikke opp. Neste dag oppsøker vi Brooklyn Kava, 191 Suydam Street i Bushwick. Også dette er et hull i veggen, men stedet virker større, luftigere. Lokalet er hvitmalt og grønne slyngplanter skaper den hjemmekoselige vibben som er så in i New York. Gårsdagens aggressive hiphop er erstattet med sløy yoga-pling-plong, og i tillegg til kava tilbyr menytavla kaffe, te, pistasj-muffins og bananbrød. Vi er ikke på nattklubb nå, vi er på kafé. Mens party og rus var målet hos gjestene på Kava Sutra, er stemningen på Brooklyn Kava mer avslappet. Og inkluderende. I løpet av de neste to timene skal det ramle inn med ulike typer, menn og kvinner, unge og litt eldre, hippe, streite og arbeidskarer med verktøy i beltene. Alle møtes med et høy-pitchet amerikansk ”Hiiiii!
How ARE you?”.
– Vi har en ganske interessant og variert kundegruppe, sier servitør Natalie Wheeler.
– De fleste ser ut til å kjenne hverandre?
– Vel, ikke nødvendigvis, men det skjer noe når man drikker kava, sier Natalie.
– Terskelen for sosial interaksjon senkes, og fellesskapet blir viktig. Vi har etter hvert fått et ganske solid miljø her, noe som bidrar sterkt til opplevelsen.

En norskættet urtelege
En av stamgjestene her er norskættede Macon McGinnis. Han har myke bevegelser og mild utstråling, og det overrasker ikke det minste når han presenterer seg som ”herbalist”, en slags terapeut med åndelig forbindelse til kosmos og planteriket, i følge nettsiden hans.
– Å komme hit og jobbe og treffe venner er blitt et daglig ritual for meg, sier han. 
– Dette er familien min.
Macon plasserer en lett hånd på sidekvinnens kne. Kunstlærer og artist Kelindah Schuster smiler, og forteller at hun alltid runder av sin ukentlige terapi med et besøk på Brooklyn Kava.
– Det roer meg ned, sier hun.
– Kava er terapi i seg selv, smiler Macon.

Macon visste godt hva kava var da det plutselig åpnet et utsalgssted i nabolaget hans. Han har bodd flere år på Hawaii, hvor det er tradisjon for å bruke kava i rituelle sammenhenger.
– Kava er noe du drikker med stammen din, med familien, forteller han.
– Samholdet forsterkes, for sensitiviteten overfor andre mennesker øker. Man blir mer bevisst hverandre og fellesskapet. Uten snev av ironi legger han til:
– Planten kaller på deg. Den kaller deg til å kommunisere, og du svarer.
Både Macon og Kelindah foretrekker kava framfor andre rusmidler.
– Kava-rus er en balansert variant av alkohol og weed: det roer kroppen, samtidig som det klarner hodet, sier Kelindah.
– Jeg har nesten sluttet helt å drikke alkohol.

Jeg gjenkjenner argumentet. Det er samme ”whataboutism” som gjør det nærmest umulig å diskutere marihuanaens potensielle skadevirkning med røykere og legaliseringsforkjempere: Alkohol er mye verre. Også servitør Natalie, som ikke ante hva kava var da hun begynte å jobbe her for halvannet år siden, sammenligner det med et glass vin:
– Det ligner på alkohol, men uten de negative bivirkningene, sier hun. I følge Nathalie er verken hangover eller avhengighet en fare, og det går ”helt fint” å kjøre bil eller motorsykkel hjem fra baren.
– Kava endrer bevisstheten din, men påvirker ikke koordinasjon og fokus, påstår hun.
– Det forgifter ikke kroppen på samme måte.

Hvor ufarlig er det?
Forskningen er ikke like skråsikker. Det advares både mot å operere kjøretøy og mot avhengighet. Av mulige skadevirkninger blir leversvikt trukket fram som det mest alvorlige. Det har blitt rapportert om organkollaps og til og med dødsfall etter overdreven bruk av kava over lengre tid. Det var grunnen til at kava ble totalforbudt i Tyskland 2011. Bare fire år senere var pulveret tilbake på markedet, etter at rapporten som førte til forbud ble gransket. Forskningen kan nemlig ikke med sikkerhet slå fast at fordelene ved kava ikke veier opp for farene, som skal være sjeldne og minimale. I USA ble det utstedt en forsiktig advarsel i 2002, men siden den gang har både WHO og det amerikanske næringsmiddeltilsynet FAO (Food and Agriculture Organization of the United Nations) friskmeldt kava. I den tekniske rapporten WHO og FAO utarbeidet i 2016 står det: ”On balance, the weight-of-evidence from both a long history of use of kava beverage and from the more recent research findings indicates that it is possible for kava beverage to be consumed with an acceptably low level of health risk.”

Og populariteten øker i USA. Av ulike grunner, innser jeg nå. På Kava Sutra på Manhattan er kava åpenbart bare enda et middel å ruse seg på, på toppen av alt mulig annet. Barens Instagram-konto har sexistiske og aggressive overtoner, (pupper, våpen og dårlige vitser), noe som forsterker inntrykket av russefest. Dette er bortskjemte ungdommer med ett mål for øyet: Let’s party! På andre siden av East River viser gjestene på Brooklyn Kava en mer spirituell tilnærming til drikken. Stemningen er dempet, og det snakkes med respekt om naturfolks rituelle praksis. Målet er ikke først og fremst rus, men samhold, fellesskap. Det slår meg at dette handler om verdiforskjeller. Politikk. At også måten vi ruser oss på viser hvem vi er, og hva vi står for. Hva handler rusen om? Er det egotripping, selvnytelse, flukt, masturbasjon? Ruser du deg som en Frp-er? Eller handler det om å nærme seg hverandre?

Kanskje er jeg ute å kjøre nå, men i lyset som bare så vidt slipper igjennom de uvaskede vinduene på Brooklyn Kava, virker alt soleklart. Og da merker jeg det. Det kiler nedover beina. Det kiler i magen. Det føles som om jeg gleder meg til noe. Kafebordet vipper under vekten av albuene mine idet jeg lener meg framover, ivrig. ”Kjenner du det?” spør jeg kjæresten. Ordene triller utav meg, fortere og fortere, høyere og høyere: ”Kjenner du at det kiler?”