TEKST: LINN SOLHEIM, FOTO: SIGNE FUGLESTEG LUKSENGARD

”(…) fashion is the armour to survive the reality of everyday life”- Bill Cunningham

Som en hyllest til alle gatemotefotografers far, William J. (”Bill”) Cunningham (1929-2016), har vi laget en motereportasje om stilige folks «hverdagsrustninger». Frem til i fjor syklet Bill rundt i New Yorks gater med et knippe analoge speilreflekser dinglende rundt halsen, alltid på jakt etter motiver. Han uttalte selv at han lette etter ”paradisfuglene” blant oss, og viet like gjerne spalteplass til vanlige folk i spurt over fotgjengerovergangen som til sosieteten på den røde løperen. Vi har knipsa bilder og spurt paradisfuglene vi fant om betydningen av klærne de tar på seg om morgenen. Føles hylsteret de har valgt seg nettopp som en beskyttende rustning, eller er det fargerike fjær for å lyse opp en ellers grå hverdag.

 

Macarena Duarte

Macarena er en 37 år gammel grafisk designer fra Quilpue i Chile. Quilpue kalles for Ciudad del Sol– Solens by- og Macarena skinner også. I den grad at vi fikk hakeslepp og løp etter henne på gata for å rekruttere henne til stilserien vår. På den andre juledag, for 10 år siden, ankom Macarena Gardemoen. Det var helt mørkt og det snødde. Og selv om hun hadde sett snø i det fjerne, på fjelltoppene rundt Quilpue, hadde hun aldri sett snø sånn som dette. Og siden har hun vært her. Gjennom hardt arbeid og norskpugging så har hun slått seg ned midt på selveste Skillebekk med mannen Philipp og sine to barn. Og hun arbeider i barnehage hvor hun jobber med å lokke frem og oppmuntre det nysgjerrige, sprelske og kunstneriske i hver av ungene der.

Er du enig med Bill? Kler du deg for å overleve en grå hverdag?

Ja, jeg er egentlig det. Hvis det er en grå dag, eller jeg er i dårlig humør, så kan jeg kle meg glad. Min mor sa alltid ”Man velger hva slags dag man vil få”. Men jeg planlegger aldri på forhånd. Jeg kler meg i farta på vei ut. Men jeg er kanskje ikke enig i at det har jeg har på meg er min rustning. Jeg kler meg ikke for å beskytte meg, heller for å åpne for kontakt med folk.

Hva, eller hvem, inspirerer deg til å kle deg som du gjør?

Frida Kahlo! Hun er fantastisk! Iris Appfel! Min mors tante- ”Tia Quena” (tante Quena)! Hun var så eksentrisk og glad. Jeg kunne høre henne langt unna når hun kom på besøk. Ikke fordi skoene hennes klapret eller noe, men fordi hun skravlet og lo. Hun kom med masse lyd. Hun hadde lite midler, men var smart og kjøpte brukte klær, sydde om og fikset. Jeg så henne aldri i noe som noen andre hadde på seg. Og hun gav meg mine første store solbriller.

Hvorfor valgte du akkurat det du har på deg i dag? 

Fordi jeg liker det! Det er litt tilfeldig. Jeg velger ofte primærfarger. Og så regner det i dag, men jeg synes det fungerer likevel. Og så har jeg noen ting jeg alltid tar på , eller i mange situasjoner. Smykket mitt for eksempel. Og så må jeg ofte ha på noe blått.

Hvem kler du deg for? 

Meg selv. Og etter at jeg har blitt mamma, mine barn. Jeg vil vise dem at mamma er akkurat den hun vil være og at det er greit. Jeg vil sette et eksempel for dem. De kan være seg selv. Og ta på seg akkurat det de vil. Heldigvis har en jobb der det går an. I barnehagen kan jeg gå i Fam Irvoll-genser med klaser av jordbær på. Ungene synes det er topp. Broren min har armene fulle av tatoveringer. Han jobber i bank. Fem dager i uka skjuler han liksom hvem han egentlig er under hvite skjorter som er kneppet stramt. Jeg vil være meg hele tiden. Jeg vil ikke late som om jeg er noen andre.

Og jeg prøver å fortsette å kle meg for meg selv. Jeg prøver å ikke tenke på andres reaksjoner eller forventninger. Det må ikke bli stress. Og plutselig kommer det kanskje en trist dag. Eller en dag jeg er trist og kler meg trist. Folk som kjenner meg kan nok se på antrekket hva slags dag jeg har.

Får du reaksjoner på det du kler deg i?

Ja, i det siste, eller det siste året så er det flere som har stoppet meg og sagt hyggelige ting. Jeg har ikke begynt å kle meg noe annerledes fra tidligere så jeg vet ikke helt hva det er. Og så kom jo dere og stoppet meg på gata!

Er dette ”hverdagsrustningen” din?

Ja, det er det faktisk. Lyseblå bukser, smykke. Det fungerer alltid. Til hverdag og ellers også. Det skal ikke være noe kostyme. Jeg liker ikke ideen om ”fake it, until you make it”. Det må være ekte. Det må være meg.

Hvilken tid/epoke synes du folk kledde seg best?

Oj. La meg tenke. Spanske husmødre fra 50-tallet! Hverdagspyntede husmødre. Som ser superfeminine ut. Og så elsker jeg 60- tallet, med ulike teksturer og store geometriske mønster på kjolene. Og jeg elsker syntetiske materialer! Det er fantastisk! Hvis noen av barna mine søler på meg, så paff! Gjør ingenting. Kan bare tørkes av! Jeg er ikke sentimental når det gjelder klærne mine. Ingenting har kostet meg mer enn 200 kr og blir det ødelagt så kaster jeg det. Jeg vil ikke gå rundt og være redd for klærne mine. Det skal være gøy!

Vi er en familie som synes når vi går på gata. Mannen min, Philipp, er stor og høy, vi har en svær newfoundlander, ungene våre Ollie og Andy lager masse lyd og så meg med blått hår og masse farger på kjolen!

Yndlingsplagg?

Smykker! Ikke et spesielt, men assesoirer generelt. Noe hvitt og blått. Og joggesko! Jeg går aldri i høye hæler. Og så pelskåper. Jeg har arvet dem av moren til sjefen min, Pia Friss. Pia åpnet en dør for meg inn i det norske samfunnet. Sjefen min fikk dem og sa hun tenkte på meg med en gang. Så da tenker jeg at da har jeg vel lykkes med ideen om å kle meg som meg. Når folk jeg kjenner ser plagg og tenker- de der hører hjemme hos Macarena!

Signe Fuglesteg Luksengard er fotograf utdannet fra Norsk fotofagskole. Hun har vunnet flere priser for bildene sine. Hun gjør både mote- og kunstfoto, men nå for tida arbeider hun med et dokumentarisk fotoprosjekt om hjembygda si Leveld i Ål kommune. Denne gangen har hun slått seg sammen med Blazerredaksjonens Linn Solheim for å lage en litt særegen motereportasje.