TEKST: LINN SOLHEIM, FOTO: SIGNE FUGLESTEG LUKSENGARD

”(…) fashion is the armour to survive the reality of everyday life”- Bill Cunningham

Som en hyllest til alle gatemotefotografers far, William J. (”Bill”) Cunningham (1929-2016), har vi laget en serie motereportasjer om stilige folks «hverdagsrustninger». Frem til i fjor syklet Bill rundt i New Yorks gater med et knippe analoge speilreflekser dinglende rundt halsen, alltid på jakt etter motiver. Han uttalte selv at han lette etter ”paradisfuglene” blant oss, og viet like gjerne spalteplass til vanlige folk i spurt over fotgjengerovergangen til sosieteten på den røde løperen. Vi har knipsa bilder og spurt paradisfuglene vi fant om betydningen av klærne de tar på seg om morgenen. Føles hylsteret de har valgt seg nettopp som en beskyttende rustning, eller er det fargerike fjær for å lyse opp en ellers grå hverdag.

Anders Storøygard

Anders Storøygard er fra Dalen i Telemark. Han er for tiden bosatt i et gammelt kråkeslott på Ål, sammen med kone og to unger. Anders er skredder, ved siden av å jobbe på gamleheimen. I tillegg til å skape- og ikle seg egensydde kvalitetsplagg, er han piperøyker og en framifrå folkedanser.

– Er du enig med Bill? Kler du deg for å overleve en grå hverdag?

– Kanskje litt, men egentlig synes jeg ikke hverdagen er så grå. Jeg kler meg først og fremst for ikke å fryse eller bli solbrent.

– Hva inspirerer deg til å kle deg som du gjør?

– Allerede som barn foretrakk jeg skjorte og vest fremfor genser. At vesten har fem ekstra lommer er heller ikke å forakte hvis man, som meg, liker å ha så mangt med seg over alt. Utover det må jeg innrømme at samvittigheten min hindrer meg i brått å bytte stil. Tekstilindustrien og motebransjen har så mange skjelett i skapet at jeg kvier meg for å kjøpe eller lage meg noe nytt. Siden jeg heller ikke liker å ha mer enn jeg faktisk bruker (opp), sier det seg selv at stilendringene skjer veldig sakte.

-Hvorfor valgte du akkurat det du har på deg i dag? 

– Fordi jeg liker det! Jeg har noen få plagg (tre-fire antrekk), og de bruker jeg til det nesten ikke er noe igjen av dem. Alt jeg har på meg i dag er lappet mange ganger.

Signe (fotograf) lurte på om jeg hadde noe annet å vise frem, så da valgte jeg mitt nest peneste antrekk etter bunaden. Frakken og vesten er over hundre år gamle, men buksene sydde jeg nye i fjor.

– Hvem kler du deg for? 

– Meg selv og alle, men jeg ville ha kledd meg også om jeg var alene, for å si det sånn.

– Får du reaksjoner på hva du kler deg i?

– Vanligvis kompliment, og det er jo hyggelig, fillene tatt i betraktning. Men fra tid til annen opplever jeg at enkelte kan bli utrolig provoserte, spesielt godt voksne, jeg får en følelse av å representere noe de har tatt sterk avstand fra.

– Er dette ”hverdagsrustningen” din?

– Hm…ja, kanskje, på en måte. Jeg skiller meg uansett litt ut fra mengden, enten jeg vil eller ikke. Klærne forbereder omverden på det. Slik sett beskytter de meg litt – som en rustning.

– Hvilken tid/epoke synes du folk kledde seg best?

– Jeg liker egentlig alle stiler og epoker, med forbehold om herremoten siste 50 år, men den har heldigvis kommet seg igjen. Hadde du spurt meg for 15 år siden ville jeg svart 1800-tallet, for da var det et enormt mangfold av stiler og individuell frihet i klesveien. Men nå er jeg blitt framtidsoptimist, jeg synes jeg ser mer og mer variasjon og egenart i gatemoten – og håndverket blir mer verdsatt, ikke minst!

– Yndlingsplagg?

– Vadmelsjakka mi, som jeg har brukt minst 250 dager i året siden jeg var 17 år. Den gang hadde jeg klart å slite ut oldefars jakke, så jeg spurte mamma om hun kunne sy maken. Nå begynner den også å bli sliten, men jeg har nettopp lappet den for videre innsats i ennå noen år.

Signe Fuglesteg Luksengard
Signe er fotograf utdannet fra Norsk fotofagskole. Hun har vunnet flere priser for bildene sine. Hun gjør både mote-, kunstfoto, men nå for tida arbeider hun med et dokumentarisk fotoprosjekt om hjembygda si, Leveld, i Ål kommune. Denne gangen har hun slått seg sammen med Blazerredaksjonens Linn Solheim for å lage en litt særegen motereportasje.