AV ELIN AMUNDSEN GRINAKER OG MARIE LALAND EKELI

I møte med Ingrid Torvunds kunst kan man føle seg overveldet. Med broderi, installasjoner, tegninger og filmer har Ingrid skapt et univers, hvor eldgamle myter og naturlandskap danner rammene – rammer som når som helst kan brytes opp av kunstnerens fantasi-rike innfall. Det er noe eget over det hele, som om kunstneren tillater seg å ikke forholde seg til resten av verden. I stedet bygger hun opp et sted hvor det er bedre å være. Dit kan du få lov å komme. Men den henvender seg ikke til deg som en selskapskåt tenåring. Den venter.

Derfor er det vanskelig å vite hvordan man skal gå fram i møte med Ingrid. Hva synes hun i det hele tatt om å snakke om kunsten sin?

Jeg er alltid takknemlig når noen viser interesse for arbeidene mine og vil vite mer, men det er ikke alt jeg vil forklare. Jeg synes kunsten skal oppleves og ikke forklares.

Vi opplever at du lager verk som står i seg selv, ikke refererer så mye utover, til ”den virkelige verden”. Drømmeuniverset ditt ser ut til å være drevet av fantasi, ikke så mye impulser utenfra. Hva tenker du om det?

Det er nok både og. Fantasien er jo bygget opp og formet av inntrykk utenifra. Hvordan uttrykket oppleves, kommer jo også an på mottakeren.

En lysning i skogen

Vi lider av tolkningssjuke, mange av oss. I møte med din kunst føler vi for å legge vekk alle fortolknings-verktøy og overgi oss til opplevelsen. Er det et mål for deg?

Målet for meg, om jeg har noe, må være å skape en arena som gir plass for dine egne tanker. En lysning i skogen til dine meninger, problemer og fantasier. I filmene mine er det ingen moral eller overdefinert historie. Du følger karakterer som tilsynelatende har en mening. Hva den er, er ofte uklart. I uklare ting er vi mennesker flinke til å se det vi vil se. Reaksjonene jeg får på filmene er også vidt forskjellige.

Alle uttrykksformene du jobber innenfor ser ut til henge tematisk og visuelt sammen. Hvordan går du frem når du lager filmene dine?

Jeg kan finne inspirasjon i de små ting, som en tekstur jeg liker, eller noe stort – som et ønske etter å forsvinne. Det er med å samle opp forskjellige små og stor ting jeg etter hvert setter i gang. Gjennom hele prosjektet samarbeider jeg og Jonas Mailand med alt fra storyboards til filming, klipping og lyd. Ofte arbeider jeg med én scene om gangen. Noen scener planlegges godt, andre er mer improvisert frem. Men alt av kostymer, scenografi og rekvisitter er laget på forhånd, og det tar lang tid å ferdigstille dem.

Hvordan velger du hva du skal jobbe med, tematisk?

Jeg forsøker å la noe ekte og menneskelig sige igjennom, og da kommer det rett og slett an på hva jeg er opptatt av der og da. Når man jobber med fantasi er det viktig å tørre å være ærlig med deg selv, og denne ærligheten må kunne skinne igjennom i kunsten – til dem som ser etter den.

Glir universene over i hverandre, fra film til film?

Ja, det gjør de. De fleste av arbeidene mine henger mer eller mindre sammen. En film tar flere år, et kostyme en måned og en tegning noen dager, men universet henger sammen via de ulike arbeidsformene. Det er slik jeg liker det. Siden en film er så tidkrevende kan jeg lage mindre deler av gangen. Da blir arbeidet variert og ikke for overveldende.

Tove Jansson mente eventyr ikke bare var for barn, men at det å kunne besøke steder uten «hverdagens regler og skuffelser» er høyst nødvendig også for voksne. Har du et lignende ønsket å skape et sånt fantastisk univers –  ”noe annet” enn det hverdagslige?

Helt klart.

Du har fortalt at du søker hjem til barndommens skoger og landskap. Går du innover i deg selv og bakover i minnene når du skaper kunst?

Det gjør jeg. Jeg arbeider ofte i Telemark av praktiske grunner. Der har jeg mulighet til å jobbe større og med skogen som nærmeste nabo. Det var jo også der jeg vokste opp, og det er klart at minnene og stemningene påvirker meg mens jeg er der. Både på godt og vondt.
Naturen blir ofte bakteppet for handlingene og spiller en stor rolle i filmverkene. Ja, skogen kan til tider kjennes som en egen karakter i selg selv.

Nærheten til naturen kombineres med overmenneskelige skapninger i fantastiske kostymer. Hvorfor kobler du disse elementene?

For meg føles det ikke som om jeg kobler dem sammen, men som at de hører sammen. For meg er dette en naturlig sammenblanding og ikke to ting fra forskjellige verdener.

Ritualer og hellige objekter

En ting som går igjen, er ritualer. Helliggjøring av ting og seremonielle handlinger. Hvor viktig er ritualet for mennesket?

For meg er ritualer noe jeg har fått med meg gjennom en kristen oppvekst, og det har fascinert meg. Videre har jeg latt meg inspirere av gamle norske ritualer fra svartebøker og andre magisk tekster.

Du har fortalt at du var mye i kirken som barn. Det er et av få steder i vår sekulariserte verden hvor man fortsatt har ritualer, liturgier og sakramenter. Tror du mange “moderne mennesker” savner ritualer i livene sine?

For noen mennesker er ritualene viktige. Mange av oss tar del i flere ritualer igjennom livet, noen bundet til religion andre ikke. I dagens samfunn bruker vi overgangsriter som fødsel, overgangen fra barn til voksen, to mennesker lover hverandre troskap, og død. Alle disse kan gjøres med eller uten religion, og fungerer som samlingspunkt for familie og venner. Religiøse ritualer er ofte symboltunge og har dessuten en gud. Det er jo også slik at dess viktigere det er for de som utfører ritualene, dess mer tyngde får de. Jeg tror det kan være et savn i det «moderne menneske» etter noe mer. Det blir fort slitsomt å tilbe seg selv. En mer selvforaktende gud skal mann lete lenge etter.

I filmene dine behandles enkelte objekter som om de har en egen kraft, som for eksempel krystaller, glasskuler, knoker, masker, fjærdrakter. Kan objekter være kraftfulle?

Objekter blir kraftfulle ut i fra hva det fylles med. Vi mennesker kan ilegge objekter både kvalifikasjoner og personlighet. Mange samler nettopp på slike objekter, ting fra seriemordere og politikere, en betongbit fra Berlinmuren, tequilaglasset fra den turen til Las Palmas, en melketann, et utstoppet hjortehode. Vi mennesker fyller objekter med mening hele tiden. Vi fyller også mennesker med kvalifikasjoner som de ikke har.

Kan den måten å forholde seg til den materielle verdenen være inngang til et rikere liv?

Blant mange er det nok generelt en kultur for å dyrke sine objekter. Et forsøk på å skape mening i omgivelsene sine.

Umiskjennelig Ingrid Torvund

Din særegne stil framheves av kunstanmeldere. Ingrid Torvund er “umiskjennelig”. Og dette løftes fram som ganske spesielt, i og med at du er en ung kunstner. Har du jobbet deg fram til stilen din, eller har den kommet naturlig?

Uttrykket har forhåpentligvis blitt mer raffinert gjennom årene, men det kommer ganske naturlig. Jeg lager det jeg må lage.

At stilen din er så særegen, innebærer det at alt er “sugd av eget bryst”? Det ser ikke ut som om du kopierer eller tyvlåner fra noen. Henter du noen gang ideer utenfra?

Jeg kan bli inspirert av alt fra spillene til Fromsoft, en stemning i en film, en stoffbit, tegneseriene til Moebious, et minne om en trist dag. I det siste har jeg sett filmene til Sion Sono, som er forfriskende. Av og til får jeg en idé, og så klarer jeg ikke å få det til. Da ender jeg ofte opp med noe annet, bedre.

Følelsen etter å ha sett filmene dine kan minne om uroen eller uhyggen etter å ha sett Twin Peaks, Mummitrollet – det er noe mørkt og drømmeaktig. Liker du det uhyggelige?

Jeg går aldri inn for å lage noe uhyggelig. Det er heller ikke mulig for meg å se på verkene mine som uhyggelige. Jeg har arbeidet oppi dem og får aldri oppleve dem med nye øyne. Jeg lager det jeg må lage, og mørket er en naturlig del av det universet.

Dyrefigurene dine ser ut som fabeldyr. Formene – de lange snutene, nebbene – igjen trigges noe i ur-hjernen, som om du tapper av et fellesmenneskelig mareritt, eller noe vi har lagret i en kollektiv bevissthet. Er du opptatt av hvordan vi levde før vi ble såkalt “siviliserte”?

Jeg finner det interessant at vi mennesker er skapende vesener. Vi var det før og vi er det nå. Vår trang til å lage en mytologi, et system av det kaoset som er rundt oss – mennesker virker til å være utrolig opptatt av historier. Før satt vi kanskje rundt bålet og hørte på fortellinger, nå ser vi film eller timevis med Netflix.

Gamle håndarbeidsteknikker

At du bruker gamle håndarbeidsteknikker fører til at det er en stofflighet i arbeidene dine. Vi ser linjer fra Hanna Ryggens veveri. Hva er ditt forhold til de tradisjonelle håndverksformene som du bruker i verkene dine?

Når jeg bruker håndarbeid er det fordi jeg gjerne vil. Jeg kan jo egentlig ikke teknikken. Det blir ofte litt rufsete, men jeg tror på å gjøre, og på at det uperfekte av og til blir mer interessant.

Filmene dine er langsomme, ordløse, tause. Du tvinger oss til å sakke ned tempo, og SE. Det er utfordrende for et tastetrykk-menneske av i dag. Hva er tanken bak den langsomme tempoet og den nesten introverte stemningen i filmene?

Jeg forsøker å gi verket den tiden det trenger. Tanken er at filmene skal ha en dvelende og poetisk siden ved seg.

 Hva jobber du med nå?

Nå jobber jeg meg den tredje filmen min «I found you under earth, under blood». Første del ble vist på Kurant i Tromsø i november og jeg kommer til å arbeide med den i året som kommer om jeg kan. Akkurat nå holder jeg på å lage forskjellige sci-fi hjelmer og drakter til filmen disse skal også vises på Galleri Soft i Oslo 2018.

Ingrid Torvund (f.1985) arbeider innenfor tegning, maleri, skulptur, tekstil og film. Torvunds hovedverker er filmene  "Magic Blood Machine" (2009-2012), "When I Go Out I Bleed Magic" (2012-2015) og "I Found You Under Earth Under Blood" (2015-work in progress)