TEKST OG FOTO: ELIN AMUNDSEN GRINAKER

Hver måned er jeg rasende. På alt og alle. Jeg koker inni mens jeg innvendig lirer av meg en strøm av indre hat til det meste omkring meg. (nei, jeg slipper det ikke ut) Det er den indre tenåringen, hormonhelvetet, som er på gang. Og det er ikke slik at jeg åpner døra for den og sier velkommen, slå deg løs! Nei, denne satan slår inn døra selv og gir den full gass med boblende forakt et par-tre dager hver måned.

Da jeg fylte 39 år følte jeg på en sorg over fortellingen om at en del av kroppen min snart ville være utdatert. Det er fortsatt mye mas om at du må få unger før du blir 40 – etter denne flotte alderen er det en utbredt forestilling om at kvinnekroppen er en saga blott å regne. Nå er du på vei til å bli visna blomst. Men som 39-åring følte jeg meg så ung i livet, så ny. Å være ”voksen” kan jo ofte oppleves som en illusjon som voksne solgte til deg da du var liten. Man har jo ungen man var med inni seg hele tiden. Og det å være voksen består jo først og fremst av mer perspektiv og en lettere tilgang til å se sammenhenger. Og dermed bæretillatelse på mer ansvar. Så dette at jeg snart var for gammel til å få barn (selv om jeg ikke skulle ha flere), at jeg om noen år skulle ha indre kjønnsorgan som var gått ut på dato, føltes som en kjempekonflikt i meg. En del ungfole, en del utdatert. Det gikk ikke opp.

Nå gleder jeg meg! Jeg gleder meg til en jevnere måned rent hormonmessig hvor jeg ikke blir utsatt for en indre kjele som står på konstant koke-over i noen døgn. Føles litt som de der nye induksjonsplatene hvor man har funksjonen som heter bare ”P”. Den er utenfor tallrekken. Ikke en 1-9-er, nei. ”P” for Power. Nå skal det faenmeg koke, og det noe satans fort! Når jeg kikker ned i en kjele med vann som blir satt på denne funksjonen, får jeg nesten vondt av vannet, for det må jo føles som et sjokk å skulle gå fra kaldt, friskt vann til kokende på så kort tid! Sånn er det inni meg. Og med mine nå 42 år og to helt vidunderlige barn, og ingen som helst ønsker om flere, har jeg ikke lyst til å bli utsatt for denne ”P”-en hver måned. Jeg vil være flat i humøret som en kar.

Alternativet til det plutselige tenåringsraseriet er grøthodet. Ting går veldig sakte og jeg mister oversikten i samtaler. Forleden var jeg både på jobbintervju og senere på dagen paneldeltager i en debatt – utstyrt med pms-hjerne. Inni hodet mitt gikk alt i sneglefart. Konsentrasjonen var ca som hos en veldig dopa valp. Topp. På vei til intervjuet, på sykkel, tenkte jeg: ” åh, de føles som jeg har på en hjelm.” Det hadde jeg da også… Vi er på det nivået, liksom.

Jeg er ikke noe glad i overraskelser. Forutsigbarhet er det shit i min verden. Men det skjer allikevel at overraskelser serveres meg. Månedlig, faktisk. Og har gjort det i 29 år nå. Like WTF? hver gang. Noen ganger tenker jeg: ”har jeg ligget dårlig nå, ettersom jeg har så vondt i ryggen?” ”Hvorfor lukter alt plutselig så jævlig intenst?” ”Hvorfor i svarte skal hen stå så satans tett på meg i køen?” ”Har jeg glemt å bruke briller nå, ettersom jeg har så vondt i hodet?” ”Frugud, har jeg aggressiv livmorkreft som har vokst til en fotballs størrelse på bare en dag?” ”Hva var det jeg snakket om?” Slike spørsmål stiller jeg i mitt ikke så stille sinn helt til jeg splæsj! begynner å blø – på klokkeslettet 28 dager etter sist gang jeg gjorde det. Dette har skjedd ca 320 ganger i mitt liv. Og det kommer som julekvelden på denne kjærringa så godt som hver gang. ”Åja! Mensen! Det er derfor jeg hatt lyst til å drepe x antall ganger de siste par dagene. For no obvious reason.” Overraskende. Faktisk.

Jeg vet ikke hva klimakteriet er

Klimakteriet er – som menstruasjonen – uunngåelig. Det kommer. I de siste årene har mensen blitt løftet fram. Mensen har fått mange fortellinger, blitt synligere og mindre tabu, mindre usynliggjort. Alle (stemmer faktisk ikke helt, men) kvinner har mensen. Men kommer alle i klimakteriet? Virker ikke sånn. Hører jo sjelden om det. Wencke Mühleisen hadde en nydelig ”Sommer i P2” om overgangsalderen for et år siden. D2 har også hatt en føljetong om det. Men ellers vet jeg uhyggelig lite om hva som snart skal skje med kroppen min! Og jeg vil vite, jeg vil høre om det, jeg vil at vi skal snakke høyt om det.

Da jeg fødte mitt første barn, kom jeg hjem fra sykehuset med en kropp jeg ikke helt kjente igjen. Jeg blødde blant annet klumper på størrelse med bordtennisballer, og trodde at noe var alvorlig galt. Jeg ringte til sykehuset for å fortelle om dette, og fikk vite at det er ”heeelt normalt”. Ok, men hvorfor hadde ingen fortalt meg om dette? Det er rikelig å venne seg til et nytt menneske og blødende brystvorter om man ikke på toppen tror man skal dævve av bordtennisballer fra skjeden. Jeg merket at jeg ble provosert. Men kanskje er det ikke helsepersonellet som skal stå med hele dette ansvaret? At de ikke skal proppe den nybaktes ører full av alt mulig som kan skje. Men kanskje vi skal snakke litt mer sammen? Snakke høyt og tydelig om hva kvinnekroppen kan by på av ”heeeelt normale” overraskelser? Ikke være redde for å spørre, ikke være redde for å dele. Kanskje vi skal skru ned for den pripne setningen: ”too much information”. Jasså, så du er ikke en kropp, du, da?

Mensen blir jo heller ikke just artigere med årene, kan jeg hilse å si. Ikke bare blir jeg rasende, men jeg blir også denne grøthoda idioten med en kulemage som tilsvarer den jeg hadde da jeg var 5 måneder gravid. Det er upraktisk i forhold til klær, og hele situasjonen presser på innvollene så de må finne andre steder å være mens magen skal gjøre seg til og være innbilt gravid inntil den uunngåelige blødningen endelig starter. Jeg er klar for overgangsalderen. Tror jeg. For jeg vet jo ikke hva som skal skje. Alt jeg har hørt er ”Hetetokter.” ”Mora hans ble jo helt gæren! Ingen kjente henne igjen!” ”Jeg måtte hele tiden ut på balkongen og stå der og kjøle ned.” En venninne fortalte at hun prøvde seg på en spørrende klimakteriesnakk til en nyttårsmiddag, og ble møtt av flau latter før samtalen fortsatte med et nytt tema.

Hva gjør det med oss at vi har kroppsfunksjoner som skal gjemmes? Som ikke snakkes om? Som vi ikke vet så mye mer om enn det vi finner ut selv? Hvem har solgt historien om at mensen er ekkel? Vedkommende har tjent bra på det. Var det samme vedkommende som fikk oss til å holde klimakteriet til en fortelling om hetetokter? Og sørge for at alt det andre blir holdt hemmelig? Fordi fortellingen om kvinnekroppen fortsatt eies av de som vi ikke deler biologisk kjønn med?

For hva skal skje snart? Skal jeg i flere år sammenhengende være den rasende idioten som ikke husker starten på setningen min når jeg har kommet til ord nummer 5..? Mister jeg sexlysten? Kommer jeg til å sitte med rævva i en bøtte med isvann i noen år?

Til høsten kommer Wencke Mülheisen med en bok om klimakteriet. Jeg gleder meg. La den bli en game changer! Og imens vi venter på den, la oss bygge noen womancaves som vi kan hygge oss i mens vi er mulige eller umulige. For så lenge dette samfunnet fortsetter med denne effektive usynliggjøringen av kvinnekroppens funksjoner, kan vi i hvert fall sørge for å dra nytte av det. Stæsje opp i et lite rom som er bare vårt. Her skal det være bøker, vin, sjokolade, bra porno, sexleketøy, yogamatte, candy crush på storskjerm og alt annet som hjertet begjærer. Klimakteriet – velkommen skal du steikemeg være!