«Once you go black, you never go back.» Hørt det før? Sagt med et skjevt smil kanskje, av en som har hooket opp med en person av afrikansk opprinnelse? Da har du støtt på rasistisk fetisjering.

AV MARIE LALAND EKELI   FORSIDEFOTO: ÓMAR SVERRISSON, MARIE L. EKELI

Blazer har tidligere skrevet om rasistisk fetisjering av asiatiske kvinner. Her forteller Celine Hauge om norske menn som vil ligge med henne fordi hun ser øst-asiatisk ut. Denne gangen skal det handle om fetisjering av svarte, nærmere bestemt mennesker med afrikansk utseende – kvinner og menn. For der ”yellow fever” rammer kvinner, går denne varianten ut over begge kjønn.

Plassert i en fantasi
– Ja, jeg har opplevd rasistisk fetisjering hyppig gjennom livet, sier Justin Moses Gunn.
– Det skyldes nok at jeg stort sett har oppholdt meg i områder som er dominert av hvite.
For 15 år siden flyttet Justin fra USA til København, hvor han i dag jobber som musiker. Det er et sosialt liv, og ikke sjelden får Justin henvendelser fra hvite kvinner med ett klart formål.
– I løpet av samtalen, ettersom vi blir dypere involvert, blir det klart at interessen hennes handler mindre om meg som individ, og mer om en slags ”svart-mann-stereotypisk-seksuell-fantasi-trip”. Den fantasien har hun plassert meg i.
– Skjer det ofte?
– Så ofte at jeg har utviklet metoder for å håndtere det. I utgangspunktet er jeg ikke en som trives med den typen rase-spesifikk oppmerksomhet, så jeg oppsøker det heller ikke. Likevel har jeg hørt og sett nok oppigjennom til å, ubevisst kanskje, vite hvordan jeg skal takle det.
– Så hvordan reagerer du?
– Avhengig av situasjon og omstendigheter, (og humør!), rister jeg det enten av meg eller går i konfrontasjon. Godt opp i førtiåra er jeg heldigvis fremdeles sosial optimist, jeg prøver alltid å møte mennesker med fordomsfri åpenhet. Jeg går ikke ut ifra at jeg kommer til å bli rasistisk fetisjert, for jeg orker ikke gå rundt med forventningen om å bli behandlet som et objekt.
– Å bli begjært fordi du er svart er ikke et kompliment?
– Det føles aldri godt å bli objektivisert, uavhengig av om intensjonen bak er positiv eller negativ, sier Justin

På Wikipedia kan man lese at fetisjisme er når ”ikke-levende objekter blir brukt som stimulus for å oppnå seksuell opphisselse og tilfredsstillelse.” I tillegg finnes altså de som kjenner en slags ”etnisk orientert” tenning. Begjæret deres retter seg ikke mot regnfrakker, bleier eller gummi, men mot bestemte folkegrupper. I slike tilfeller er det ”etniske særtrekk” som vekker interesse, som afrikanske rumper og lepper, og så sauses tiltrekningen sammen med forenklede forestillinger og stereotypier – mange med røtter i kolonitiden. Det en avart av rasisme som det er ubehagelig å bli utsatt for, synes Justin. Og den kommer ikke bare fra kvinner.
– Selvfølgelig har jeg måttet deale med hele den ”sammenligne penisstørrelse i garderoben-greia”, som hvite menn aldri blir lei, sukker han.
– Igjen og igjen blir det tatt opp, av venner og bekjente. Da er det jeg, den svarte mannen, som er tema for samtalen. Det er en besettelse blant en del ikke-svarte dudes. En fetisj, vil jeg kalle det.

De-klassifisering
– Underlivet ditt blir gjort til allemannseie, nikker Thomas Talawa Prestø, tidligere leder av Afrikan Youth Norway og mangeårig rasismespesialist ved Antirasistisk senter. I dag er han kunstnerisk leder for Tabanka Dance Ensemble, en av få norske organisasjoner som retter innsatsen mot de som står i mottakerenden av rasisme. Thomas har selv norsk-afro-karibisk bakgrunn, og kan bekrefte Justins opplevelse:
– Fetisjering fra hvite menn arter seg som penismisunnelse.
– Og hvorfor er det negativt?
– Fordi det er en hersketeknikk. Ola kan trekke fram penisen din i en samtale, men du kan ikke følge etter og dra fram hans. Å snakke om en etnisk norsk penis på jobbmøte ville virket ekstremt uprofesjonelt, fordi det er en forskjell på hva vi anser som allemannseie. Akkurat som du alltid kan komme og fram og ta på håret mitt, fordi det er ”annerledes”.
Når Thomas holder kurs for næringslivsledere og bedrifter, hører han svarte menn snakke om hvordan hersketeknikkene blir brukt imot dem på jobb.
– Så dette gjelder ikke bare kjønnslivet, poengterer han, og gir oss et ord for det:
– De-klassifisering. Det er en teknikk som forskyver maktbalansen, på samme måte som spørsmålet ”Hvor kommer du egentlig fra”? Du tvinges inn i en posisjon hvor du må begynne å ramse opp stedsnavn – helt til den som spurte er fornøyd med svaret. Han har tatt definisjonsmakta.

Seksuell rasisme utbredt
Gjennom jobben i Tabanka blir Thomas godt kjent med Oslos svarte ungdommer. Ved siden av å være et danseensemble, arrangerer Tabanka kontinuerlig samtalegrupper for unge om temaer som identitet, rasisme og seksualitet. Organisasjonen kartlegger alle som forteller at de har blitt utsatt for rasisme. Hvilken form for rasisme har du møtt på? Fra hvem, og hvor? Fjorårets resultat var oppsiktsvekkende:
– Av til sammen 211 innrapporterte tilfeller av rasisme i 2016, var den desidert vanligste formen seksuell rasisme. 143 var blitt utsatt for seksuell rasisme. Av disse var 67 gutter, sier Thomas.
Han stusset over svarene i undersøkelsen – kunne det virkelig være så vanlig? – og tok spørsmålet videre til folk han kjenner:
– Jeg snakket med alt fra gutter til bestefedre. Ja, de hadde opplevd rasistisk fetisjering. Menn som kikker på dem i garderoben på SATS, kommentarer på jobb, ”du har vel aldri fått noen klager du?” – med hentydning til penis.
– Jeg kjenner også til en svart mann som jobber som tannlege i Oslo. Han er høy og mørk med dyp stemme, og får tilnærmelser fra kunder jeg tviler på at hans hvite kolleger får, sier Thomas.
– I alle fall ikke i like stor grad.

«Den svarte hingsten»
I 2005 opprettet Tabanka nettstedet manhood.no, med støtte fra Helsevesenet, for å fremme svarte gutters perspektiv.
– Svarte unge menn er ekstra utsatt for rasisme, men tiltakene mot rasisme har i stor grad vært kvinnefokusert, sier Thomas. Han forteller at noe av det som opptar ungdommene mest, er den seiglivede myten om den svarte hingsten.
– Når vi får dem inn i samtalegrupper snakker de om hvordan svarte menn skal være ”players”, ute på byen og på klubben. Hvis ikke er de homo. Stereotypien er at svarte menn tar alt. De vil ha deg uansett. Selv om du er tjukk. Kanskje særlig da. En svart gutt skal ville ligge med alle, de får ikke lov til å være kresne eller vente til ekteskapet.
Mange klager over sexpress, forteller han.
– Svarte gutter føler forventninger til størrelse og til seksuelle prestasjoner, forventning om at de skal gi partneren det beste ligget ever. Noen sier de har reagert på at kvinner graver neglene inn i ryggen på dem, og lager masse lyder.
– Lyder?
– Du blir sett på som et slags jungeldyr. Ungdom jeg har snakket med har reflektert veldig modent rundt hvordan jenter de har sex med forventer dyrisk, animalistisk sex. ”Må hun skrike sånn? Må hun grave neglene inn i ryggen på meg? Det gjør vondt! Kan vi ikke bare ha normal sex?”

Myten om svartes ville sexliv grep direkte inn i Justin Moses Gunn første seriøse kjærlighetsforhold, og drepte det. Ikke på grunn av kjærestens forventinger, men snakket fra alle andre.
– Det er noe av det mest alvorlige jeg har opplevd når det gjelder rasistisk fetisjering, sier han.
– Jeg gikk fortsatt på high school, kjæresten min var et par år eldre. Hun var tilfeldigvis hvit, datter av en italiensk-amerikansk mor og portugisisk far. Det hele var nokså uskyldig, men vi ble dypt og inderlig forelsket i hverandre. Likevel kunne ikke forholdet vare. Delvis på grunn av en sjalu ekskjæreste, men også det hvite studentmiljøet hun var en del av. Medstudentene kom ikke over at hun våget å være sammen med en svart mann, at hun åpenlyst utforsket det seksuelle tabuet som de uten omsvøp kategoriserte som ”pervers rasistisk nysgjerrighet” og ”jungle fever”.
Justin var ikke for ung til å forstå at den hatefulle kritikken fra skolekameratene hadde mer å gjøre med fordommene deres, enn faktiske problemer i forholdet.
– Det jeg var for ung til, var å takle hatet og presset fra en hel gruppe som omdefinerte kjærligheten vårt til en fetisj. Vi gikk i stykker under det presset. Jeg husker det fortsatt. Det etterlot et dypt, eksistensielt arr som jeg fremdeles bærer på.

Fra plantasjer til porno
Igjen er det porno som opprettholder og forsterker rasistiske stereotypier. Den dyriske sorte villmannen er bare noen tastetrykk unna, konstaterer Thomas Talawa Prestø.
– Hvite menn som filmer at kona ligger med en svart mann er en egen pornokategori. På craigslist, den amerikanske varianten av finn.no, kan du kjøpe både sofa og sex. Ekstremt mange sorte menn tilbyr seg å ligge med kona di for penger, og det annonseres etter BBC – big black cock, sier han.
– Og norske gutters topp-søk på porno er ”black on white gang bang”.
Thomas aner noen uhyggelige linjer:
– Se på slavehistorien: gang-bang-porno stammer fra sex-showene på plantasjen. Det er nesten så jeg ikke orker å tenke på det.

”Plantasjeeierne underholdt gjerne sine venner med å tvinge slavene til å ha sexorgier framfor dem. Ofte deltok de hvite mennene i utskeielsene,” skriver Atlanta Black Star på en liste over “6 Startling Things About Sex Farms During Slavery That You May Not Know”. Både mannlige og kvinnelige slaver ble utsatt for voldtekter og seksuelle overgrep fra de hvite slaveeierne. I denne korte filmen som ligger ute på worldstarhiphop.com får vi høre hvordan svarte menn ble seksuelt misbrukt, tatt med vold og kastrert framfor de andre slavene, og på den måten effektivt av-maskulinisert. Hensikten med de seksuelle overgrepene på plantasjene, argumenterer professor og aktivist Angela Davis Davis i ”Reflections on the Black Woman’s Role in the Community of Slaves”, var å bryte ned motstand og degradere slavene til dyrs nivå. ”Samleiet, redusert av den hvite mann til en dyre-lik handling, symboliserer anstrengelsene for å nedkjempe motstanden en svart kvinne kunne ha sluppet løs”, (min oversettelse).

Angela Davis påpeker altså at det var den hvite mannen som sto for det dyriske elementet i plantasjens voldtektsorgier. Likevel, forestillingen som har festet seg, og som pornoindustrien fortsetter å tjene penger på, er av de usiviliserte svarte.
– Det finnes ikke mykporno med svarte menn eller kvinner, poengterer Thomas.
– En svart mann tar deg hardt. Svarte kvinner er høylytte, ville, har grimaser, bruker hoftene mye og blir oftere tatt kvelertak på, eller spyttet på.
De falske bildene forplanter seg til virkeligheten.
– Unge jenter forteller meg om dater med gutter de har likt, som ender med at de føler seg voldtatt. Fyrene gir uttrykk for at de trodde jentene forventer det.

Selv om Thomas i arbeidet med manhood.no har vært spesielt opptatt av unge svarte gutter, er han ikke i tvil; søstrene deres har det enda tøffere.
– Hvor ille det faktisk er, ble tydelig for meg da det var inntog av nigerianske ofre for menneskehandel til Oslo for noen år siden. Vi holder workshops for unge jenter og måtte følge 12-13 åringer til og fra bussen. De fikk så mange henvendelser fra menn som ville vite hva de kostet. Riktignok blir afrikanske jenter tidlig utviklet, men jeg lover deg, de tolvåringene kunne ikke forveksles med prostituerte, sier han.
En gang var han vitne til et overgrep.
– Vi sto ute på gata, Pearl, en av danserne i Tabanka Dance Crew, en annen fyr og meg. Jeg er en stor mann, muskuløs og litt chubby. Han andre er veldig muskuløs. Idet det gikk det en gruppe hvite menn forbi, grep plutselig en av dem Pearl i skrittet. Mens vi sto ved siden av! Min første reaksjon var å bli sint på egne vegne, som mann. At de tillot seg å gjøre noe sånt i mitt nærvær! Da logikken og fasilitetene satte inn, handlet det selvfølgelig om Pearl, og hvordan hun hadde det.

Pearl
– Jeg husker det, sier Pearl Thelma Theresa Tawiah, etter å ha tenkt seg om et øyeblikk.
– De var to-tre stykker, og det skjedde om sommeren. Vi sto sikkert og ventet på en taxi. Plutselig kjenner jeg en hånd på rumpa. Et ordentlig grep. Jeg snur meg. Deg har jeg aldri sett før. Hvem er du?
Det ble med tanken. Pearl klarte ikke gjøre noe.
– Thomas kjeftet, men jeg var i sjokk. Fortsatt irriterer det meg, for jeg er vanligvis den som reagerer. Akkurat den kvelden var jeg ikke oppmerksom. Men man skal vel ikke trenge å være forberedt på sånt?
Pearl ser ut av vinduet.
– Hm, den episoden hadde jeg nesten glemt. Det er synd å si, men man blir vant til det.

”Herregud, for en rumpe!”
Spaserer Pearl nedover Karl Johans gate en varm sommerdag, må hun være forberedt på slengkommentarer og tafsing fra forbipasserende. Noen menn lager smattelyder, andre hveser og knurrer. Enkelte sier det rett ut: ”Herregud, for en rumpe.”
– Den dagen noen kommer bort og sier at jeg virker interessant eller ser søt ut, skal jeg spandere middag, smiler Pearl.
– Det skjer ikke. De fleste kommenterer på hofte og rumpe før de anerkjenner at jeg i det hele tatt har et ansikt. Sånn har det vært siden jeg begynte å utvikle kvinnelige former.
– Hvordan forholder du deg til det?
– Det kommer an på. Hvis jeg er i godt humør og ikke vil ha dagen ødelagt, tar jeg det som en spøk. It’s cool, no problem. But next time, just ask. I’m not interested in you that way.
– Du oppdrar dem litt?
– Ja, man må det. Basic folkeskikk, sier hun.
– Jeg vet også at dersom jeg hisser meg opp, hvis de klarer å lokke fram den sinte, svarte bitchen, har de vunnet. For det er det de vil.

”Jeg har ikke noe navn, kommer ikke fra noe sted, jeg bor i din fantasi. Jeg kalles negresse, mulatt, sjokoladepike, bongodame, buskkvinne, svartmerr, lakrismus. Hver gang jeg går ut på byen møter jeg menn som står og sikler på meg. De elsker å se meg danse. Jeg ser det med en gang. Det er noe med blikket. De leter etter noe spesielt. De sier noe til kameratene sine, som snur seg og ser sultent på meg. It’s a jungle out there, og de har feber. Jungle fever.”  ”Sjoko-sjokk” av Asta Busyngie Lydersen, Råtekst (1999).

Rustningen
Er terskelen lavere for hva man kan si til en kvinne med ikke-norsk utseende? Behandler hvite menn hvite kvinner med større respekt? Pearl synes det kan virke sånn.
– Jeg skjønner det ikke. Jeg har bare en annen hudfarge. Jeg har de samme kvinnedelene som andre kvinner. Hva er det som gjør at jeg blir sett på den måten?
Å bli betraktet som noe hyperseksuelt gjør at Pearl begrenser seg.
– Jeg er forsiktig med hva jeg har på meg, og hvordan jeg går nedover gata. Jeg har to forskjellige ganglag: ett når jeg er blant folk jeg kjenner, og ett når jeg ikke er det. Da strammer jeg meg. Førsteinntrykket er at jeg ser ut som en bitch, kald og utilnærmelig. Det har jeg lært at jeg må.
– Du beskytter deg?
– Ja, så ikke hvem som helst kan komme opp til meg og si hva som helst.
Særlig ute på byen om kvelden er guarden oppe.
– Da har jeg på meg en ekstra «ikke en gang prøv å se på meg på den måten»-rustning. Venninnene mine og jeg har pleid å dra til et sted som heter Lemongrass ved Tinghuset. Med en gang vi kommer fram til døra er vi kjøtt på tallerkenen, klare til å bli fortært. Det er så synd, for vi vil bare nyte musikken. Vi som er dansere vil bare danse og le, vi drikker så vidt, og så blir vi møtt med det der. Det ødelegger så mye.
”Det” er i mennenes blikk og i holdningen.
– Du ser at noe vekkes i dem, det rykker i kroppene. Du er deres prey, og de vil fortære deg. Så fort musikken stenger tar jeg jakka mi, og så er det rett ut. Jeg har ikke tid til noe bullshit.

”En norsk mann kom til det afrikanske diskoteket jeg vanket på og prøvde å sjekke meg opp. Han hadde nettopp sett et strippeshow med ’en jævlig fin negerdame’, så nå ville han finne seg en for kvelden. Så smigrende at han spurte meg.”
Busyngie Lydersen, Råtekst

I feministantologien Råtekst opererer Asta Busingye Lydersen med et klart skille mellom hvite og svarte menn. Kapittelet «Sjoko-sjokk» avslutter med at hun erklærer «aldri mer hvite kjærester». For Pearl er det ikke like sort-hvitt. Hun synes sexpresset kan være minst like sterkt fra det hun kaller «sine egne».
– My own brothers, nikker hun.
– Har de den samme seksualiserte oppfatningen av afrikanske kvinner?
– Noen av dem nesten verre. De forventer at jeg skal ta imot med åpne armer siden jeg er en søster. Samme hudfarge.
Pearl lurer på om det kan ha å gjøre med at de selv blir objektivisert?
– Once you go black, og så videre? Det er vanligere enn man skulle tro i 2017. Jeg overhører det ute på byen, typisk fra norske venninnegjenger. Har menn snappet det opp? Og så tror de den typen objektivisering er ok?
–  For det framstilles nesten som noe kult, gjør det ikke? Et kompliment til alle svarte?
– Mens det de egentlig gjør er å redusere oss. Til kjøttstykker.

”Svarte jenter er på moten nå. Men det betyr ikke at jeg blir behandlet med mer respekt enn før. Som svart kan jeg være så pen og kul og hipp jeg bare vil, men jeg slipper ikke unna rasismen for det. Lauryn Hill blir allikevel kalt for negerdame.”
Busyngie Lydersen, Råtekst

Retten til å være seg selv
Å bli generalisert innebærer at folk tror de vet hvordan du er uten å kjenne deg. Derfor kan menn komme bort til Pearl og si: ”Jeg har aldri opplevd noe som deg.” ”Hva mener du? Du har aldri opplevd meg?” svarer Pearl irritert. For samme hvor ”in” det er å være svart, om noen er interessert i deg på grunn av hudfargen, handler ikke fascinasjonen om deg som person, men som spesimen. Du er et eksemplar av en ”art” de finner attråverdig.
– Denne kroppen – (hun ser nedover genseren) – jeg vet at jeg er velsignet med noe mange jenter ønsker seg, men det hjelper lite når man hele tiden blir objektivisert. Jeg har spurt kjærester om de er sammen med meg bare på grunn av rumpa. ”Nei da,” sier de, ”men det var det første jeg la merke til.”
– Justin fra København snakket om ubehaget ved å bli plassert inn i noens rasespesifikke fantasi?
– Det er utrolig nedgraderende, nikker Pearl.
–  Jeg skulle ønske jeg slapp å kjempe for å vise hvem jeg er. Vise at jeg har humor, at jeg er morsom, jeg er snill, jeg er kul, utadvendt, tilpasningsdyktig. I stedet blir jeg redusert til en kropp.
– Black Pride-bevegelsen oppfordrer svarte til å omfavne sin afrikanske herkomst og bære opprinnelsen med stolthet. Når særtrekk som følger etnisitet fører til at man blir uønsket objektivisert, oppstår det da motstridende følelser rundt det å bære rundt på ”en etnisitet”?
– Ja. Derfor legger jeg bånd på meg. Jeg behersker måten jeg snakker på, beveger meg på. Det er synd. Hvorfor skal jeg skjule hvem jeg er, og ikke du? Hvorfor skal ikke jeg gå ut på gata og svaie som en struts? Men jeg holder igjen. Vi vil alle bli akseptert og likt.
– Mer enn begjært?
– Ja.

Reddet av dans
På dårlige dager kan Pearl føle seg i veien for alt og alle. Da legges statusen som ”den fremmede”, ”den eksotiske”, ”den synlige” oppå angst hun sliter med fra før. Pearl og familien flyttet til Norge fra Ghana da hun var 9 år. Som det eneste svarte barnet på skolen ble hun ettertrykkelig lagt merke til. Tre ganger i løpet av oppveksten droppet hun ut fra skolen, på grunn av blant annet mobbing. Dansen ble redningen.
– Jeg fant meg selv, sier Pearl, om dagen hun som trettenåring snublet hun inn på dansertreningen til Thomas Talawa Prestø i Tabanka.
– Jeg fant min lidenskap. Dans har hjulpet meg på alle måter, i jobb og i sosialt liv. På scenen blir jeg en annen karakter. Etter å ha spilt en sterk, svart kvinne kan jeg ta med meg den erfaringen inn i dagliglivet. Jeg bruker det, sier hun.
Det går andre veien også; hverdagen setter avtrykk på forestillingene. Alle følelsene Pearl har for vane å holde inne, tar hun ut i dans. Solonummer ender som oftest i tårer.
– En renselse, smiler hun.
– Tabanka Dance Ensemble jobber med afrikanske og karibiske rytmer og dans. Har det vært bra for deg?
– Veldig. Det har forsterket meg. Å høre tradisjonelle sanger fra landet jeg kommer fra, stedet hvor mamma er født og oppvokst, gjør noe med meg. Jeg føler meg empowered.

Jo sterkere og helere Pearl føler seg, desto bedre rustet til å stå imot rasisme og sexisme. Nå går hun med planer om å bruke erfaringene sine til å kurse andre unge, svarte jenter.
– Jeg møter dem etter skoleforestillinger, de er så usikre. Mange av dem vet ikke hvem de er, hvor de kommer fra. Noen har foreldre som ikke en gang snakker om bakgrunnen sin. Pearl Thelma Theresa Tawiah mener det å være flerkulturell bør ses på som en ressurs, en skattkiste.
– Da kan ikke foreldrene låse kista og kaste vekk nøkkelen.

Pearl er vant til å bli lagt merke til i Oslo, og våger også å ta mer plass i dag enn tidligere. «Nå gir jeg litt faen,» sier hun. «Samme hva jeg gjør, får jeg uansett oppmerksomhet.» Foto: Marie L. Ekeli

Mangfoldsprosjektet
Skal vi få til det store globale ”mangfoldsprosjektet” må kunnskapen og bevisstheten om det som er fellesmenneskelige øke. Vi kan ikke la oss blende av noe så banalt som hudfarge. Justin Moses Gunn vokste opp i Greenwich Village i New York. Han synes det er en subtil forskjell på hvordan rasismen spilles ut i Skandinavia og ”over there”:
– Med tanke på de sosio-politiske, og ikke minst historiske forskjellene mellom landene, er jo ikke det så rart. Spenningen og tabuene er mer innvevd i USAs kulturelle grunnstoff. Det kan være grunnen til at jeg har merket meg en mer ”naiv” tilnærming i Danmark, også blant mennesker i den urbane, kosmopolitiske delen av København. Her har jeg opplevd personer som åpent forteller om sine rase-spesifikke forestillinger og preferanser – til og med når det gjelder sex. Med andre ord virker det på meg som om folk i Skandinavia ikke er like sofistikert i forståelsen av hvorfor det de antar og sier er rasistisk. Sammenlignet med befolkningen på Manhattan, er de ikke vant til å omgås og samhandle med svarte. Derfor har de heller ikke lært den subtile kommunikasjons-etiketten som hindrer at man fornærmer noen uten å mene det, sier Justin.
– Jeg synes ofte de rasistiske fornærmelsene virker mer utilsiktet her. Likevel er det ikke noe ålreit.

***
DEN SVARTE VENUS:
En mer håndfast manifestasjon av «rase»-orientert objektivisering skal man lete lenge etter. Den svarte venusen henger i flerfoldige norske hjem, særlig etter at kitch ble hipt for et par tiår siden. Mange av figurene er laget av den italienske kunstneren Gino Manca, en av Mussolinis fallskjermjegere under 2. Verdenskrig. Manca slo seg ned utenfor Fredrikstad på 1950-tallet, og videreførte en gammel italiensk kunstart. Allerede på 1880-tallet begynte italienerne å avbilde kvinner fra de italienske kolonistatene i Afrika.  Sandra Ponzanesi, professor i Gender and Postcolonial Studies ved Utrecht Universitet, skriver i en analyse av forholdet mellom kjønn og rase i kolonitiden at den afrikanske kvinnen ble framstilt som en fristerinne, villig til å la seg erobre på en måte europeiske kvinner ikke kunne tillate seg.
Kilder: NRK og Art of Darkness: The Aestheticization of Black People in Facist Colonial Novels av Rosetta Giuliani Caponetto.

Andre kilder:

Sitatene fra Råtekst (1999) er trykket med tillatelse av Asta Busingye Lydersen

Formålet til Atlanta Black Star er å: «publish empowering narratives for all people of African descent and everyone who adheres to our culture.»

Reflections on the Black Woman’s Role in the Community of Slaves
Author: Angela Davis
Source: The Massachusetts Review, Vol. 13, No. 1/2, Woman: An Issue (Winter – Spring, 1972), pp. 81-100
Published by: The Massachusettes Review, Inc.
Stable URL: http://www.jstor.org/stable/25088201

Om svart maskulinitet i Norge: 

“Fremstillingen av afrikanske menn som dyreaktige, barnlige, hyper-seksuelle og primitive inngår i en lang eurosentrisk tradisjon. Og selv i dag forbindes svart maskulinitet først og fremst med fysiske og kroppslige prestasjoner på idrettsbanen, dansegulvet, konsertscenen, bokseringen og fotballarenaen. Disse arenaene har ikke bare en aksept for svarthet, men bidrar til å dyrke myter knyttet til svarthet, opprettholde dem og forsterke dem. Den svarte mannen er fortsatt det ultimate eksempel på rovdyret, hingsten, skurken og smooth-talk’ern.” 

Les hele artikkelen ”Svarte menn i Norge – behovet for å belyse afrikanske menns utfordringer” av Baba Buntu, på manhood.no