Kulturkirken Jakob 8.mars. Rommet er bada i rødt-rosa lys, på scena henger en skjerm hvor en munn fyller bildet. Over bildet står teksten ”MUNNSTYKKE”. Ut på scena kommer Marianne Stranger og Sandra Kolstad i fantastiske kostymer av fjær og tunge draperier. I den neste timen fylles rommet av bestillingsverket MUNNSTYKKE som består av tekst, samtaler, allsang, korsang – det skapes et rom som åpnes til alle kanter.

TEKST: ELIN AMUNDSEN GRINAKER FOTO: SADAN EKDEMIR OG ELIN AMUNDEN GRINAKER

Prosjektet har vært underveis siden Stranger på en 8.marsfest for tre år siden spurte Kolstad: ”Hvorfor har vi ikke en kvinnedagssang?” Siden har de intervjuet hundre kvinner, stilt de samme tre spørsmålene til alle sammen: 1) Hva betyr det for deg å være kvinne? 2) Hva er det viktigste for deg i ditt liv? 3) Hvis alt er mulig, hva vil du endre? Av og over dette har de komponert et lydteppe av melodier, et mylder av stemmer som svarer på disse tre spørsmålene. I tillegg har alle hundre kvinner blitt bedt om å synge en tone. (De som var på Women´s March på Youngstorget i januar i år, kan kanskje huske at Kolstad og Stranger ba oss alle synge en tone – bare brøle ut den tonen som falt oss inn. Dette er også med i komposisjonen.) Musikkprogrammet Ableton Live har oversatt intervjuene til melodier og rytmer. Verket består av alle disse elementene; skrevet tekst som er inspirert av intervjuer, talt tekst, melodier, sang, rytmer – alt skapt fra intervjuene. Under konserten vises det uttallige munner på skjermen, filmet av Ingrid Liavåg. De snakker, smiler, blåser. Er der. Alle disse munnene med sine helt egne stemmer.

Stranger og Kolstad var samstemte om konseptet – det skulle handle om munnen og stemmen. Kvinnens røst.

– I utgangspunktet het det ”Mouthpiece” som betyr ”politisk talerør”. Den politiske stemmen, sier Marianne.

– Vi hadde et ønske om å lage et polyfont verk, sier Sandra. Vi visste at det var en utfordring, og det var det virkelig også. Å veve alle disse stemmene, 100 intervjuer som skal flettes sammen til et interessant landskap. Som folk også skal føle seg invitert inn i.

Hva vil det si å være kvinne for deg?
Det å ha et kjønn og identifisere seg med et kjønn, er jo en privatsak, men det kan virke som mange mener de kan uttale seg objektivt om kjønn bare fordi man har et, og det syns jeg kan være problematisk. Derfor var det deilig at dere presenterte så mange forskjellige typer kvinner som svarer på de samme spørsmålene, fordi de svarer forskjellig, alle sammen. Hele ideen om ”kvinne” blir større. Ofte når jeg hører om ”kvinner”, kanskje i populærkultur eller media, så er det en fortelling om et kjønn jeg ikke identifiserer meg med. Hvordan kom dere fram til at dere skulle snakke med så mange? Og hvorfor akkurat 100?

– Jeg opplever at kjønn er så konstruert at jeg klarer ikke å identifisere meg med noe kjønn, svarer Sandra. Og jeg tror at ved å snakke med så mange som vi har gjort, blir også konstruksjonen tydelig. At vi landet på 100 var tilfeldig, det var rett og slett så mange som vi fikk tid til. Det var også en enorm jobb å transkribere intervjuene, å skulle gi de en vettug plass i verket. Hadde det vært flere enn 100, ville det blitt vanskelig, nesten litt uansvarlig, det ville vært mange som ikke kom til orde. Vi gikk inn i dette med en voldsom ydmykhet fordi vi satt i en posisjon hvor vi skulle vurdere hva som var interessant i dette verket.

– Jeg identifiserer meg med å være kvinne, sier Marianne, og det var interessant å kunne lage noe hvor vi kunne presentere et mangfold av fasetter som er i dette begrepet. Det er jo enormt! Hver kvinne som fødes, er en ny kvinne, en ny type kvinne. Hvert sekund over hele verden. Så man fyller jo hele tiden inn variasjoner og eksempler på kvinner.

– Det jeg syns er mest problematisk med kjønn, er at det ofte er så begrensende, sier Sandra. Det er så stereotypt. Det er mange krefter rundt oss som tjener på at det er stereotypt. Markedskreftene, åpenbart, tjener masse på det, og i hele historiefortellingen ser vi jo at det er noen som sitter og får noe ut av at kjønn gjøres så stereotypt og begrensende. Da tenker jeg at det er viktig med alle forsøk på å nyansere og vise frem hvor unaturlig det er å beskrive kjønn som noe naturgitt og entydig. At ”kvinne” bare skulle betyr noen få ting. Jo mer man dokumenterer hva kvinner selv sier om det å være kvinne, desto mer bryter man ned de mytene. Når du spør noen ”hva er det å være kvinne?” så får du like mange svar som de du spør, ergo så betyr det like mange ting. Det er jo vakkert i seg selv.

– Hele kakofonien av stemmer blir til sammen en mer objektiv fortelling om kvinnen enn den stereotype som man ellers får servert. Det gir fornemmelse av en demokratisk bevissthet i prosjektet. Jeg satt underveis i konserten og tenkte: har de med alle? Har de også den transseksuelle kvinnen med? Og, jada, det hadde dere, også. Hvordan gjorde dere utvalget av kvinner?

– Det var viktig for oss at vi hadde en bred representasjon, svarer Marianne, og vi har gått skjematisk fram. Det er et vidt spenn i alder, fra 6 til 97 år, vi har vært i fengsel, på gamlehjem, på gata på Grønland, på skole. Noe vi merket, som vi tilskriver klasseforskjeller, er at folk som ikke er så privilegerte, snakker innover, har et fokus på seg og sitt, mens de mer privilegerte kommer med de ”korrekte” svarene.

– Det er jo lettere for de som er privilegerte å snakke om de lange, politisk linjene, tilføyer Sandra, fordi de nok sjeldent får merke de akutte konsekvensene på kroppen på de tingen som ikke er på stell. De er på et sted i samfunnet hvor det ikke treffer dem på samme måte. Det er helt legitimt at de som er lengre ”ned” i hierarkiet snakker mer om de mer hverdagslige, konkrete erfaringene. Det makes sense.

Hvis alt er mulig, hva ville du endre?
Imellom musikkstykkene, har Stranger og Kolstad samtaler med solister som de inviterer opp på scenen. Gjertrud Gynge fremførte sangen ”Steinborg”, og artisten Nosizwe ble også intervjuet før hun løfta taket på kirka med ”Take Care”. Hun snakket om frihet. Om å finne den stemmen inne i seg hvor man selv definerer hva det kvinnelige er. For en selv. Hun snakket om datteren som er fryktløs. Om frihet som er skapt ut fra kampen mot en motstand, slik Nosizwe har funnet sin frihet, i motsetning til hos datteren hvor friheten springer ut av fryktløshet. Og på hennes svar på spørsmål 3, ”hvis alt er mulig, hva vil du endre?”, var svaret et inderlig tydelig: ”fuck it all up”. Vi må starte på nytt. Vi må snu om på strukturene.

Er det noe som har overrakset i prosessen? Noen måter å gjøre kvinnelighet på, noen eurekaer?

– Vi intervjuet mange tenåringer, svarer Sandra, og de utviste en enorm evne til å formulere seg politisk korrekt. Men samtidig så jeg, med mitt blikk, som selvfølgelig er fordomsfull slik alle blikk er det, hvordan de manifesterer en kvinnelighet som jeg opplever som veldig styrt. De sitter der med…

E: …this is not your brow? (en måte å beskrive den ganske utbredte sminkestilen med store og tydelige sminkede bryn red.)

– Ja! Først og fremst er det veldig bra at feminismen kommer til overflaten slik den gjør nå, fortsetter Sandra, men det er også en fare ved det, og det er at det blir et tankesett som alle vet hvordan man snakker, men veldig få vet hvordan man praktiserer. Simone de Beauvoir skrev jo for 70 år siden at vi står midt i kampen for likestilling for loven og det juridiske, og det er en hell of a kamp som vi må gjøre, men den største kampen kommer kanskje etterpå, som er kampen mot symbolene eller med symbolene. Og alt som er subtilt er mye vanskeligere å finne et språk og en praksis for. Der er vi kanskje fortsatt på et vis.

– Generelt var det mange vi snakket med som ikke hadde gjort seg opp tanker på de spørsmålene vi stilte, sier Marianne, men poenget vårt var også at disse spørsmålene skulle kunne leve videre i dem. Det handlet ikke om ”DER fikk vi det perfekte svaret, nå går vi og lager musikk!” Kanskje tar noen de med videre, grubler på et nytt svar. Det å ha spørsmålene i seg, er i seg selv et prosjekt.

– Det kan jeg gjenkjenne hos meg selv. Etter konserten har jeg grunnet over hvilke svar jeg ville gitt til disse spørsmålene. Jeg har laget ikke-svar før, hva jeg ikke er. ”Da er jeg ikke cis-kjønnet, hvis dette er fortellingen om kvinnen”. Det oppleves som forstørrende, utvidende på fortellingen om kvinne når jeg hører alle fortelle om sin opplevelse av å ha eller gjøre sitt kjønn. Er dette også noe dere har opplevd i denne prosessen?

– Ja, absolutt, svarer Sandra, det setter i gang helt nye tankebaner hos meg.

– Og det minner meg om at jeg skal passe på å ikke være forutinntatt i møte med andre mennesker, sier Marianne. Fordi dette gjelder jo ikke bare kvinner, men alle mennesker, og det er så viktig å minne seg selv på. Det var fint med denne prosessen. Å skjerpe seg litt sjøl.

– At man vet at folk går rundt og snubler i kroppene sine, og har hele livet sitt med seg på innsiden?

– Ja, men også at jeg ble påminnet at jeg lever i en boble, svarer Sandra. Jeg omgir meg virkelig med mennesker som har tenkt mange av de samme tingene som meg, er opptatt av de samme tingene. Og det er en verdifull påminnelse at det ikke er en selvfølge at folk leser feministisk teori. Det var interessant å se hvordan folk setter ord på sine erfaringer, og at disse i høy grad er de samme, uansett utgangspunktet du lager dette språket fra. Erfaringene korresponderer, minner om hverandre, men har forskjellige språk.

Å se at erfaringene er de samme uansett hvordan inngangen til tankegodset er?

– Ja, fordi de teoriene som jeg har lest, er jo skrevet ut fra disse erfaringene, sier Sandra.

Hva er det viktigste for deg i ditt liv?
Har det vært noen feller dere har vært bevisst på å unngå?

– Det første åpenbare var at vi jobbet grundig med utvalget, hvem vi snakket med, svarer Sandra. Å sørge for mest mulig bredde der. Men det samme var viktig i det endelige utvalget, da vi skulle velge hvilke svar vi endte med å bruke, for der var det enkelt å velge de som snakket veldig elokvent om dette, og hadde de mest åpenbart interessante og velformulerte svarene.

– Ja, og de utsagnene vi var enig i, sier Marianne. Det er en balanse. Vi må passe på at alle fremstår i et bra lys. Det er noe med å differensiere mellom om vi ikke er enige eller om de fremstår galt. Men uansett er jo dette verket laget av oss, det er vi som tar valgene. Som en dokumentarist velger man jo vinklingene, så det bærer selvfølgelig preg av at vi på et vis støtter opp om det de sier.

– Jeg møtte meg selv i døra mer enn deg, sier Sandra til Marianne, fordi du dyrker mer det ”kvinnelige” enn meg, jeg er mer i opposisjon til det. Du snakker om moderlighet. Det var så utrolig mange som svarte at familie og venner var det viktigste. Og da fikk jeg litt grøss, men samtidig måtte jeg tenke ”hvorfor er det min holdning, at det skal være stakkarslig og stusselig?” Det er jo kanskje nettopp et mannlig blikk på det, eller markedsblikket. Men den feminismen som Nina Björk forfekter, ville ha sagt det motsatte: ”Så bra! fordi det er jo det viktigste. Det er resten av samfunnet som ikke har lært å verdsette det.” Det ble noen spennende møter i døra der.

– Vi har jo så mye materiale som vi ikke har brukt, sier Marianne. Det var ikke plass. For eksempel den 97 år gamle damen som jeg ble så glad i, og hennes retorikk om det å være hjemme med barn. Hun sa: ”jeg var mer interessert i familieliv”. Hun sa det på en måte som var så stolt og flott. Det er fint å høre fra den alderen. Det likte jeg så godt.

– Og da var min første reaksjon ”Det har du indoktrinert i deg selv”, sier Sandra. Det er forskjell på hva som er indoktrinert i deg som en holding og hva man faktisk vurderer som viktigst i livet. ”Det har jeg tenkt masse på, og det som er viktigst for meg, er barna mine.”

– Det syns jeg er samme sak, sier Marianne.

– Det er der vi er uenige, svarer Sandra. Det er ikke alltid mulig å skille det, og kanskje ikke alltid nyttig, engang, men jeg tror det er viktig å tenke grundig over hva man har arvet av forestillinger både om seg selv og andre. Det var kanskje det mest spennende i dette arbeidet. Nettopp å prøve å skille de tingene og se hvordan folk forholder seg til det.

Nettopp dette, denne enigheten om uenighet, eller roen og aksepten av forskjellige syn, er jo det som er MUNNSTYKKE, tenker jeg mens jeg hører de to musikerne snakke om deres rolige uenighet. Utover mangfoldet av stemmer, lager de også en ny konsertform som består av en veksel mellom musikkstykker, samtaler, allsang, video med munner og øyne – dette var et åpent rom.

MUNNSTYKKE våget å være helt nakent, noen ganger følte jeg at musikken og tekstene nesten beveget seg mot noe som var kleint, men ble det aldri det, det var en nakenhet, en inderlighet som var vågal i sin oppriktighet. Ikke noe staffasje. Rett på med ord, lyder og meninger. Mange meninger. Og jeg satt med en følelse av at alle stemmene mente det like mye. Det var plass til det. MUNNSTKKE var et stort rom.

Sandra snakker også om verket på denne måten:

– Det er ingen distanse i materialet. Det er sårbart. Jeg er veldig opptatt av sårbarhet i kunsten. Og nettopp å ikke ha distanse til ting.

Hvordan skal dette prosjektet leve videre?

– Det var mye interesse etter urfremføringen, svarer Sandra, så vi håper det blir satt opp igjen.

– Ladyfest skal jobbe videre med det, og vi vil lage album, sier Marianne. (bestillingen til verket kom fra Ladyfest, red.)

– Det kan også forandre seg med tiden, sier Sandra. Vi har masse materiale som vi ikke fikk med denne gangen.

– Og vi kan ha en ”10 år etter”, sier Marianne. Vi kan gjøre det hvert tiår!

Så dere fortsetter å samarbeide?

– Ja, svarer begge.

Nå har dere lovet det. Vi har det på bånd nå. Og så tilbake til der det startet, med spørsmålet ”hvorfor har vi ikke en Kvinnedagssang?” Hvor kom det fra?

– Jeg sto og dansa til Sandras DJ-ing på Ladyfest 8.mars 2015, sier Marianne, og tenkte på at jeg hadde savnet felles-følelsen da jeg tidligere på dagen sto på Youngstorget. Vi står jo der med felles sak, men skal vi ikke ha en felles sang?

 

– Da vi lette etter korister til det blanda koret som er med i MUNNSTYKKE,
snakket vi med Sosialistisk kor, forteller Sandra. De er et kor som ofte inviteres til å synge i kvinnesakssammenhenger. De fortalte at det er vanskelig å finne nyere musikk om kvinne- og likestillingssaker. Vi har jo 70-tallsvisene, men det er få sanger som er skrevet etter det som spesifikt tar for seg kvinnesak eller likestillingssaker. Og disse sangene fra 70-tallet har blitt ganske devaluert i ettertid. Det tenkes på som programmusikk.

– Det blir karikert, sier Marianne.

– Ja, og da blir det vanskelig å ta i det, fortsetter Sandra. De sangene som var så viktige, og fortsatt er det, blir devaluert, kanskje nettopp fordi det er sanger som handler om kvinners tilværelse og kvinners krav. Og det er en så enkel måte å skrive det ut av historien på – nok en gang – nei, nei, det var bare programmusikk, det har ingen verdi nå.

Derfor har de skrevet en sang til Kvinnedagen; ”Feminasjonalen – et alternativ til kapitalismen.” Konserten avsluttet med denne som allsang. Og denne saken avslutter også med teksten til denne sangen, slik at dere alle kan lære den utenat til neste 8.mars hvor vi som et gigantisk løvinnekor kan brøle den ut på Youngstorget og alle andre torg i Norge hvor vi markerer at 8.mars er en kampdag.