Blazerredaksjonens Linn Solheim kommer til å presentere en rekke feministiske kunstverk for Blazers lesere. Kunstnerne spenner fra internasjonale tungvektere som Judy Chicago, Georgia O´Keeffe og Louise Bourgeois til nålevende nykommere som Casey Jenkins, Jamie McCartney og Hollie McNish. I denne tredje utgaven presenteres den australske ”craftivisten” og kunstneren Casey Jenkins performance ”Casting off my womb” (2013).
Kunstneren putter et hvitt garnnøste inn i vaginaen. Så setter hun seg ned og strikker, mens ulltråden sakte blir dratt ut av henne. Dette gjør australske Casey Jenkins i 28 dager, gjennom en hel menssyklus. Resultatet blir et langt, tynt ”skjerf” der deler av tekstilet er farget rødbrunt av mensblod.
”Casting off my womb” ble opprinnelig fremført ved Darwin Visual Arts Assosiation i Darwin, Australia. Kunstneren satt alene i et hvitt rom og strikket. Publikum kunne komme og gå som de ville og snakke med henne underveis. Selve performancen var stille og langsom, men på nettet eksploderte det da deler av fremføringen ble filmet og lagt ut på Youtube. Videoen spredte seg som ild i tørt gress, og i løpet av to uker hadde den blitt sett rundt 3,5 millioner ganger. Kunstneren fikk massiv kritikk av nettroll som gikk av skaftet over kombinasjonen (halv)naken kvinne, menstruasjonsblod og strikking.
Mengden av skittkasting og drittpreik kunstneren fikk kastet etter seg etter ”Casting off my womb” resulterte i et nytt tredelt performanceverk, kalt ”Programmed to reproduce”, med undertittelen ”Psychological Endurance Performance Artwork”. Det ble fremført under ”Festival of Live Art” (FOLA) i Melbourne, i 2016. I fem timer, hver dag i to uker leste Jenkins opp tusener av, nesten utelukkende negative, kommentarer fra nettet. Deretter gjenskapte hun og seks andre queerkunstnere de verste, mest hatefulle, ved bruk av strikkemaskiner og menstruasjonsfarget garn. Den siste delen bestod av en fremføring der Jenkins fingerheklet en lang slange av ull, også denne gangen av garn fra vaginaen sin. Den lange snora ble så formet til en kokong og videre til et spindelvev rundt kunstneren.
Mottagelsen av Jenkins sin fremføring er tankevekkende og ganske skremmende. En vanlig kvinnekropp og dens naturlige kroppsfunksjoner er tydeligvis fortsatt tabu og svært provoserende. Fortsatt synes mange at kvinnekroppen skal gjemmes bort under sjal og klær. At man skal skamme seg over en normal kropp. At du for all del må gjemme bort det faktum at en stor del av jordas befolkning blør hver måned for at det skal bli flere av oss. At en kvinne skal smile, se sexy og delikat ut. Kontrasten mellom den stille, rørende fremførelsen av Jenkins og det stumme brølet av tastetrykk online er voldsom. I videoen av ”Casting off my womb” sier kunstneren selv at hun ønsker å fjerne noen av kontroversene rundt en kvinnes genitalier og vise at vaginaen ikke er farlig. Derfor valgte hun det minst skremmende mediet hun kunne tenke seg; hvit, myk ull. Men verden var visst ikke klar for”the power of the pussy”.
“Casting off my womb” kan tolkes på forskjellige måter. Du kan følge kunstnerens forklaring, eller kontemplere hvordan kvinner (og menn) gjennom historien, og fortsatt i dag, heller blod, svette og tårer inn i tekstilindustrien. Hvordan kvinner gjennom tidene har strikket, sydd, heklet, spunnet og kardet for å kle opp familiene sine. Eller en kan ganske enkelt få umiddelbar gåsehud av kombinasjonen vagina og strikkepinner.. Nettrollene derimot klikker i hovedsak over hvordan kunstnerens kropp ser ut, at hun har rart hår (!) eller setter spørsmål ved hennes mentale helse. Blandet med tusen “æsj, æsj, æsj, mensblod”, selvfølgelig.
Blazerredaksjonen er lett sjokkert over at en vanlig, uretusjert kvinnekropp og noe så naturlig som menstruasjon fortsatt oppfattes som så provoserende. Det oser kvinneforakt og hat av kommentarfeltene.
Sukk. Vi får finne frem strikketøyet..
Casey Jenkins (f.1980)
Jenkins er en australsk kunstner med base i Melbourne. Hun benytter ofte teknikker som tradisjonelt har vært oppfattet som kvinnehåndverk, som brodering, strikking og fingerhekling kombinert med performance. Derfor kaller hun seg en ”craftivist”- en ”håndverksaktivist”, om det er en dekkende oversettelse. Verkene hennes handler ofte om feminisme, kjønn, virkelighetsoppfatning og samhold. Hun bruker ofte sin egen kropp og deltar i performancene, i tillegg til å invitere inn grupper av kvinner eller andre deltagere som spiller ut kunstverket hennes. Sjekk ut Femme Fight Club, The Blanket of Shame og de andre arbeidene hennes her:
https://casey-jenkins.com/#recent-works
Se videoen av verket her:
