Det har blitt mye vaginakunst (eller egentlig er det vel vulvakunst) i rekken av feministiske kunstverk her på Blazer, og den fjerde utgaven er intet unntak. Det er vel heller selveste vaginakunstverket over alle -”The Great Wall of Vagina” – en åtte meter lang vegg med gipsavstøpninger av over 400 kvinners genitalier. Blazerredaksjonens Linn Solheim har intervjuet kunstneren Jamie McCartney om feminisme, kroppspositivisme og hvordan en vegg av hvite gipsdåser kan hjelpe en til å skjønne at vaginaplastikk er høl i huet.

AV LINN SOLHEIM

Tittelen på nettsiden til Jamie McCartney er: ”The Great Wall of Vagina” is ”Changing female body image through art”. Det er ikke lite. Er det riktig? Kan en vegg av hvite gipsvulvaer gjøre at vi har det bedre med oss selv?

Jeg husker ikke helt hvordan jeg kom over dette verket, men jeg tror det var som en illustrasjon til en artikkel om labiaplastikk. Som feministisk kunstverk er det ikke i nærheten av en klassiker som Judy Chicagos “Dinner Table” eller “Maman” av Louis Borgeois, men det virket riktig å ha det med i denne serien. Det føles viktig. For på tross av de norske fjerdebølgefeministenes selvsikre tilstedeværelse i mediene, så innrømmer selv sjefsmitraljøse Sigrid Bonde Tusvik at hun har operert kjønnsleppene sine fordi hun mente de så feil ut.

Så hva er det som foregår? De unge, nye feministene fronter ikke bare klassiske kvinnesakstemaer som likelønn og retten til abort, men også kroppspositivisme og interseksjonalitet. Parallelt med dette viser serier som NRKs omdiskuterte “Innafor” at flere og flere er bekymret for at det aller helligste, dåsa, ser feil ut. Jeg sendte brev til kunstneren for å høre mer om vaginaveggen.

JAMIE MCCARTNEY: Selve kunstverket, altså konseptet, tok tid å utvikle. Det var ikke bare en idé jeg tok ut av det blå. For mange år siden jobbet jeg med spesialeffekter innenfor filmindustrien. Samtidig startet jeg en slags privatpraksis, på siden, hvor jeg laget kroppsavstøpninger. Etter en stund begynte det å tikke inn forespørsler om jeg kunne lage modeller, eller avstøpninger, av genitalier. Jeg tok oppdragene, både fordi jeg var nysgjerrig og fordi jeg trengte ekstra penger. De uvanlige kjønnsportrettene vakte oppmerksomhet, og jeg ble kontaktet av et sexmuseum som ønsket at laget en hel vegg av underliv for dem. Tittelen skulle være “Spice of Life” (”Livets krydder”). I tillegg ville de ha noen kropper i fullfigur, til anatomiske formål. Da sluttet jeg i filmbransjen, og fikk meg et atelier der jeg kunne jobbe videre med dette. Siden har jeg ikke sett meg tilbake.

Da jeg begynte å ta avstøpninger til sexmuseets underlivsvegg, oppdaget jeg hvor mye angst de kvinnelige modellene hadde. Alle vet at menn har komplekser for genitaliene sine på grunn av de urealistiske bildene vi ser gjennom porno. At kvinner hadde de samme kompleksene, var nytt for meg. Modellene så på avstøpningene av andre kvinners underliv, og kunne si for eksempel: “Jeg skulle ønske mitt underliv så sånn ut.” Jeg skjønte at de hadde en forestilling om at jo mindre, “ryddigere” og mer symmetriske kjønnsleppene var, dess finere underliv. For meg gav det ingen mening. Som mann var ikke kjønnsleppenes størrelse noe jeg hadde ofret en tanke. Så oppdaget jeg at labiaplastikk var det kosmetiske inngrepet som økte mest i Storbritannia. At kvinner oppsøkte kirurger, som på slakteres vis kuttet av deler av underlivet deres for å oppfylle et populært estetisk ideal. Det fylte meg med avsky. Hva i helvete holder samfunnet vårt på med? Er ikke kvinner nok utsatt for kroppsfascisme, om ikke de i tillegg skal få den granskende linsen stilt mot kjønnsorganet?

Ved siden av vulvaene jeg støpte for museet, tok jeg avstøpninger av menns underliv – inklusive mitt eget. Litt som en slags frekk kunstnersignatur, men også for å slippe å håndtere enda en ukjent penis. Når alle modellene var ferdige kunne jeg sammenlikne min egen penis, både hard og slapp, med andres. For første gang i livet gikk det opp for meg at penisen min er helt normal. Porno hadde gjort at jeg følte meg utilstrekkelig, men dette prosjektet satte alt i perspektiv. Jeg innså at dersom avstøpningen kunne ha en så positiv effekt på min egen underlivsangst, ville det sannsynligvis hjelpe kvinner også. Det var opptakten til vaginaveggen. Nå, fem år senere, merker jeg resultater. Jeg får e-poster fra kvinner over hele verden som forteller meg at det å se bilder av “The Great Wall of Vagina” har forandret livene – og sexlivene – deres. Og det var akkurat det jeg ønsket. Tenk at et kunstverk kan forandre folks liv!

LINN SOLHEIM: Nordmenn har vært kjent for et ganske avslappet forhold til nakenhet, i alle fall sammenlignet med USA. Det å amme offentlig virker for eksempel mer akseptert her enn i Storbritannia. Likevel opplever vi at stadig flere unge jenter ønsker å gjennomgå labiaplastikk fordi de tror de ser feil ut. Det er blitt ”in”med labiaplastikk her også. Hvor tror du ideen om “det perfekte kvinnelige underliv” kommer fra?

JAMIE MCCARTNEY: Det er nøyaktig det samme som skjer i Storbritannia, som motiverte meg til å lage ”The Great Wall of Vagina”. I følge undersøkelser jeg har gjort er dette en globalt trend, så det overrasker meg ikke at norske kvinner er ofre for den samme skadelige påvirkningen. Jeg tror det er flere årsaker. Enkel og rask tilgang på pornografi er et relativt nytt fenomen. Porno var noe annet før internett, og kvinner var i mye mindre grad brukere av porno. Fram til 80-tallet hadde dessuten pornoskuespillere kjønnshår, så kjønnsorganet var mer skjult og dermed ikke oppe til vurdering på samme måte. Å barbere seg nedentil var visstnok en reaksjon på AIDS-epidemien, som innebar at skuespillerne foretrakk oralsex framfor penetrasjon. Håret ble fjernet for å bygge opp under det visuelle inntrykket.

Legger du til at badedraktmoten endret seg fra underbukser til g-streng, skjønner du hvorfor den voksede bikinilinjen ble smalere og smalere – til det til slutt ikke var noe hår igjen. Og uten kjønnshår er alt på utstilling.

I motsetning til med hardporno krevde lover for mykporno at magasiner manipulerte vekk synlige indre kjønnslepper fra bildene. Pornografer begynte derfor å foretrekke modeller med små indre kjønnslepper, for da slapp de utgiftene til fotoretusjering. Og slik fikk vi et urealistisk estetisk ideal, et ideal som i følge min forskning representerer kun 5 prosentene av alle kvinner: de med små indre kjønnslepper.

Menn så på porno, sammenlignet bildene med partneren sin og oppdaget at virkeligheten ikke stemte overens med fantasien. Og fordi vi mennesker har en tendens til å mobbe og latterliggjøre det som ser ”annerledes” ut, fikk vi nå et helt nytt mål for mobbingen, nemlig kjønnsleppene.

Et annet poeng er at unge slanke kvinner har mindre kroppsfett, så de ytre kjønnsleppene er mindre markert. Dermed kan de indre kjønnsleppene deres virke mer framtredende. Hvis de ser litt mer lubne venninner uten synlige indre kjønnslepper, kan de føle at det er noe galt med dem.

Noen menn mister lysten av store kjønnslepper. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje føler de at manndommen deres er truet? Kanskje liker de egentlig ikke kvinner? Kanskje har de fått fantasiene sine formet av pornografi? Folk med problemer har en tendens til å skrike høyere enn folk som ikke bryr seg. Etter hvert som det ble populært å spøke med store kjønnslepper, spredte trenden seg. Nå kan ikke menn si at de foretrekker store kjønnslepper, av frykt for å bli latterliggjort. Sånn fungerer altså den smarteste apen på planeten, homo sapiens. For et tåpelig dyr vi er.

Jeg tror altså hovedforklaringen på denne trenden er pornografi, som fører til urealistiske forventninger hos menn og som forårsaker angst hos kvinner – som deretter tilbys ”korreksjon” av rovdyrkirurger. Kirurgene tjener seg rike på å utnytte den mest grunnleggende menneskelige svakheten av alle: ønsket om å passe inn. Men dette er et psykologisk problem, det kan ikke løses ved kirurgi. Dessverre er det mer penger å tjene på kirurgi enn på rådgivning.

Vi ser den samme påvirknings-mønsteret når tenåringsjenter ønsker seg silikon før de en gang er ferdige med puberteten. Det er virkelig på tide at vi mennesker blir voksne og tar et oppgjør med kroppsfascismen. Belastningen et slikt kroppssyn påfører særlig unge mennesker, er enorm. Og her tror jeg kunst kan spille en viktig rolle, for kunst fungerer utenfor institusjonene som mange unge ikke stoler på.

LINN SOLHEIM: Du har valgt uglasert, ubearbeidet gips som materiale, noe som gir dem en nesten klassisk stil, som greske eller romerske statuer, (selv om senere forskning har vist at de opprinnelig var malt i sterke farger). Hvorfor valgte du dette materialet og uttrykket?

JAMIE MCCARTNEY: Materialet er helt bevisst valgt, av flere grunner. For det første var det et estetisk valg med referanse til klassiske skulpturer, som du påpeker. Det føles ”arty”. Det var viktig for meg som kunstner at dette ble oppfattet som kunstverk, ikke et medisinsk referansebibliotek. For det andre, ved å velge én og samme farge slapp jeg enkelt unna det vanskelige temaet hudfarge og ”rase”. Om jeg hadde malt gipsavstøpningene i realistiske farger, ville den lille gruppen svarte kvinner som jeg tok avstøpninger av plutselig representert hvordan svarte kvinner ser ut ”der nede”. Det stemmer ikke, og er dessuten motsatt budskap av det jeg ønsker å fremme.

Men den siste og kanskje viktigste grunnen til å ikke male dem realistisk, var at jeg ville unngå en pornografisk look. Bilder av kunstverket kan vises i media, i forelesninger, av leger med engstelige pasienter, uten å risikere å krenke eller støte noen.

Sist men ikke minst, prosjekt var hel-finansiert av meg. Jeg mottok ingen støtte for å skape det. For ti år siden, da jeg begynte på dette prosjektet, var jeg en fattig, hardtarbeidende kunstner. Den store fordelen med gips er at det er billig!

LINN SOLHEIM: Vi vil gjerne se vagina-veggen din i Norge. Kvinner og unge jenter kunne trengt det. Har du noen planer om å komme hit?

JAMIE MCCARTNEY: Det hadde vært fantastisk å stille ut ”The Great Wall of Vagina” i Norge, og over hele Skandinavia. Du har helt rett i at kvinner og jenter trenger å se dette. Problemet er alltid det samme: tid og penger. Det er et stort kunstverk som er kostbart å frakte rundt, og det er vanskelig å stille ut fordi det trenger så mye plass. Siden jeg ikke vil selge det til private kjøpere, kun museum med offentlige visninger, ser ikke kommersielle gallerier poenget med å ta det inn.

Museum planlegger som oftest utstillingene sine årevis i forkant, og noen kan ha politiske grunner til å unngå et så kontroversielt tema som vaginaer. Ingen har så langt vært frampå med ønske om å kjøpe verket – til tross for det store publikumstallet veggen  ville trukket.

En annen utfordring er at jeg som kunstner er travelt opptatt med å lage ny kunst, for å overleve. Jeg har ikke en gang tid til å stille ut ”The Great Wall of Vagina” her i England særlig ofte. For tiden står det på et lager og samler støv, og det er sørgelig. Kanskje denne artikkelen kan inspirere et norsk galleri til å stille det ut? Alt er klappet og klart, det bare venter på å bli sendt avgårde. Så, ring meg …

Så vaginabærere der ute. Tror du at leppene er for lange? At dåsa er skjeiv? At det finnes en standard vulva du gjerne vil likne på? Glem det! Veggen er kanskje for hvit for vår smak, men hvem veit. Kanskje det kan hjelpe likevel. Ta en kikk på veggen..