Dette året trenger en høst, og det kjapt. Og da med et fett soundtrack.

AV BJØRNAR KRISTIANSEN / LUNSJBOKS

1. Som om hun sitter ved siden av deg
Soap&Skin – Voyage Voyage
Fra albumet Narrow (2012)
Bak navnet Soap&Skin skjuler den østerrikske artisten Anja Plaschg seg. Med en av de mest unike stemmene jeg vet om, bringer hun en intim og dramatisk stemning inn i alt hun synger. Selv på denne coverversjonen av Desireless’ hit fra 1986. Jeg kan ikke unngå å føle at artisten synger direkte til meg. At hun nærmest sitter rett ved siden av meg og synger. Noen vil nok reagere negativt på særegenheten til Plaschg, men vi som liker slikt, blir fort avhengige.

2. Hele 60-tallet i en låt
Liz Brady – Palladium (The Hip)
Singel (1966)
Forelsket meg helt i denne låta da jeg hørte den første gang. Den er bare så intenst kul! Uten at den prøver. Det er hele 60-tallet i en låt, dette. Vokalprestasjonen leveres med en røffhet som stinker av lange netter i de feteste bulene, uten at den mister et milligram av sin ungdommelige energi. Det er attituden til Elisabeth Grannemann i sangform. Steintøft. Her må du nesten se videoen, asså. Ting var kulere før.

3. Pur, ufiltrert lykke.
Muncie Girls – Locked Up
Fra albumet Fixed Ideals (2018)
Muncie Girls er en av årets store oppdagelser for min del. Dette er en britisk trio som blander punkrock og powerpop på en formidabel måte, til tross for bare åtte år sammen som band. Jeg finner faktisk ingenting negativt ved dem. Bare hør på det refrenget da! For guds skyld! Man blir så lykkelig. Og det med god samvittighet. Trommespillet alene er en perfekt julaften, en glemt øl i kjøleskapet eller et blikk fra den rette personen på trikken. Pur, ufiltrert lykke. Og sjekk ut hele albumet, skulle denne treffe deg. Kan fort være årets beste. Minst.

4. En leiemorder for sjelen
Julien Baker – Blacktop
Fra albumet Sprained Ankle (2015)
Det er sikkert mange av dere som både har hørt om og hørt på Julien Baker tidligere, men det hender at folk går glipp av ny musikk, trass i kvalitet og trass i hype. Derfor: Julien Baker har en sårhet i stemmen som graver seg rett ned til beinet, med kirurgisk presisjon. Lasersikte! En leiemorder for sjelen. Tekstene er mørke uten at de går over i det banale, og bærer preg av en person som har sett mer enn de fleste. Baker kommer i disse dager med et prosjekt sammen med Phoebe Bridgers og Lucy Dacus, under bandnavnet Boygenius, der singelen Bite The Hand bærer bud om et potensielt, meget flott resultat.

5. Kuler av perfekt alternativ rock
Lemuria – Oahu, Hawaii
Fra albumet The Distance Is So Big (2013)
Jeg hadde intenst dilla på Lemuria på slutten av fjoråret og fram til sommeren i år. Hele diskografien gikk endeløse runder i Spotifyen min. Total mental kollaps. Akkurat hvorfor, er litt vanskelig å forklare. De er akkurat passe fengende. De er akkurat passe bråkete. Og de er akkurat passe fantastisk. Det er noe i musikken deres som treffer meg rett i hjerterota. Gang på gang. Som en emosjonell mitraljøse, med kuler av perfekt alternativ rock. For oss som er litt for gamle for P3, men fortsatt går med Dr. Martens. Innimellom. Når føret er passende. 

6. Kjærlig, men bestemt kvelertak
Lucky Malice – Ingen Forskjell
Fra splitalbum med Danger!Man (2016)
Apropos Dr. Martens, liksom. Punkrock på sitt beste er et godt budskap og bra musikk, smeltet sammen i perfekt balanse. Lucky Malice fra Østfold har denne oppskriften i et kjærlig, men bestemt kvelertak. For som bandet sier det selv: “Det vi alle vil – er å ha det fett.” Bedre kan det ikke sies. 

7. Forfriskende ærlighet
Kero Kero Bonito – Only Acting (Radio Edit)
Singel 2018
Britisk band som i 2016 ga ut årets utvilsomt beste popalbum, uansett pop-variant. Med en naiv kvalitet som mange sikkert vil finne kvalmende, synes jeg de løfter popens sterkeste kvaliteter med en ærlighet som er forfriskende i dagens poplandskap – fylt til randen av ironiske og livstrøtte normcore-fantaster som det er. På denne singelen, den første smakebiten fra det kommende albumet, har de til og med gitt plass til en deilig bråkete gitar! Makan te folk, hæ? Skulle ikke vært mulig.

8. En verden i sakte film
Grouper – Cloud In Places
Fra albumet The Man Who Died In His Boat (2013)
Noen ganger kommer man langt med å skape en unik atmosfære. Og det kan man definitivt si om Grouper og deres musikalske univers. En verden der alt går i sakte film, tilslørt av fotogen tåke. Ikledd klær fra en romantisk og svunnen tid. Svulstige ord til side, Grouper passer perfekt for stundene som trenger det litt spesielle. Stemningen som løfter fram det melankolske på en trygg måte, uten at det ender opp i tårer, men heller et smil og en tanke om at alt går bra til slutt.

9. Eksplosjon
Gouge Away – Enough
Fra albumet Dies (2016)
Det er dager da man trenger en eksplosjon. Utrenskning av alt gugget som kryper inn i porene i den allerede såre huden, som egentlig skal beskytte deg mot verden, men som kun fungerer som svamp for andres drit. De dagene trenger man et band som Gouge Away. Mental tarmskylling. At budskapet er såpass ekte, skader ikke. “I was not born to die a statistic.” Nok sagt.

10. Kampen er ikke tapt 
The Y Axes – Meteorite
Fra albumet Umbra (2016)
Bak skyene skinner alltid solen. Eller meteoritten i dette tilfellet. For etter en mental dusj, må man smøre seg inn med en legende krem. Man er da menneske, for svarte. Og da funker det perfekt med en sci-fi influert-pop-perle som Meteorite. Kampen er ikke tapt. Den skal vinnes med fabelaktige synther, fengende gitarer og melodier fra det ytre rom.

Bjørnar Kristiansen har en blogg på Facebook som heter Lunsjboks, hvor han legger ut tips om sånt som leserne burde sjekke ut. Gjerne musikk. Selv om punk, metal og annet bråk ligger hans hjerte nærmest, er han altetende. I bunn og grunn handler alt om kjærlighet, kjærlighet til musikk.