TEKST: MARIE LALAND EKELI

Forrige uke ble det kjent at Politiet har henlagt blogger Sophie Elises anmeldelse av Mannegruppa Ottar for trusler om vold og voldtekt. Henlagt på bakgrunn av bevisets stilling.

Ok, dere. Skal vi ikke like greit ta og legge ned hele nettet? For dette funker jo åpenbart ikke.

I tillegg til anmeldelsen overleverte Sophie Elise politiet en bunke med bevis, dokumentasjon over trusler hun har mottatt, mange under fullt navn. Likevel altså: Henlagt på bevisets stilling. Det strider mot allmenn rettsoppfatning. Det strider mot common sense. Det strider mot en treårings sunne instinkter.

Jurist Ingrid Lauvås fra Eurojuris sier det ikke rett ut, men det oser ”kødder du med meg?” av uttalelsene hennes i Dagbladet. Norsk politi er noen sinker, forstår vi. Innbiller de seg fremdeles at det er forskjell på internett og irl? At trusler ikke gjelds hvis ikke de kommer i utklipte bokstaver, sendt fra ukjent avsender – Poirot-style?

Reality-check: Facebook ER virkeligheten. Det er ikke Disney Channel eller ”bare på liksom”. Det er folks meninger. Folks hat. Og det kan være opptakten til noe langt verre.

Mannegruppa Ottar feirer i kommentarfeltet. Det har de grunn til. Igjen slipper kukeriet deres unna med et skuldertrekk. Grunnlegger Kay Erikssen har for lengst inntatt en permanent Pontius Pilatus-positur. Det er ikke en pøkk han kan foreta seg, må vi forstå, så lenge medlemmene forholder seg til norsk lov. Da særlig loven om ytringsfrihet.

Unnskyld meg mens jeg går og kvitter meg med middagen.

Hvor lenge skal en av våre edleste lover, pilaren i det moderne demokratiet, bli brukt som alibi for å bæsje i offentligheten? Smøre andre folk inn i bæsj? True med å kvele dem?

Ytringsfrihets-parolen er stjålet av en gruppe mennesker som aldri noensinne har blitt utsatt for faktisk sensur, men som hever fanen hver gang de blir bedt om å skjerpe seg. Ha litt verdighet. Si unnskyld. Slutt å true kvinner med gjengvoldtekt, pikk i halsen, kniv i fitta, langsom og pinefull død.

Ja, det er sikkert utrolig vanskelig å regulere internett – i nåværende form. Men viser det seg umulig, stemmer jeg for at vi utsletter hele dritten og starter på nytt. Nok er faen meg nok.

Å forestille seg en tilværelse uten internett, er som å bli bedt om å glemme fargen oransje: umulig. Så innvevd er den usynlige veven i livene våre. Likevel må vi vurdere alternativene. For hva er det egentlig vi har sluppet løs her?

Opp igjennom historien har mennesker vist – igjen og igjen– at vi ikke er i stand til å forvalte full frihet. Gi oss uendelig muligheter, og vi ender opp i Fluenes herre. Vi kan bare ikke oppføre oss. Og siden folk flest lider av en generell reguleringsangst, er det vanskelig å se for seg hvordan vi skal klare å tøyle beistet.

Men noe må gjøres. I løpet av de første 25 åra (som jeg heretter velger å se på som en slags prøveperiode) har deler av internett tatt form av en pøl med hat –særlig mot kvinner og minoriteter. Det syder og koker i lukkede fora world wide, og dampen blir brukt som drivstoff i såkalte alt-right-bevegelser.

Ingen vil vel lenger finne på å kalle det de holder på med ufarlig locker-room-talk? Særlig ikke etter 8. november 2016.

Globalt fenomen
Knefallet for det lovløse nettsamfunnet, statens svik overfor Sophie Elise, ble i forrige uke supplert av to nyhetsreportasjer som fra ulike vinkler satte lys på den farligste spinneren i hele veven (i alle fall om du er dame): Den avmektige hannen.

”Inside Ilbe: How South Korea’s angry young men formed a powerful new alt-right movement” ble lagt ut på det journalistdrevne magasinet MIC.com 18. september. Et par dager senere fortalte Klassekampen at menn er tapere på det nye digitale sjekkemarkedet. Det takler enkelte av dem dårlig. Legger du de to reportasjene inntil hverandre, trer konturene av en mannlig taperskikkelse av globale dimensjoner fram.

Først til Sør-Korea: Det er deprimerende å lese at også der søker sinte og ensomme menn til lukkede fora hvor de spyr ut misogyni, rasisme, hat mot innvandrere, hat mot seksuelle minoriteter og mot den politiske venstresiden. Og de gjør det i stort antall. I løpet av august 2017 hadde Ilbe vanvittige 30, 8 millioner besøkende, og var den 24. mest populære siten i landet. Navnet kan oversettes med ”Dagens beste” (Daily best), men er i følge MIC ikke annet enn en plattform for krenkelser og hat som ikke hadde passert andre steder.

Ilbe har vokst fram i en tid med politisk turbulens i Sør-Korea, høy arbeidsledighet og backlash for liberale verdier. ”Høres det kjent ut?” Spør den amerikanske journalisten i MIC, med nikk til hjemlige forhold.

Mannegruppa Ottar er med sine 55.000 medlemmer liten i denne sammenhengen.
Samtidig er det ikke vanskelig å finne eksempler på rasisme, sexisme og fremmedfrykt i feeden deres. Hele hensikten med gruppa er, i følge dem selv, å være så drøye som mulig, med ”vitser du ikke hadde turt å legge på din egen Facebook-vegg”. Kanskje kunne de sluppet unna med å kalle seg selv en vitse-klubb – ”hvor menn får være menn” – om ikke det var for bevismaterialet Sophie Elise har tatt vare på.

Humor?
Og nei, jeg gidder ikke være med på den retoriske avsporingen: Er det humor? Kan ikke alt tøyses med? Er det ikke komikerens oppgave å pushe grenser? La meg sitere kunstneren Kate Pendry i boka jeg har skrevet om henne, Demonologi: 

”Når folk ler av hvor dumme kvinner er, av mensen eller voldtektsvitser, vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det er ingenting i veien med humoren min, men den slags er bare opprørende. Den djevelske latteren som antyder at voldtekstvitser er noe vågalt, på grunn av «alle de jævla feministene der ute.»

Og så spør hun: ”Hva er vi vitne til når seksuell sadisme blir det nye, hippe? Er sexistisk sadisme, sånt sosiopater og seriemordere holder på med, et tegn på at du er en ekte mann?”

For det handler selvfølgelig ikke om vitsen i seg selv, men melodien som hele tiden spiller i bakgrunnen, virkelighetsoppfatningen som pipler fram mellom linjene, ugget og hatet de har ikledd klovnekostymet og sendt ut i manesjen som ”humor”.

I følge BBCs James Cook er bruk av humor et kjennetegn ved alt-right: ”Bevegelsen er et barn av det 21. århundret, karakterisert ved bruk av humor, chatterom på nett, produksjon og spredning av tegninger eller andre bilder og ideer, som så får et eget liv–i vår tids ånd – som memes. ”

Visste du forresten at en av reglene til Mannegruppa er at det ikke er lov til å rapportere innlegg?

Walraffer på Mannegruppa 
Siden jeg av biologiske grunner aldri har vært innenfor Mannegruppa Ottar, må jeg basere meningene mine på andre- og tredjehåndskilder. Men bloggeren Jon Lien har gjort jobben, han wallraffet på forumet i sommer. Liens konklusjon er at dette er menn fra i hovedsak lavere samfunnslag som føler seg oversett og utelatt fra sosiale framskritt. Hvite menn som aldri har kjent seg igjen i betegnelsen ”white male privilege” er et lett bytte for det populistiske høyre, skriver Lien. I USA stemte de på Trump, her stemmer de Frp.

“Det finnes nemlig veldig mange flere av disse mennene i Norge enn jeg hadde trodd. En uke på Mannegruppa Ottar viser definitivt dette. Ikke alle på denne gruppa er sånn, men et klart flertall av gruppas aktive medlemmer er. Det er unge menn fra utkantnorge som taler tung innvandringsmotstand uten noen gang å ha møtt en innvandrer; det er middelaldrene menn som ønsker våpenpolitikk tettere lagt opp til en amerikansk republikaners forståelse av deres andre grunnlovstillegg; det er menn som mener feminister ikke ønsker likestilling, men faktisk å fjerne menn fra samfunnet.”

Det er ikke langt unna hvordan den typiske Ilbe-brukeren blir beskrevet: Han er en tekno-nerd som ikke fikser det virkelige livet, særlig ikke det som har med sosiale relasjoner å gjøre. Han er kulturelt og sosialt marginalisert i samfunnet, ensom, og søker derfor til et sted hvor han blir hørt og sett, nemlig nettet. Der får seksuell frustrasjon og avmaktsfølelsen utløp som sinne.

Og den han er aller mest sint på, er kvinnen. Hatefulle ytringer om kvinner utgjør størstedelen av sidens innhold.

Ikke farlig? 
Der Lien og jeg skiller lag, er i konklusjonen. Ikke så farlig, synes han, at de som sitter og vitser rasistisk i Mannegruppa Ottar blir mer og mer rasistiske, (sånn funker nemlig det menneskelige handlingsmønsteret: mye vil ha mer.) Det er tross alt bare det de gjør, og går de for langt, får de i følge Lien passet sitt påskrevet. ”La dem være, de er bare noen stakkars tapere.”

Hvorfor blir jeg ikke beroliget? Fordi jeg mangler humor? Fordi jeg er politisk korrekt?
Fordi jeg er uptight og bør slappe litt av? Eller fordi medlemstallet i Mannegruppa Ottar ser ut til å øke når mediene skriver om sexistisk og rasistisk utspill? Fordi tendensene i Sør-Korea og USA matcher litt for godt med forholdene her hjemme? Eller simpelthen fordi jeg er kvinne?

Jeg synes det er skummelt. Det minner meg om han kjipe gutten i klassen som det sikkert egentlig var synd på, men som like fullt var en motbydelig mobber. Han plaget jenter, han plaget dyr, han plaget alle som var svakere enn ham. Han var et troll før nettet ble oppfunnet. ”Mannosfæren” på internett er trollenes møteplass, hvor de konkurrerer i å finne på verst tenkelig fornærmelser mot alle som ikke ligner på dem selv: Innvandrere, svarte, seksuelle minoriteter, kvinner.

Artikkelen om Ilbe ender i et slags lettelsens sukk: Heldigvis er trollene først og fremst individualister. De ville aldri klart å organisere seg, eller gjennomført noe direkte skadelig. Bare snakk, med andre ord. Og der er vi tilbake på toppen av artikkelen, er vi ikke?

Det er bare ord, Sophie Elise. Slapp av. Politiet leser det ikke som trusler.

Bakenfor ordene
Det er da jeg mener vi må gå bakenfor ordene, og se på betydningen. Språkfilosofi, altså. Fenomenologi. Hva viser ordene til? Hva målbærer en setning som: ”Du skulle vært straffepult en måned med slapp øl-tiss”? Hva kommer til uttrykk her? Hvilket fenomen ligger bak? DET er det interessante, og svaret er kvinnehat. Derfor skal vi ikke gå med på bortforklaringen til den 35-år gamle familiefaren som mente en 13-år gammel kritiker av mannegruppa burde utsettes for voldelige og seksuelle overgrep: ”Jeg satt i min egen boble, hadde drukket tre pils, og jazzet med gutta. Du vet hvordan det er.”

Nope, nada, glem det. Det er ikke bare ord, din tulling, for ord er aldri bare. Ordene peker mot noe, og i ditt tilfelle er det et jævlig kvinnesyn. Det kan settes in motion.

Her kunne jeg vist til den amerikanske og sør-koreanske valgkampen, hvordan misogyni var med på å løfte høyrepopulistiske presidentkandidater til seier. Men det som presser seg fram, er en liste over massemordere. Det finnes en sammenheng mellom kvinnehat som kulturell strømning og massemord i nyere tid.

Massemordere som har drept fordi de hater kvinner / feminister:

Marc Lépine:
I 1989 sto 25 år gamle Marc Lépine bak en skolemassakre ved École Polytechnique de Montréal i Canada. Han drepte 14 kvinner og skadet flere før han skjøt seg selv. I selvmordsbrevet han etterlot seg skrev han: “Jeg ber dere notere at om jeg begår selvmord i dag, 6.12.1989, er det ikke av økonomiske … men av politiske årsaker. Fordi jeg besluttet å sende feministene, som alltid har ødelagt livet mitt, til deres skaper. … feministene har alltid gjort meg rasende.”

George Sodini:
I 2009 gikk 48 år gamle George Sodini inn på et treningssenter i Pittsburgh, USA, og begynte å skyte mot en aerobicklasse. Tre kvinner ble drept og ni andre skadet. Sodini var besatt av at han ikke fikk sex. På en nettside registrert i hans navn sutret han over tvungen sølibat og ditto seksuelle frustrasjon. ”Kvinner liker meg bare ikke. Det finnes 30 millioner attraktive kvinner i USA, etter mitt estimat, og ikke én vil ha meg.” Det var det klare motivet bak massakren. Kvinner hadde skylden.

Anders Behring Breivik:
Anders Behring Breivik gikk til krig mot det multikulturelle samfunnet, men kvinnehat var et ideologisk bimotiv. Motstand mot feminister og kvinner går som en rød tråd gjennom hele det 1500 sider lange ”manifestet” hans .

Eliot Rodger:
23. mai 2014 drepte Elliot Rodger (22) 6 mennesker og skadet 14 på en campus i California. ”Jeg vil straffe alle kvinner for den forbrytelsen det er å nekte meg sex … Jeg kan ikke drepe hver eneste kvinne i verden, men jeg kan levere et ødeleggende angrep som vil skake dem alle langt inn i de onde hjertene deres,” skrev Rodger i sine etterlatte papirer. Han hadde vært aktiv på nettstedet PUAHate.com, som han omtalte som «et forum som er fullt av menn som er sulteforet på sex, akkurat som meg. Mange av dem har sine egne teorier om hva kvinner tiltrekkes av, og mange av dem deler mitt hat mot kvinner, selv om de, i motsetning til meg, er for feige til å handle ut fra det. Å lese disse innleggene bekreftet bare mange av de teoriene jeg hadde om hvor onde og degenererte kvinner virkelig er.»

Før vi hopper tilbake til Norge må jeg understreke at jeg aldri ville finne på å påstå at Mannegruppa Ottar er et veksthus for massemordere. Sannsynligvis er de en promp i et boblebad. Men jeg fatter ikke at medlemmene deres ikke FREAKER ut av de stadige koblingene som blir gjort mellom dem og det virkelig mørke nettet. For dette er et faktum: En sexistisk og rasistisk profil vil uunngåelig sette deg i bås med mennesker man ikke vil bli sammenlignet med.

De fleste netthatere blir ikke mordere, men noen av dem blir det, skriver forfatter og folklorist Audhild Skoglund i en kommentar om kvinnehat i magasinet Fri tanke. Derfor skal vi ikke overse eller bortforklare misogynien på nett, mener hun: “Vi vet at det har gitt seg voldelige utslag før, og at det høyst sannsynlig kommer til å gjøre det igjen.”

Fenomenet har til og med fått et navn: True Force Loneliness (TFL) blir av BuzzFeeds Eliot Glazer forklart som: ”Et Youtube-fenomen hvor menn anklager kvinner for å tvinge dem til et liv i ensomhet.”

Hør bare hva Elliot Rodger sier i vloggen ”Life is so unfair” som han postet på youtube samme dag om han gjorde seg til massemorder. Alt som er galt i det patetiske livet hans skylder han på kvinner – buhu, ingen vil ligge med meg, buhu, kvinner er slemme, buhu, jeg er så kåt – i stedet for å ta tak i den mest konsistente faktoren i miseren, det åpenbare problemet: ham selv. Han legger ut på et dødelig hevntokt drevet av misunnelse, sjalusi og sinne, fordi han- i likhet med Lepin, Sordini og Breivik – ikke fikk pule?

Tinder-effekten
Bitterhet og raseri kan være farlig, bekrefter voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk i Klassekampen onsdag 20. september: ”Menn som ønsker kontroll og makt over andre kan reagere med truslar når dei blir avvist.” Bjørnebekk uttaler seg her i en sak om digitale sjekkeapper, som kanskje ikke kan linkes direkte til temaet netthat, men som likevel er interessant fordi den tilfører nye perspektiver på online makt – og avmakt.

Sveipe-sjekkingen har nemlig ikke bare revolusjonert måten vi finner hverandre på. Det har også forsterket og tydeliggjort hvem som er vinnere og tapere på kjønnsmarkedet. Og taperne er kort fortalt menn. (Nå snakker vi selvfølgelig om det heterofile markedet). 80 prosent av hannene på Tinder konkurrerer om 22 prosent av hunnene, viser en studie fra 2015. Det vil si at flertallet av menn på sjekker’n erfarer å bli avvist, igjen og igjen.

Hva leder det til? Klassekampen trekker fram en undersøkelse basert på intervjuer med 1300 amerikanske studenter på Tinder. Den indikerer at menn har dårligere selvtillit en kvinner, er mer misfornøyd med utseende og kjenner på skam.

Og avmaktsfølelsen stiger.

Løsningen
Så, hvordan stanse sexisme og rasisme på nett? Hvordan få menn til å slutte å drepe? Må kvinner ligge seg til fred? Ikke faen.

Det er selvfølgelig mennene som må skjerpe seg. Nei da, ikke ALLE menn. Alle menn er ikke ute og kjøre. Men de som er det, må ta sine såra egoer og skrotklare mannsideal vekk fra samfunnet, til en hytte i skogen eller en trygg samtalegruppe, og begynne å jobbe. Skape endring, bli endringen – langt unna digitale plattformer og hjelpemidler. Og så skal selvfølgelig resten av oss ta i mot dem med åpne armer når de er i stand til å oppføre seg som gode samfunnsborgere, med folkeskikk, på nett og overalt ellers.

Hvis ikke det skjer? Jeg sier deg, hvis ikke 1: internett blir bedre regulert og 2: disse mennene skjerper seg betraktelig, så er det ikke annet å gjøre enn å legge det ned. For det er ikke så demokratisk og gratis som de lovet oss i starten. Det har kostet. Og når kvinner som Sophie Elise betaler med frykt, da skimter jeg Pennywise i skyggene. Han skal vi ikke forhandle med.