TEKST: MARIE LALAND EKELI FOTO: TORFINN RØNNING SANDERUD

Det er vanskelig å si akkurat hva det er, men det skjer NOE i den lille filmen «Små, søte kaker» som vekker et ubehag. Alarmklokker begynner å kime. Reptilhjernen varsler flukt. Jeg vil bort derifra. Men spør du meg hva som utløser kimingen, eller på hvilket tidspunkt i den åtte minutter lange scenen stemningen skifter, så kan jeg ikke svare på det. Ubehaget kommer krypende, og det vokser utav det usagte: gester, blikk, stemmevolum, stemningen. Men selv om signalene er diffuse, skriker instinktet mitt:  Han fyren der er ikke god. Han er ute etter noe. Dette er farlig.

Regissør Henry K. Norvalls har med subtilt filmspråk klart å gjengi en situasjonen som inntil nylig har vært vanskelig å forklare med ord, men som tusenvis av kvinner er i ferd med å finne et språk for. Dette er «show, don’t tell»-versjonen av #metoo, et lavmælt tilskudd til tsunamien av overgrepshistorier som i disse dager skyller imot oss fra alle kanter. Vi befinner oss i et momentum nå, hvor kvinner endelig blir lyttet til og trodd, og hvor feminister ikke lenger latterliggjøres. Så vi snakker og vi snakker og vi snakker, som om vi har lovet hverandre å fortelle alt denne gangen. Holde bølgen i bevegelse.

I denne strømmen av ord virker en visuell beretning effektivt. «Små, søte kaker» kunne med andre ord ikke blitt servert på et bedre tidspunkt. Heldigvis er den så god at den fortjener timingen. Elegant manus, dialogen flyter og skuespillerprestasjonene er dødsbra. Og siden film snakker til følelser, kan den være med på å øke oppslutningen om #metoo enda litt mer. For et sånt jobbintervju som det der? Det ønsker ingen seg.

Se filmen her:

I hovedrollene: Renate Reinsve og Preben Hodneland
Manus: Line Dalheim
Regi: Henry K. Norvalls