AV MARIE LALAND EKELI
Jeg drømmer at jeg går ned til elva. Før jeg tråkker uti det kalde vannet snur jeg meg en siste gang. Der ligger huset jeg har bygget. Hagen jeg har plantet. Det hvitmalte gjerdet. På avstand kan jeg se at huset er i dårlig stand, reist uten plantegning, tilfeldig spikret sammen av planker jeg ikke tok meg bryet med å beise. Kledningen er sort av fukt og vinduene vakler på hengslene.
Jeg ser at hagen, hvor jeg har tilbrakt så mye tid, er grønnest i utkanten, der hvor ugress og løvetann har fått vokse vilt. De sirlige bedene inntil husveggen er magre og uttørket.
Jeg går ut i vannet. Steinene er glatte, for denne elva er gammel som tidene og har alltid rent her. Jeg vet at det finnes farlige stryk der framme, men det skremmer meg ikke. Før jeg slipper taket får jeg øye på en eikenøtt på bredden. Den er brun og vakker som et ekornøye. Jeg plukker den med meg.
Så slipper jeg.
Hvor lenge jeg flyter med elva, vet jeg ikke. Det kan være dager, måneder, år eller øyeblikk. Vannmassene holder meg oppe, strømmen driver meg framover og rytmen vugger meg – såså, såså – som moren min vugget meg, som hennes mor en gang vugget henne.
Om dagene varmes jeg av sola. Lyset reflekteres fra alle kanter, så D-vitaminlageret fylles fort opp. Huden min er snart sort som gammelt trommeskinn. Lange hårstrå gror fram rundt brystvortene, anklene mine kranses av tykk, stri pels.
Siden øynene må venne seg til bevegelse, skiftende omgivelser, konstant forandring, blir blikket skarpt og jeg lærer å oppdage rovfugler på tusen meters avstand.
Blir jeg tørst, tar jeg en neve vann til munnen. Blir jeg sulten, strekker jeg ut en hånd og fanger en av laksene som spretter oppover elva. Jeg er aldri ensom, for om morgenen kommer dyra ned til elva for å drikke. Hjort, elg, rådyr, gaupe lar meg røre ved kroppene deres idet jeg flyter forbi.
Om nettene legger jeg eikenøtta på det flate partiet mellom brystene mine, og hver morgen er jeg overrasket over at den fortsatt er der. Det gjør ingenting, tenker jeg, om den triller ned i vannet. Om den ikke tåler turen. Jeg tviholder ikke.
En dag er jeg framme. Det kan ikke planlegges, men jeg vil vite det når det skjer, når det er på tide å gå i land. Da skal jeg reise meg, ikke skjelvende og bløt, men sterkere enn noensinne. Selvfølgelig! Musklene mine har lekeslåss med strømmen hele veien, næringsrike alger har vevd seg inn i håret og et tykt lag med skjell har grodd fast til ryggsøylen min. En sølvbeslått, levende rustning. Hardhudet.
Stedet jeg har valgt ut er kaotisk. Vilt. Uframkommelig. Ikke et sted å slå seg ned, vil mange mene, men jeg liker måten vinden bruser i tretoppene der borte. Det minner meg om bruset fra elva, og om å være omgitt av noe som er større enn. Gud. Alt. Jeg skritter over tørr lyng og setter meg på en stein som er jevn og flat som et spisebord. Her skal jeg drikker kaffen min, tenker jeg. Sola er i ferd med å gå ned, furutrærne i skogkanten har fått et strøk gullmaling på frakkeslaget.
Da husker jeg eikenøtta. Jeg åpner hånda.
