april 18, 2019BLAZER FANZINE

Prevensjon: frigjøring og byrde

Kroppen er en politisk kampplass. Selvbestemt abort, retten til å kle seg som man vil, seksuell selvråderett og tilgjengelig prevensjon er alle sammen historiske seire for kvinnekampen, kamper hvor kvinnekampen har sørget for enorme fremskritt. Disse temaene har på ingen måte mistet relevans i vår del av verden. Kroppen og kroppslig autonomi er fortsatt et viktig omdreiningspunkt i likestillingskampen.

AV: MARIA VICKI LINDBAUM

Under de nevnte kampsakene i innledningen, hører ansvaret for familieplanlegging til. Dette ansvaret legges kulturelt på kvinnens skuldre, mens mannen i høy grad fritas – og innimellom blir han også fremstilt som offer for uønskede graviditeter eller kondomer som “nedsetter mannens nytelse”.

P-piller var og er en av de absolutt viktigste elementene i kvinners frigjøring, og jeg vil understreke at hormonell prevensjon (p-piller, hormonspiral, p-plaster osv.) er en god løsning for noen kvinner. Men i dag viser ny forskning at prisen for å bruke pillen kan være høy, og det er kvinnen som betaler denne prisen. Det må settes høyere krav, og samtalen om prevensjonsansvaret må ikke stoppe ved p-pillen. Det er en åpenbar dobbeltmoral i at kvinner risikerer å utsette kroppen for alvorlige bivirkninger og økt risiko for livstruende sykdommer, mens menns nytelse og velbefinnende prioriteres så høyt at kondomet åpenbart må oppleves som undertrykkende for mange ettersom fenomenet stealthing (å fjerne kondom uten samtykke) finnes.

I løpet av det siste halvannet året har omfattende forskning gitt langt mer solid viten om bivirkningene ved bruk av hormonell prevensjon enn vi hittil har hatt: 1) hormonell prevensjon nærmest fordobler risikoen for å utvikle depresjon, 2) det er påvist en sammenheng med markant høyere selvmordsrate og selvmordsforsøk og 3) det gir 20% høyere risiko for brystkreft. Undersøkelsene som har blitt gjort i Danmark har koblet folks helsehistorikk opp mot bruk av hormonell prevensjon. Forskningen er basert på nøyaktig og pålitelig viten etter data fra 1,8 millioner borgere over en tiårsperiode. Forskningen har fått internasjonal oppmerksomhet fra blant annet NY Times og Time Magazine som har skrevet om resultatene av undersøkelsene. Men har forskningsresultatene fått nok oppmerksomhet hos (de potensielle) brukerne?

Leger kan være dårlige til å informere kvinner om bivirkninger, og det gjør det vanskelig å ta valg på et opplyst grunnlag. Selv fikk jeg utskrevet p-piller av en slurvete lege da jeg var 16 år. Tre år senere oppdaget en annen lege at jeg ikke tålte dem fordi jeg har en genetisk forhøyet risiko for blodpropp. Det kan virke som om tenåringsjenter og kvinner får utskrevet p-piller som om det var vitamintilskudd, og det er bekymringsverdig.

For å skape reelle forandringer må vi se mot medisinindustrien. På grunn av et mannlig bias i utvikling av medisin anses det ikke som relevant å investere i prevensjon til kvinner. Faktisk har virksomhetene i medisinindustrien i stort omfang sluttet å forske i nye prevensjonsteknologier. Industrien fokuserer i stedet på å videreutvikle allerede eksisterende hormonelle behandlinger som f.eks. p-ringen eller hormonspiralen, ikke minst fordi det anses for å være mer profitabelt. Industrien forsker ikke lenger i nye banebrytende teknologier som kan avløse hormonell prevensjon. Derfor kan vi som forbrukere ikke forvente at det kommer nye løsninger fra den etablerte industrien.

P-pillen til menn har faktisk blitt oppfunnet, men har aldri blitt frigitt på markedet av medisinindustrien. Grunn: bivirkningene er for alvorlige. Men disse bivirkningene er de samme som kvinner som bruker p-piller kan oppleve. For å sette det på spissen kunne man så spørre: hvilke livstruende sykdommer skal menn ta stilling til når de velger prevensjon?

Samtidig finnes altså fenomenet stealthing, eller non-consensual condom removal. Det er, som begrepet sier, når ens seksualpartner fjerner kondomet uten samtykke under samleiet, uten at dennes partner er klar over det. Det er ikke så uvanlig. Det finnes amerikanske nettforum hvor menn gir hverandre tips om hvordan man kan fjerne kondomet uten at partneren legger merke til det, og etterpå får vedkommende til å tro at den hele tiden har vært på. Utover det åpenlyse traumet det kan forårsake å bli utsatt for et slikt overgrep, utsetter de også partneren for ufrivillig graviditet og kjønnssykdommer. I den akademiske studien “Non-consensual condom removal” (Alexandra Brodsky, 2017) viste resultatene at stealthing blir rettferdiggjort ut fra misogyne forestillinger om mannlig overlegenhet. Bareback (sex uten kondom) anses i disse foraene som mannens naturgitte rett i egenskap av biologisk drift. En mann skriver:

“It’s a man’s instinct to shoot his load into a woman’s *****. He should never be denied that right. As a woman, it’s my duty to spread my legs and let a man shoot his load into my wet ***** whenever he wants.” (Ibid: s. 188)

Det er interessant å se at disse forumene også inkluderer menn med mannlige seksualpartnere som praktiserer stealthing med samme logikk. Det handler altså ikke om reproduktivitet, men mer om rendyrket vold og makt. I Danmark er stealthing heller ikke et ukjent fenomen. Pressen satte fokus på det våren 2017, da Everyday Sexism Project Danmark, som jeg den gang ledet, hadde mottatt en rekke personlige fortellinger om stealthing, se link til artikkel fra Jyllandsposten. I en annen artikkel, i Voice, fortalte en mann:

«Jeg har vært utsatt for stealthing to ganger, begge gangene med one night stands. Første gangen jeg opplevde det, hørte jeg et svupp da han tok av kondomet. Jeg sjekket, og oppdaget at han hadde tatt det av og prøvde å komme opp i meg igjen. Jeg ble kjempesint og redd for at han var smittet med hiv osv. Den andre gangen var det mer utspekulert. Jeg har ennå ikke klart å finne ut hvordan han gjorde det, men han hadde klart å beholde gummiringer på, den som sitter ved roten på pikken, så det så ut som han fortsatt hadde kondomet på.»

Jeg har selv vært utsatt for stealthing, og det samme har et par andre i vennekretsen min. Det er en opplevelse som biter seg fast i kroppen. Selv om de som gjør det ikke nødvendigvis slutter seg til den samme ekstreme retorikken som man ser på de amerikanske forumene, er det fortsatt et uttrykk for den samme patriarkalske kulturen. Grenser blir systematisk nedvurdert og ignorert i kraft av en mannlig dominans og følelse av berettigelse. Tilbake står offeret med en følelse av å ha blitt fratatt sin stemme – mange ofre forteller om hvordan overgrepet etterlot dem med en dyp følelse av skam og psykiske lidelser. Forskning viser at mange av ettervirkningene er de samme som for en voldtekt. (Brodsky, 2017) Det er et uttrykk for en voldtektskultur og lovgivningen burde ta dette alvorlig på linje med andre typer seksuelle overgrep.

Det kan se ut til at det er en kulturell forventning at kvinner skal ta ansvaret for beskyttelse mot graviditet, fordi menns frihet og seksuelle nytelse ikke skal innskrenkes. Det kommer tydelig til uttrykk i diskusjonen om kondomen vs. pillen. Mange kvinner i hetero-relasjoner opplever at seksualpartneren enten ikke artikulerer det fordi de forventer at kvinnen tar pillen, eller at de motvillig må overtales til å ta på kondom. Det finnes en forhånelse av kondomer fordi det nedsetter følelsen i penis, og den snakkes om som et alvorlig problem. Det virker provoserende at penis-følsomhet skal stå som førsteprioritet over kvinnens fysiske og psykiske helse. Hvis den eneste ulempen ved kondom er at et tynt lag med gummi kommer mellom deg og partneren din, virker det marginalt i sammenligning med konsekvensene av kunstige hormoner. Rollen til patriarkalske strukturer i reproduktive rettigheter og praksis i en vestlig sammenheng er noe vi må kaste lys over.

Med tanke på stealthing og kondom-forakt er det en dobbeltmoral i hetero-relasjoner; man hører om menn som ufrivillig blir fedre, og at det er en frykt som mange menn går med. I tv-programmet Ufrivillig far på Danmarks Radio2 (2017) er det en rekke menn som står fram med historiene sine. I tillegg skrev EkstraBladets spaltist Nima Zamani følgende under overskriften «Gid jeg var en kvinne» :

«Kvinner har noen helt særlige privilegier. (Hvis jeg var kvinne, red.) kunne jeg gå på byen og få mennene til å betale for hele gildet bare ved å se lekker ut. (…) Skulle det skje at en av mennene tok de utfordrende blikkene bokstavelig, kunne jeg rope «#metoo» (…). Jeg kunne også dra med meg en full og kåt fyr med hjem, få ham til å betale for taxien, si «ja, jeg bruker pillen» og så føde ungen hans ni måneder senere og eie en del av inntekten hans de neste 18 årene.»

Det er så mange ting man kan tolke ut fra disse fire setningene, men for å starte et sted: den generaliserende uttalelsen om at kvinner narrer stakkars, intetanende menn inn i en økonomisk feller er ikke bare sexistisk, det er direkte absurd. Stereotypen om de verpesyke, fryktelige kvinnene som narrer menn til farskap for deretter å presse barnebidrag ut av dem lever i beste velgående. I programbeskrivelsen til den tidligere nevnte serien Ufrivillig far på DR2 mener journalisten at de «reiser spørsmålet om menn (juridisk, red.) skal ha mulighet til å frasi seg farskapet når de blir ufrivillig fedre.» Programmet belyser også det åpenbare spørsmålet om hvorfor menn ikke bruker prevensjon når dette er en mulighet de har. Det blir bemerkelsesverdig stille når snakken faller på delt ansvar i reproduktive praksiser.

Ubalansen i ansvaret for reproduktiv helse kan fortelle oss mye om kulturen vår, og om hvorfor kroppen fortsatt er en kampplass for likestilling. Selvfølgelig tar mange menn ansvar og tar vare på seg selv og partneren. Ideelt sett var den ansvarlige innstillingen innebygd som en selvfølgelighet i kulturen vår, og samtalen om det ville hatt mer plass. I mellomtiden er prevensjon – uansett hvilket kjønn det er rettet mot – helt essensielt i likestilling og frigjøring.

Heldigvis stilles det enormt høye krav til medisin og medisinsk utstyr, noe som gir en følelse av trygghet for brukerne. Men det er vanskelig å forestille seg at det ikke ville være en mer kritisk innstilling til p-pillen, og en mer aktsom bruk, om den hadde blitt introdusert i dag. Leger og familieplanleggingsorganisasjoner skal være med på å gi grundig veiledning i valg av preparat, samt eksplisitt opplysning om bivirkningen. Dette vil øke sjansen for å oppdage eventuelle symptomer i tide. Samtidig er det avgjørende at vi står sammen om å kreve et alternativ til hormonell prevensjon – ellers vil problemet fortsatt bli bortprioritert i medisinindustrien. Risiko for livstruende sykdommer bør ganske enkelt ikke være et vilkår for reproduktiv helse.

Flere kilder:

 

55750469_406301009925343_5951723026029477888_nMaria Vicki Lindbaum har bachelor i Internationale Studier og Kultur- ogSprogmødestudier fra 
Roskilde Universitets Center. 
Hun er styremedlem i Stemmer på 
Tværs, kampanjekoordinator for 
folketingskandidaten Henrik Marstal og tildligere forperson for EverydaySexism Project Danmark.