TEKST OG FOTO: MARIE LALAND EKELI

”Jeg har alltid drømt om å ligge med en som deg.”

Celine Hauge har ikke tall på hvor mange ganger hun har hørt den setningen. Hvor mange menn som har kommet bort til henne seine kvelder på byen, og sagt: ”Fy faen, altså. En sånn som deg.” Fenomenet er så vanlig at det finnes et navn for det. ”Yellow fever” kalles det når hvite, vestlige menn føler sterk tiltrekning til, eller til og med foretrekker, asiatiske kvinner. På nettforum som VG Debatt og Kvinneguiden kan vi lese at asiatiske kvinner er noen villdyr i senga. De har ekstremt trange fitter. Er sensuelle. Opptatt av å tilfredsstille mannen. Dette er levende forestillinger som gjør at Celine møter norske menn med en viss skepsis. For, liker han henne? Eller liker han de asiatiske trekkene hennes? Er hun et menneske for ham, eller bare legemliggjøringen av en dirty fantasi?
– Jeg har følerne ute, nikker Celine.
– Da vi gikk inn her, var jeg litt sånn.
Hun hever skuldrene og ser seg rundt i den ettermiddagstomme baren i Oslo.
– Her var det ikke noe. Da kan jeg slappe av. Jeg merker det ganske godt.
– Hvordan da?

– Det er noe med at OK, jeg ser ikke ut som et takras, men SÅ jævla pen er jeg ikke. Det handler om oppmerksomheten jeg automatisk får. Blikket. Det er vanskelig å beskrive konkret, men det er noe i hele mimikken, øynene og kroppsspråket til enkelte som liksom … jeg vet ikke. De brisker seg litt. Hos noen kan jeg se hva de tenker. Det går en dirty film gjennom skallen på dem.

Når tiltrekning blir rasisme
Celine ble adoptert fra Korea da hun var 4 måneder, og vokste opp i et kunstnerisk middelklassehjem på Bislet i Oslo. Hvis noen maser om hvor hun egentlig kommer fra, kan hun svare Haugesund. Der bor tjukke morsslekta. Likevel har hun, fra før hun ble kjønnsmoden, måttet deale med norske menns hang til å eksotisere henne.
– Utallige ganger har jeg blitt sjekket opp, eller snakket til, fordi jeg har det utseendet jeg har, sier hun.

I utgangspunktet er det ikke noe uvanlig eller negativt ved det. Attraksjon. Vi faller for typer og har seksuelle preferanser. Men når tiltrekningen er basert på skadelige stereotypier, blir det problematisk. En som dater noen på grunn av tilknytning til en spesiell ”rase”, har rasistiske tilbøyeligheter – selv om de stereotypiserte karaktertrekkene blir trukket fram som noe positivt. Som at svarte menn har stor kuk eller asiatiske kvinner er trange. Den mest presist definisjonen av rasistisk fetisjering, finner vi på Wikipedia: Å fetisjere en person eller en kultur som tilhører en annen gruppe en den du selv er en del av. Det innebærer rasistisk funderte stereotypier, objektivering av stereotype kropper og noen ganger også kulturelle praksiser. Kan komme til uttrykk som sterke rasepreferanser på det seksuelle markedet.
 

Stine Sandnes i Landsforeningen mot rasisme mener det handler om en ekstrem form for objektifisering.
– Å gå etter spesielle «typer» kan være attraksjon basert på interesse. For eksempel ser man at personer med høyre utdannelses ofte har en preferanse for å date andre med høyere utdannelse. Men den type interesse som Celine blir utsatt for, handler kun om utseendet. Hun blir ikke sett som et helt menneske.
– Hvordan da, mener du? 
– Hun blir objektiviserer på bakgrunn av folks ideer om hva asiatiske dame er. Da er det gjerne forhåndsideer og stereotypier som styrer tiltrekningen, svarer Sandnes.

Tight bodies – tight holes

Sexy. Sjarmerende. Lydige. Lettere for å smile og flørte. Mer aktive i senga. Tight bodies – tight holes. Norske menn og kvinner på nett har ingen problemer med å slå fast hvordan asiatiske kvinner er.
– Hvor har de det fra? Sier Celine opprørt.
– Som om jeg skulle sagt at ”Jeg har ligget med en del nordmenn. De har alle skjeiv tiss.” Hun ler oppgitt.
– Det triste er jo at det kjøpes. Folk kommer unna med sånne teite ting.
– Myten om den asiatiske kvinnen er altså på den ene siden at hun er underdanig og tjenestevillig, på den andre siden innmari glad i sex.

– I hvert fall mottakelig for den sexen som kommer, svarer Celine tørt.
– Og så har man kanskje også bestemt at vi liker det.
– For meg høres det ut som en fantasifigur, skreddersydd for mannens lyster? Hun nikker.
– Ved mer enn en anledning har jeg fått spørsmål: ”Hva med å stikke hjem til meg?” ”Nei, jeg er ikke helt der, men takk for drinken.” Og så forbauselse: ”Vil du ikke? Men det liker jo dere!” Jeg spurte rett ut en gang: ”Tror du at fordi jeg ser asiatisk ut så har jeg innmari lyst til å pule med deg?” ”Ja, det ligger vel i genene dine, det?”
Hun er stille et øyeblikk.
– Det ligger altså nedfelt i genene mine at jeg liker sex. Asiatiske menn, derimot, blir ikke ansett som like attraktive i Vesten, så asiatiske kvinner lengter etter den hvite mannen, med litt større diameter og litt flere centimeter. Det kan virke som om forestillingen om white supremacy ikke helt klarer å få lagt seg. Den vestlige hvite verden føler seg på utrolig mange områder så suveren!

Orientalisme, all over again
40 år etter at den amerikansk-palestinske forfatteren Edward Said lanserte begrepet ”orientalisme” trenger vi altså å bli minnet om at eksotisering av fremmede er en undertrykkingsmetode. Å eksotisere eller mystifisere folkeslag fratar mennesker individualitet og personlige egenskaper – i likhet med andre former for generalisering og rasisme. Etter et lengre opphold i Singapore ville den bulgarske journalisten Vesko Cholakov finne ut hvorfor hvite menn gifter seg med asiatiske kvinner, og ikke motsatt. Resultatet er dette lesverdige blogginnlegg, hvor han lar antropolog Nitasha Sharma linke fenomenet til kolonitiden: ”Da var det vanlig at britiske kolonister utviklet kjærlighetsforhold med indiske konkubiner. Franskmenn, spanjoler, portugiser og hollendere gjorde det samme i Indokina, Afrika og Sør-Amerika. Senere, under andre verdenskrig, Koreakrigen og Vietnam, tok amerikanske menn med seg asiatiske bruder hjem til USA,” sier hun, (min oversettelse). Historieprofessor ved Northwestern University Ji-Yeon Yuh forteller at det ble spesielt populært på 70-tallet, da kvinnefrigjøringen og feministbevegelsen var sterk, og amerikanske kvinner ble ”umulig å kontrollere”. ”Ideen om at asiatiske kvinner er underdanige og innstilt på å serve mannen, fanget menns fantasi,” sier Yuh. Siden den gang har vestlige menn fortsatt å fetisjere asiatiske kvinner.

Unge, kjekke og pene i tøyet
Hvem er egentlig disse mennene Celine forteller om? Hvem er det hun kritiserer? Det er ikke nordmannen vi gjerne ser for oss med en asiatisk kvinne, han som lever i et slags arrangert ekteskap med en mye yngre dame fra Thailand, fordi han av ulike grunner har havnet utenfor det norske kjønns – og sjekkemarkedet.
– Mange synes det er snedig at det ikke er menn over 50 år, smiler hun.
– Men det er helt vanlige fyrer på byen i Oslo. Kjekke og pene i tøyet. Jeg kan ikke si at alle har vært høyt utdanna, men relativt unge.
Samtlige har vært norske nordmenn.
– Jeg har aldri fått direkte ufine fornærmelser fra utenlandske menn. De har nøyd seg med å glo og slenge noen kommentarer, som likevel er spiselige – fordi de ikke har den personlige tilnærmingen.
Celine tar forbehold om at det er en stund siden hun var på sjekker’n.
– Det skal også sies at på nittitallet poppet det opp det ene thai-bordellet etter det andre i Oslo. Det gikk litt inflasjon i det. Plutselig ble in å være hypp på noe asiatisk og eksotisk.

– Jeg vil tro at rasistiske fetisjeringer er utbredt, sier Stine Sandnes i Landsforeningen mot rasisme.
– Det kommer nok spesielt fram på ute på byen eller i typiske «dating» settinger, som på Tinder. Det er vanskelig for meg å si akkurat hvor vanlig det er, men i hvert fall såpass  at det ikke er overraskende å høre Celines historie. Jeg har hørt lignende ting fra før, av kvinner og menn som har et såkalt «ikke-etnisk norsk» utseende. Jeg hadde  ei venninne med afrikansk opprinnelse som fikk spørsmålet om hvor hun kom fra på Tinder. Da hun svarte, fikk hun høre: «Ok, jeg liker egentlig asiatiske damer best».

Et eksotisk trofé
– En fyr satte særlig spor, forteller Celine.
– Både fordi han viste seg å være innmari teit, og fordi det til syvende og sist var ubehagelig. Mulig det er tilfeldig, men han var fra et liten bygd i Finnmark. Jeg husker ikke helt hvordan vi traff hverandre, sikkert i fylla et eller annet sted, men han antydet ”Å, wow. En sånn som deg. Nå skulle de ha sett meg!” Dessverre var jeg vant til den holdningen fra menn, så jeg la ikke så mye i det. Han her sa det rett ut: Dette var toppen. Kremen. Dette hadde de pratet om. Få seg en sånn, liksom. Jeg datet ham ikke så lenge, kanskje en uke, for mot slutten av uka kom kompisgjengen på besøk. Da lurte han på om jeg ville treffe dem. Han ville vise meg fram.
– Som et trofé?
– Mye mer trofé enn jeg noen gang hadde opplevd. Vi skulle møtes på Scotsman på Karl Johans gate. Idet jeg kommer inn, reiser daten min seg: ”Her er hun.” Alle snur seg, og en fyr utbrøt: ”Fy faen. Det er sant.” Dette var før smarttelefonens tid, så ingen hadde sett bilde. Fy faen, det er sant. Og så skjedde det som jeg aldri glemmer: ”Du, Celine, kan ikke du gå bortover der? Og så snur du deg og går tilbake.” Han ville at jeg skulle paradere framfor kompisgjengen, mens de betraktet dette eksotiske vesenet.

Ta det som et kompliment!

Seansen på Scotsmann endte med bannskap og brøling fra Celine, før hun forlot lokalet i sinne.
– Altså, måten jeg gikk kledd på, måten jeg følte meg på den tiden … Jeg likte oppmerksomhet og spilte på å være attraktiv. Men denne gangen var det noe som var feil.
– Fordi du så åpenbart ble betraktet som et objekt?
– Vanskelig å forklare, men jeg fikk følelsen av at han mente han hadde oppnådd noe. Jeg var en prestasjon, noe han kunne sole seg i glansen av. Hadde han satt en ring på fingeren min, hadde han oppnådd noe. Hadde han sagt framfor alle at han elsket meg over alt på jord, så hadde han oppnådd noe. Men han hadde jo ikke det. Annet enn å få meg til sengs. Og det var top noch.
Når hun har gjenfortalt episoden, har hun ofte fått høre: ”Det var jo bare hyggelig. Et kompliment!”
– Så hvorfor følte ikke jeg det som et kompliment? Hvorfor følte jeg meg 150 prosent krenket?

Fascinasjonen for en egenskap tillagt ”rasen” din forventes ofte å bli mottatt som et kompliment, i følge Mysia Anderson, spaltist i Stanford Daily. I artikkelen ”Avoid racial fetishism on Valentines day» skriver hun at dette slett ikke er ros, men tvert i mot ”overbærenhet fra en dominerende gruppe, dryppende av årelang undertrykking” (min oversettelse).
– Jeg skjønner godt at Celine Hauge følte seg krenka, sier Stine Sandnes i Landsforeningen mot rasisme.
– De ser ikke henne. Hun blir bare en representasjon for en fantasi som de ønsker at hun skal oppfylle. Derfor er det utrolig negativt. Hun blir ikke likt for den hun er. For dem representerer hun kun en folkegruppe som de tror innehar visse egenskaper som tenner dem seksuelt. Norske kvinner kan også oppleve å bli sett på som seksuelle objekter av menn, og utsatt for seksuell trakassering, men hos Celine blir det på en måte «dobbelt opp»: Hun blir objektivisert fordi hun er kvinne og fordi hun har et øst-asiatisk utseende.

Noen reagerer med å dysse ned episoden, si at det nok ikke var så ille som Celine skal ha det til.
– At det var noe jeg innbilte meg. Så fort man ytrer en krenkelse av denne typen, blir man møtt med argumenter. ”Du misforstår sikkert.” Eller rett og slett: ”Det er ikke riktig. Sånn er ikke vi i Norge. Sånn er ikke norske menn.” Så det er veldig sårbart.
– Det er sikkert derfor jeg aldri har følt meg hundre prosent norsk, sier hun ettertenksom.
– Selv om jeg har bodd i Norge nesten hele mitt liv, og har norsk kultur og norske røtter. På ett eller annet tidspunkt begynner jeg å snakke om dere i stedet for vi. Dere nordmenn er blonde og blåøyde. Jeg kan ikke si vi. Og det blir litt det samme her: Jeg aner noen ufine seksuelle preferanser og stereotypier som de fleste i Norge ikke har peiling på. De har ikke, og kommer aldri til å erfare det. I det skjæringspunktet ligger noe som er vanskelig å håndtere for begge parter.
Vi/ dem-tenkningen stikker dypt, mener hun.
– Jeg har lagt merke til at hvite, norske kvinner som føler seg krenka av utenlandske minoriteter, gjerne fra muslimske land, (de trenger ikke være muslimske selv, men fra muslimske eller latin-amerikanske land, nasjonaliteter vi har stereotypisert som mannsgriser), ikke blir møtt med samme mot-argumentasjon. For da er det noen andre som blir kritisert. Men jeg kritiserer din bror, din mann, din sønn.

Hvem krenker hvem?
Celine har sluttet å ta det opp. Det er for slitsomt. Og hun er lei av at hennes krenke-opplevelse krenker andre.
– En skal være forsiktig med å føle seg tråkka på. Man blir lett tillagt offerrollen, og dermed en litt utakknemlig holdning.
Hun mener det er et uuttalt krav til asiatiske kvinner om å vise en form for takknemlighet.
– Det kjenner jeg ofte på. Når jeg får et kompliment, når noen vil ligge med meg, når det blir snakket om at jeg er adoptert og fordi jeg er fra Asia – hvor kvinnene er så flinke og pene. Jeg skal kjenne takknemlighet både for at jeg har fått kommet til Norge og for at jeg er fra Asia. Det føles egentlig litt unaturlig for meg, og kravstort. Jeg har hatt en helt fin barndom, og det er jeg glad for, men man går vel ikke rundt og er evig takknemlig for det? Jeg forventer i alle fall ikke det av etniske nordmenn, så hvorfor forventes det automatisk fra meg?
– Den største gruppen adopterte til Norge på 1970- og 80-tallet var jentebabyer fra Kina og Sør-Korea. Likevel blir kvinner med asiatisk utseende fortsatt sett på som noe eksotisk og annerledes. Dere får liksom ikke bli fullt innlemmet i ”det norske”?
– Igjen, her kommer trua på biologien inn, mener Celine.
– Og den er ekstremt sterk. Til tross for av at jeg ble adoptert da jeg var 4 måneder gammel, har jeg altså visse ting i genene. En ting er seksualiseringen, men jeg har og havnet i heftige diskusjoner rundt dette med ”hvorfor vil du ikke søke etter røttene dine?”. ”Har du ikke lengtet etter de biologiske foreldrene dine?”.

En asiatisk ro
Første gang Celine opplevde det asiatiske som en issue, var hun veldig liten. Alt ble forklart ut ifra det. At hun var stille og sjenert, en enkel unge, kom av en ”asiatisk ro”, var det noen som mente. ”De har jo slik indre balanse.”
– Hvordan forklarer du da at tolv år gamle Celine raserte hele barneavdelingen på Adelsten i sinne? Jeg som er så ”orientalsk og meditativ”? Jeg har vokst opp med en ganske temperamentsfull pappa, og en mamma som har følelsene sine langt uttapå. Det er det jeg har lært. Så at min sjenerthet er en eksotisk, meditativ gavepakke? Det er pisspreik.
Allerede på barneskolen kunne hun merke blikkene, og plystringa. Noen ganger tilrop på kinesisk eller japansk.
– En gang overhørte jeg mamma si til pappa: ”Jeg tror ikke det er lurt at du og Celine leier.” Da hadde hun fått spørsmål: ”Hva? Er det Celine som har blitt stor? Nå trodde jeg mannen din hadde fått ny dame, jeg.” Det er kanskje ikke så rart, men det føyer seg inn i forestillingen. Jeg er vokst opp med et vedheng som er en tosidig asset, på godt og vondt. Og det fører sikkert også til at jeg overtolker noen ganger, og oppfatter en krenkelse som ikke er der. Men stort sett mener jeg at følelsene mine har rett, selv om andre ikke ser det samme.
– Er det noe á la det kvinner opplever når de blir forbigått på jobb? Underliggende mekanismer som det er vanskelig å sette fingeren på uten å gjøre seg selv til offer, så derfor holder man kjeft om det?
– Det tror jeg. Selv om jeg bare kan snakke på egne vegne, tør jeg vedde på på at mange kvinner med asiatisk utseende vil kunne bekrefte erfaringen min og si at de kjenner seg igjen. Om de summerer opp en håndfull opplevelser, utsagn de er blitt møtt med, spørsmål, en form for fascinasjon, vil de muligens oppdage det. Jeg ønsker ikke å ødelegge folks illusjoner, men jeg tror det er viktig å være realistisk, sier hun.
– Dessverre er nok mange blitt så vant til det, reaksjonene er så automatisert i kulturen at man ikke stusser over at det er krenkende og diskriminerende.

Fra Mail Order Bride, trykket med tillatelse av forfatteren. Copyright Mark Kalesniko, 2001

Celines løsning i tidlige barneår og pubertet ble å ta den helt ut.
– ”Ok, jeg ser annerledes ut. Jeg får hele tiden signaler på det. Så, hva gjør jeg med det? Da kler jeg meg annerledes, da sminker jeg meg annerledes, da mener jeg annerledes og hører på annerledes musikk.” Jeg flagget annerledesheten, sikkert for å komme folk i forkjøpet. Du kan rope så mye du orker at jeg ser annerledes ut, for som du ser … Fuck you. En forsvarsmekanisme.
Hun eksperimenterte med ulike typer oppførsel og strategier for å møte verden.
– Jeg ble bitch. Jeg var storkjefta, slagferdig, ikke redd for å møte blikket ditt selv om du så stygt på meg – også for å bryte stereotypier. Det er en tosidig strategi.
– Du inntok posisjonen for å gjøre det til en styrke? Eie det, på en måte?
– Man blir sliten av å være i en minoritetsrolle, svarer Celine bare.
– Jeg ser alle disse innleggene av unge og eldre minoriteter. Okei, så reagerer noen på banale ting som kan være vanskelig for andre å forstå, men grunnen til at de gjør det, er at det er jævla slitsomt å gå rundt å være en minoritet, utseendemessig. For det er det som synes. Det er det folk henger seg opp i.

Samtidig som hun protesterte gled hun inn i en rolle som samsvarte med myten.
– Jeg vet ikke om jeg får det til nå, for jeg er ute av trening, men jeg kunne gå inn i et rom og få alle til å se på meg. Fordi jeg anla fakter og mimikk som stemte med stereotypiene eller den rådende oppfatningen. Sukk. Det høres forferdelig usunt ut. Og det er det, om man mister balansen. Det kan være morsomt å spille på folks idiotiske uvitenhet, men gjør du det så mye at du mister kontrollen, bikker det over. Da er det plutselig ikke så gøy lenger.
Hun var i opposisjon:
– Også fordi jeg mottok relativt mye dritt fra hvite norske jenter. Det er kanskje grunnen til at jeg fremdeles er usikker på hvite norske jenter?
– Ble du sett på som en trussel?
– Kanskje heller sett ned på? Men og en trussel, ja. Jeg ble oppfattet som pen og sexy, og jeg spilte på det. Og så turte jeg nok å dra rollen som fristerinne jævlig langt. Så langt at andre kvinner ikke syntes det var smakfullt, eller selv turte. Jeg var ganske direkte, la ikke mye i mellom. Dette er ikke noe å skryte av, men tror grunnen til at det var så lett å få menn på kroken, var …  De fikk et trofé på fanget, og man sier ikke nei til trofeer.
– Selv om jeg hadde det veldig gøy som singel, var det med bismak, for det lå alltid der. Det sexy asiatiske var alltid en issue.

Asian fetish porn
Et kjapt søk på ”asian fetish porn” på Google gir 27.400.000 treff. Celine er overbevist om at pornoindustrien har mye av skylda for at de usunne stereotypiene overlever.
– Bimboene har så store pupper at det ser forjævlig vondt ut, de afrikanske mennene er tømmerstokker og de asiatiske damene? De er jo så trange at du får ikke inn en flis en gang. Industrien er omfattende, den er vanvittig og den blir mer og mer motbydelig. De skitneste fantasiene kommer fram og får støtte i egne fora, hvor det holdes i live. ”Her er det greit, dere, for dette er en lukket gruppe.” Det dyrkes, og brukerne heier hverandre fram.

- Også i populærkulturen, som i Hollywood. I Woody Allens ”Deconstructing Harry” – (Allen er et kapittel for seg, for såvidt) – skal hovedpersonen få servert den beste prostituerte. Selvsagt er hun asiatisk.
– Vi kan massasje. Og så er vi trange. Og sier ikke nei, kverner Celine matt.
– Et mål med frigjøring er for mange kvinner å slippe forbi sitt eget utseende, å ikke bli dømt for hvordan man ser ut, men kunne ”glemme det” og leve friere, som et subjekt i verden. Hvordan føles det å være inni et ytre som av mange er forbundet med spesifikke seksualiserte forestillinger?
– Det er både og. I sårbare øyeblikk kunne jeg, selv etter 18 år, spørre min ekssamboer og far til barna mine: ”Hvorfor valgte du meg? Hvorfor har du fortsatt å være sammen med meg? Er du sikker?” Jeg hadde vanskelig for å tro ham. Fra folk jeg har møtt og fra kulturen jeg omgir meg med, har jeg blitt matet med at det er visse grunner til at jeg blir ansett som pen. Og de grunnene er ikke nødvendigvis noe som ligger i meg. Det er andre ting. Eklere ting.
– Du har fortalt at det var noe av det du likte ved ham?
– Ja. Han brød seg liksom ikke om det asiatiske. I starten syntes jeg det var litt snålt , for jeg var så vant til at det ble et tema. Alt ble snudd, for han ga jo samtidig veldig uttrykk for at han syntes jeg var pen. Det hadde jeg store problemer med å skjønne. Etter hvert ga jeg opp å skjønne det, og heller  … ikke nøt det akkurat, men det gjorde ham mer attraktiv i mine øyne.

”Hun har rumpa, da”
Barnehagen Celine jobber i er i gang med et prosjekt om mangfold. Via det har Celine blitt enda mer oppmerksom på hvordan vi ilegger også barn stereotypiske roller. Hun forteller om den lille afrikanske jenta i funkjazz-gruppa som ble baksnakket av voksne i publikum fordi hun, som tross alt er afro-amerikansk, ikke fulgte rytmen. ”Men hun har rumpa, da.” Hun forteller om datteren som var med en i klassen hjem for første gang, og fikk høre av far i huset at hun spiser vel ris hver dag? ”Jeg sa at vi spiser mest pasta, jeg,” svarte datteren, som sant var.
– Døtrene dine er 13 og 16 år og på terskelen til alt som har med sjekking og kjærlighetsliv å gjøre. Hva sier du til dem?
– Jeg tror ikke de, som faktisk ser veldig asiatiske ut, har møtt på noen fordommer ennå. Jeg håper de får gå klar av det.
– Har du snakket med dem om at det finnes seksualiserte myter om asiatiske kvinner?
– Ikke ennå. Også fordi den yngste er så ung at hun ennå ikke har blitt eksponert for situasjonene. Før du blir det, er det litt dårlig gjort å introdusere problemet. De må også være i stand til å forstå, sier Celine Hauge.
– Dessuten vil jeg ikke så en frykt, eller plante stereotypier i dem. Skjønner du?

 

 

 

DEL II i serien om rasistisk fetisjering handler om hvordan mennesker av afrikansk opprinnelse opplever å bli seksualisert av hvite menn og kvinner. Her kan du møte Justin Gunn fra København. "Selv om det kanskje ikke ender like fysisk smertefullt som det å bli hatet for hudfargen, kan det å begjært fordi du er svart føre med seg like harde emosjonelle puncher," sier Justin.