AV MARIE LALAND EKELI / FOTO: SF STUDIOS

Det finnes ikke noe mer revolusjonerende enn en fysisk sterk kvinne, sa en venn av meg for noen år siden. Siden jeg er en hode-person, (mesteparten av aktiviteten foregår der oppe), var jeg ikke umiddelbart enig. Hva med argumentasjon? Aktivisme? Oppildning av massene? Etter å ha sett Wonder Woman er jeg fullstendig overbevist; rå styrke er kick-ass. Og som kvinnelig egenskap er det et kraftfullt symbol. Jeg trenger ikke liste opp for hva, (selvstendighet, gjennomføringsevne, kampen for rettferdighet, likestilling), men la meg si det sånn: Etter å ha sett Wonder Woman er jeg så gira som bare løftet om revolusjon kan gjøre deg. Giljotinen har falt. En ny tid tar til. Alt er annerledes nå.

Denne filmen endrer spillereglene.

Heretter kan det aldri lages action eller superhelt-filmer med mannlig helt, eller manko på kvinner, uten at filmskaperne må svare for hvorfor. Hvorfor i huleste? Hva tenkte dere på? Etterfulgt av et laaaangt gjesp: Så gørrkjedelig. Fullstendig passé. Wonder Woman viser en gang for alle at kvinner ikke står tilbake for sine mannlige artsfrender, verken når det gjelder fart, mot eller evnen til å redde verden. Hun sprenger den innavla forestillingen om hva kvinner passer til, samtidig som hun utvider og blåser nytt liv i superhelt-figurens forslitte potensial. For selv om handlingen følger den velkjente Marvel-dramaturgien, (helt vokser opp uten å ane hva eller hvem hen er, blir klar over superkreftene sine og stilles overfor det moralske valget; laissez-faire eller ta opp kampen mot det onde) – virker alt nytt og spennende denne gangen. Fordi hun er kvinne.

Fordi hun er kvinne.

Fordi hun er kvinne.

For en som har ergret seg over kvinneroller i film i årtier, er det en fryd å registrere at det er nettopp kvinneligheten som øker filmens kulhets-faktor. Det er synet av de muskuløse amasonene som får publikum til å gispe, Wonder Womans knusende knyttneve i det maskuline maskingeværet (fallossymbolet som pumper og pumper, ikke livgivende, med drepende kuler) er et bilde som kan utbroderes lenge, og i et euforisk øyeblikk tenker jeg at 50 år gamle Robin Wright som general Antiope gjør mer for kvinnesaken enn all verdens 8.mars-tog tilsammen. Hodet henger ikke helt med nå, jeg innrømmer det, men det er også poenget: Film mobiliserer følelser, og i 2 timer og 12 minutter spiller Wonder Woman på hele registeret. Sjelden har en film gitt meg så mange øyeblikk av pur, sitrende lykke.

Wonder Woman har premiere på norske kinoer fredag den 16. juni, men ble vist som førpremiere på Klingenberg kino en uke før, som del av den nystartede filmfestivalen Oslo Pix. Denne anmeldelsen er basert på førpremieren, vist for en fullstappet storsal, forsøkt pimpa opp med rød løper, kjendiser og PR-gimmicks. La oss overse fornærmelsen publikum ble utsatt for da vi fikk utlevert babyrosa gaveposer fra en av festivalens sponsorer (pusher av billig glitterfjas). Hvordan i huleste kan Oslo Pixs finne på å gi publikum en taske med ”choker”, truseinnlegg og sminkefjerner før vi skal se en film hvor budskapet er nettopp: DRIT I DET! ”Sminke? Hallo, jeg er opptatt med å redde verden her.” Utilgivelig. Stemningen steg da festivaldirektør Susann Østigaard introduserte ”en film med kvinnelig superhelt” (applaus og tilrop) ”laget av en kvinnelig regissør, Patty Jenkins” (mer applaus), før det til slutt tar helt av da den norske amasonen i filmen (Lisa Loven Kongsli) reiser seg og avslører at hun er høygravid. Som for å virkelig understreke kvinnekjønnets styrke.

Og så begynner det.

Historien er som følger: På en øy skjult for mennesker lever amasonene, kvinnelige krigere skapt av gudene for å ”influence man’s heart with love and restore peace.” Det er et overjordisk vakkert sted, i kitch-estetikk vi kjenner fra Game of Thrones, Avatar og Ringenes Herre, og kvinnene lever i harmoni her – samtidig som de trener til en krig vi forstår er uunngåelig. Dronningens datter Diana, aka Wonder Woman, blir trent ekstra hardt, det er noe spesielt ved henne, men akkurat hva skal verken hun eller vi få vite før filmen når sitt klimaks. En dag bryter nemlig menneskene inn i idyllen, i form av en kjekk pilot som styrter i havet utenfor amasone-øya. Diana (Gal Gadot) redder Steve Trevor (Chris Pine), som er soldat og spion for det britiske militæret. 1. verdenskrig ruller, og Diana blir forferdet når Trevor forteller om lidelsene mennesker blir utsatt for under ”The war to end all wars”. Overbevist om at ødeleggelsene er orkestrert av krigsguden Ares, amasonenes hovedfiende, bestemmer Diana seg for å drepe Ares, og på den måten få slutt på krigen.

Utstyrt med skjold og sverd følger hun Trevor til et skittent 1900-talls London, hvor hun på ulike måter blir konfrontert med datidens (og for så vidt nåtidens) undertrykkende kvinnesyn. «Er dette en slags rustning?” spør hun, og napper i et utstilt korsett. ”Den skal hjelpe kvinner å holde inn magen.” ”Hvorfor vil kvinner holde inn magen?” Touché. Scenen hvor hun med selvfølgelighet tar plass i Overhuset under intense krigsforhandling, er også kostelige. ”What on earth is a woman doing here?”

Sammen med Steve får Diana etter hvert samlet et knippe rufsete kompanjonger, og de legger i vei til frontlinja i Belgia. Der utspiller det seg snart to parallelle kriger; én mot ondskap sluppet løs av mennesker, og én mot guden som står bak og tilrettelegger. Ares.

 

 

Det er dritspennende. Bomber og granater, kampscener, lyn og eksplosjoner, alt skjer i et piskende tempo. Ekstra feminist-poeng for at også superskurken – Dr. Poison– er kvinne, (for øvrig kalt ”heks” av mennene hun jobber med). NRKs filmanmelder Birger Vestmo mener den kvinnelige regissørhånda kan merkes på dialogene imellom kampscenene, som er dypere og mer filosofiske enn sjangeren vanligvis åpner for. Mulig det, men historien er også et ypperlig utgangspunkt for det filosofiske tanke-eksperimentet ”hvis et romvesen landet på jordkloden, hva ville det ha sett?”. Med en uprøvd og prinsipiell tilnærming til krig er Diana for første gang vitne til hvordan  ondskap spilles ut, og hun reagerer som kvinner alltid har reagert på menns systematiske dreping: instinktivt og med forferdelse. Anklagen om naivitet ligger der hele veien, som et ekko av patriarkatets svar til pasifisten, men Diana tipper aldri over i kynisme. Hele veien er det de svakeste – mødre med barn, dyr som blir slått, soldater uten lemmer –som utløser sympatien hennes. Og sverdslagene.

Sånn sett er det noe komplekst ved henne, Wonder Woman er ikke en endimensjonal type, og blir derfor mer interessant enn for eksempel Supermann. Jeg er likevel glad for at filmens handling aldri avanserer til noe mer enn kampen mot det onde. Det har sin funksjon, katarsis som utløses når skurken slås ned i støvlene. Superhelt-filmer er eventyr, og eventyr har til alle tider vært speil som vi kan måle oss i. Moral blir veid, vi får testet karakter og kjent på grensene mellom galt og riktig. Men det er bare mulig om hovedrollen appellerer til deg, og blir et slags forbilde. Med Wonder Woman har kvinner endelig fått en snål, fantastisk fantasifigur å strekke seg etter, et muskuløst paradoks i boots og brynje: krigshateren med killerinstinkt. Jeg digger det.