Det var dette jeg ville formidle til elevene før jeg sluttet. Jeg MÅTTE få sagt det. Essensen av kronikken jeg hadde planer om å skrive ble derfor en tale, framført med skjelvende røst, til dem det gjelder. 

AV MARIE LALAND EKELI

I går hadde jeg min siste dag som lærer. Nå skjønner jeg hvorfor så mange blir i læreryrket, til tross for. Jeg tror jeg fikk over hundre klemmer, i tillegg til tale, gaver, håndskrevne kort, en sang, et surprise-party. Så mye kjærlighet i omløp. Da jeg kom hjem seint på kvelden, datt jeg rett ned på gulvet i gangen og grein som en unge – helt øm på innsiden.

I løpet av året jeg har vært lærer har jeg spart på tanker og observasjoner. Planen var å skrive en kronikk om hvordan det er på ungdomsskolen i Oslo, hva som foregår ”bak murene”. Jeg er særlig bekymra over vurderingskulturen. En ting er at mange lærere jobber seg halvt i hjel med rettinger, tilbakemeldinger, dokumentasjon. Til tider er det så mye vurderingsarbeid at innholdet i faget og timene må vike, og havner i bakgrunnen. Noe annet er at stadige vurderinger ser ut til å gå ut over det som burde være sentralt i skolen, nemlig læringsglede. Hvem klarer å kose seg med en bok når man vet at man får karakter på presentasjonen av den?

Det aller mest betenkelige synes jeg likevel er selve prinsippet med vurdering. Ja da, jeg vet at vi må ha en måte å måle kompetanse, for å sikre oss at alle elevene lærer det vi og samfunnet mener er viktig. Det som står i Lærerplanen. Men vurderingsskikken og karaktersystemet har en pris, og kanskje koster det for mye. For hva skjer med unge mennesker som opptil flere ganger i uka opplever at arbeidet deres, prestasjonene, sjarmen under muntlige framføringer, blir gjort til gjenstand for bedømming? Ikke bare av lærere, men også av andre elever, og – ikke minst – av dem selv.

Egenvurdering er et sentralt begrep i skolen, den kritiske sansen skal alltid være skrudd på og stilt inn mot eget arbeid. Hvor befinner du deg på stigen opp mot full måloppnåelse? Hvor god synes du selv du er? Kunne det vært bedre? er eksempler på standardspørsmål på egenvurderingsskjemaer. Og svaret er bestandig ”Selvfølgelig.” Man kan alltid bli bedre.

Det er steinen Sisyfos rullet opp fjellet.

Ikke bare er innstillingen fullstendig utmattende og kime til selvforakt, stress og misnøye. Vi må også huske at det er en konstruksjon – skapt av en samfunnsstruktur (konkurransesamfunnet) og en vestlig livsanskuelse, som forteller oss at livet er en trapp hvor vi alltid skal strebe oppover, enten det gjelder karriere eller i privatlivet (bedre bolig, bedre bil, bedre barn). Men hva gjør det med oss å aldri kunne lande i ”bra nok”? Hva gjør det med barna? (Min erfaring: De griner. De sender fortvilte mailer. De er i ferd med å gi opp, skriver de. De går til psykolog og får timer hos BUP, og bekymra foreldre holder ungene hjemme fra skolen når de synes det tipper over i det uforsvarlige.) Dette gjelder selvfølgelig ikke alle, men nok. Neste spørsmål blir derfor: må det være sånn?

Jeg synes det er merkelig at ikke DEN debatten løftes fram når vi snakker om skole. Pedagogisk filosofi: Hvorfor gjør vi som vi gjør? Hva ligger bak? Hva trenger et barn? Hva er egentlig et barn? Hva fremmer lærelyst og nysgjerrighet? Kan kreativitet og fantasi være mål i seg selv – ikke noe vi skal sammenligne og vurdere?

Sistnevnte er softe verdier som kanskje ikke vil gi kortsiktig gevinst på PISA-testene, men som derimot tar høyde for noe norsk skole ser ut til å ha glemt i farta: verdien av her og nå. Verdien av glede. Barn er ikke bare på vei til noe, inn i et produktivt samfunn, som lønnsomme arbeidere. Barn er ikke ufullkomne voksne. Barn er perfekte som de er, de introverte i like stor grad som de ekstroverte, og vi gjør dem urett ved å legge alle flatt langs samme linjal og så trekke slutninger.

Barn er perfekte som de er, de introverte i like stor grad som de ekstroverte, og vi gjør dem urett ved å legge alle flatt langs samme linjal og så trekke slutninger.

Det var dette jeg ville formidle til elevene før jeg sluttet. Jeg MÅTTE få sagt det. Essensen av kronikken jeg hadde planer om å skrive ble derfor en tale, framført med skjelvende røst, til dem det gjelder:

”Kjære dere. I dag føles det som om jeg skal ta farvel med 60 venner. Trass i at jeg ikke har vært her så lenge, så har jeg knytta bånd til dere. Som gruppe, og som enkeltpersoner. Jeg er blitt glad i dere. Så selv om det er trist, så er det en god følelse. Fordi det er kjærlighet, iblanda et sterkt ønske om at dere skal få det bra i livene deres.

Da tenker jeg ikke først og fremst på skolegang og karriere, men på at dere skal bli lykkelige i dere selv. Husk at dere ikke bare er underveis, mot en utdannelse, mot å bli voksne. Dere er ferdige mennesker her og nå. Dere er akkurat som dere skal være. Jeg kan ikke få understreket det nok. Ikke la noen innbille dere noe annet, ikke lærere, ikke media, ikke influencers eller bankrådgivere eller innkastere til videregående skoler. Ikke foreldrene deres. Fokus MÅ ligge på at i dag, akkurat nå, er dere perfekte.

Så ikke stress. Jobb samvittighetsfullt, still opp for laget og ta ting på alvor, men sørg for balanse. Ikke jobb for mye. Og ikke bekymre dere – særlig ikke over ting dere ikke har kontroll over. La det fare. Eller, som de sier på dansk, lad det være. Det er mye visdom i det. Slipp opp. Stol på at ting legger seg. Vet du ikke hva du skal bli? Vel, du er 15 år. Jeg aner fortsatt ikke hva jeg skal «bli». Men jeg vet hva jeg ER. Jeg vet at jeg liker å lese, at jeg er glad i å produsere ting, at jeg trenger masse aleinetid, men også å være sammen med andre, for å ikke bli deppa. Og så vet jeg at jeg er snill. Sånne ting er ålreit å vite om seg selv. Hvem man er og hva man står for.

Og så, sier noen, hjelper det å ha en morsom jobb. Men gjett hva! Det får du om du klarer å ha kontakt med deg selv, og hele tiden velge det du innerst inne har lyst til og som føles rett. Følg gnisten. Alle har noen ulmende glør inni seg, tror jeg, men for å oppdage dem, virkelig kjenne hva du brenner for, så må du ta deg tid, kanskje orke stillhet, lytte innover. Ellers så er du typen som må prøve forskjellige ting, og som finner din greie mens du er i aktivitet. Så gjør det da! Gjør det på din måte. Men ta deg selv på alvor.

Bare ikke stress. Det hjelper ingen. Framtida kommer enten vi er forberedt eller ei, og den består av så mange ukjente faktorer som vi ikke har kontroll over. Derfor er det logiske og mest fornuftig å ikke bekymre seg. Slipp opp. Den som kaver, drukner. Don´t push the river, som en venn av meg pleier å si.

Ting går stort sett alltid bra. Og gjør det ikke det, så går det over. Det er velsigna å vite.

Jeg er ikke det minste bekymra for noen av dere. Tvert imot, dere gir meg håp. Dere er så jæskla flinke – og varme og komiske. Dette kommer til å bli så bra, tenker jeg, bra for Norge og bra for verden. Så det eneste jeg vil minne dere om, er å ta vare. Ta vare på dere selv, ta vare på hverandre, venner og fremmede. I utvida forstand – ta vare på jorda og alt levende på den. Ta vare. Det har vært en glede å få ta litt vare på dere dette året.»

 

En tiendeklassing på Snapchat. 

Fotografiet er lånt fra Una Lee Hunderis fotodokumentar om hjemmeskole.
Trykket med tillatelse.