AV ELIN AMUNDSEN GRINAKER

I dag er det kvinnenes internasjonale kampdag. Hovedparolen i år er ikke uventet #metoo. Under #metoo står det ”fra taushet til kvinnekamp!” Jeg kommer til å gå der. Jeg er så klar for å bråke videre. Ikke fordi jeg liker å bråke, men fordi vi må rope mer og høyere, det er nødvendig. Vi går i tog for retten til å bestemme over egen kropp, for bedre barselsordninger, for likelønn, mot vold mot kvinner osv. Vi går for frihet og kravet om å ikke bli kontrollert gjennom alt fra sjikanering til drap.

På denne samme dagen starter saken mot Peter Madsen i Danmark. En grotesk drapssak hvor Madsen er siktet for å ha tatt livet av og ødelagt Kim Wall. Danske venner av meg har snakket om dette sammenfallet, at denne saken starter nettopp i dag, på Kvinnedagen. De har sagt det med en megetsigende mine, og noen har tilføyet ”og så på den dagen!” Det å starte rettssaken på Kvinnedagen, zoomer inn på aspektet at dette handler om kjønnet vold og forsterker for meg at denne saken handler om en kvinne. En kvinne som en mann som Madsen valgte å ødelegge.

Jeg søkte i forskjellige danske nettaviser for å se om jeg kunne finne noen som omtalte dette sammentreffet. Ingenting. Jeg spurte en dansk venn om han kunne finne noe. Ikke noe. Til gjengjeld kunne han sende meg link til traileren til en dokumentar om denne forferdelige saken. Traileren har ladet bakgrunnsmusikk, hvinende fioliner og tunge rytmeslag, litt som i en krim-serie. Den har ekstrem-close-up av en algebelagt ubåt under vann, litt som i en krim-serie. Bildene er lagt i et filter som er gråblått, litt som i en krim-serie. Stopp, stopp, stopp! Dette er ikke fiksjon. Dette er ikke underholdning. Dette finnes. Kim Wall fantes. Før Peter Madsen ødela henne.

Under pløyingen gjennom uttallige artikler, så jeg et sted at en journalist valgte å gjengi Madsens advokats utsagn om at han har det tungt. At de føkkings våger. Han har det tungt? Han har det tungt? Det fantes et menneske som ikke eksiterer mer. Og både før og etter hun døde, ødela han kroppen hennes. Jeg vil ha meg frabedt å høre om hvordan han har det.

Vi hadde jo for ikke lenge siden en lignende situasjon i Norge. En mann dreper en kvinne, faktisk sin kone, før han dumper henne i Glomma. Både denne mannen og Peter Madsen sier at de ikke er skyldige i forsettlige drap, de nekter straffeskyld. Han karen fra Brumunddal skal visst ha skutt og drept kona si ved et uhell. Denne fyren har 20 år i den franske fremmedlegion på baken. Uten å vite særlig mye om hva de driver med der, så er jeg da temmelig overbevist om at de driver med relativt mye våpentrening. Da er det skikkelig rart, syns jeg, at han fomler så mye med et skytevåpen at man ender med å ødelegge mammaen til barna sine.

Men strategien om å spille uskyldig og forvirret (”jeg dumpa henne i Golmma i rene beflippelsen” eller ”jeg parterte henne, festet jernplater til kroppsdelene hennes før jeg sank dem i ren panikk”) har jo vist seg å funke før. Så hvorfor ikke bare fortsette å være et monster og passe mer på seg selv i stedet for å gå rett inn i evig botsgang fordi man har berøvet et menneske dets liv. Denne strategien har jo vist seg å funke før, både for menn som ødelegger kvinners kropp, og menn som ødelegger sorte kropper.

Ta-Neihsi Coates snakker i Mellom verden og meg om disse ødelagte sorte kroppene. Det er ham jeg stjeler fra når jeg velger denne vendingen. Han snakker om hvordan de sorte kroppene ødelegges. Sorte mennesker som skytes, hvite politifolk som går fri. Han har et raseri som jeg forstår, man er hjelpesløs, man blir ikke hørt, offentligheten nekter å se mønsteret. Jeg kjenner igjen dette også når jeg leser om kvinner som drepes av menn. Ikke ødelegg oss!

Rebecca Solnit skriver i essayet The longest war om drap og voldtekt, menn som dreper og voldtar kvinner. Eksemplene er så drøye og så uendelig mange. Og hun etterlyser at vi må begynne å se på det altfor åpenlyse mønsteret. Fellesnevneren er ikke klasse, den er ikke nasjonalitet eller religion, den er menn. I forhold til drap av kvinner har begrunnelser som økonomiske nedgangstider blitt brukt, selv om kvinner også drepes når økonomien er god. Solnit forteller også at en ny, kreativ begrunnelse som brukes er blyeksponering, men kommenterer tørt at kvinner jo er like eksponert for bly som menn, uten at kvinner av den grunn voldtar og dreper i den grad menn gjør:

”If we talked about crimes like these and why they are so common, we´d have to talk about what kinds of profound change this society, or this nation, or nearly every nation needs. If we talked about it, we´d be talking about masculinity, or male roles, or maybe patriarchy, and we don´t talk much about that.”

Det tydeligste mønsteret er kjønn. Vi må snakke om kjønnet vold. Kjønnet kriminalitet. Og nå som saken mot Peter Madsen starter nettopp den 8.mars vil jeg ønske meg at dette sammenfallet av dato og sak vil løfte fram det faktum at dette har med kjønn å gjøre. Den har å gjøre med dyp, dyp misogyni som gjør menn til det farligste kvinner kan utsette seg selv for.

Forholdene er noe annerledes i Norge enn i USA som Solnit konsentrerer seg om. I den artikkelen som gikk mest inn på meg da jeg researchet, Wired-saken The Final, Terrible Voyage of the «Nautilus» , skrevet av Kim Walls gode venninne May Jeong, poengterer hun at det i Danmark bare var 54 registerte drap i 2017. Så forholdene i Skandinavia er jo andre enn i USA. Uten tvil. Allikevel er vold mot kvinner, drap av kvinner, et globalt problem, og finnes også i Skandinavia. Obviously. Og mønsteret i dette er åpenbart og må snakkes om. Det er menn som dreper kvinner. (Jeg velger å ikke gå inn på nyanseringen, som også er åpenbar, det at alle kvinner ikke drepes av alle menn, såpass vet vi.) Det er ikke tatt ut av det blå når Maragreth Atwood sier: ”Men are afraid that women will laugh at them. Women are afraid that men will kill them.”

Og når folk jeg kjenner i de to ukene som gikk fra Janne Jemtland i Brumunddal forsvant til politiet anholdt ektemannen hennes sa ”men hva med han mannen hennes, a?” eller ”det må jo være gubben hennes”, så er det ikke fordi jeg omgir meg med folk fra KRIPOS som ikke overholder taushetsplikten. Så er det fordi det er et mønster. Vi kjenner det igjen.

Jeg tar ikke helt inn de makabre detaljene som er blitt skrevet om hva som foregikk da Kim Wall var på jobb og skulle intervjue Peter Madsen (detaljer som pressen til og med har justert på grunn av deres grovhet), men jeg tar det inn når jeg leser at Kim Walls kjæreste syklet rundt og så etter henne denne natten hun ikke kom tilbake etter intervjuet i u-båten, at han meldte henne savnet, at han sto på kaia da Madsen ble reddet opp av vannet. Det setter seg så hardt på min indre netthinne, bildet av denne mannen som står og ser Madsen komme i land. Madsen har ikke bare tatt livet av Kim Wall, han har også tatt henne vekk fra alle de som elsket henne. Og han ankommer land med en thumbs up.

Ta-Nehisi Coates oppsummerer i Mellom verden og meg hva det er man tar når man tar – og bli litt ved dette ordet tar – et menneskes liv, når han omtaler drapet på den sorte studenten Prince (som ble drept av en hvit politimann som hevder han trodde Prince var en mistenkt, på tross av at den mistenke ikke på noen måte lignet Prince i fysikken):

”Tenk på all kjærligheten som har blitt øst inn i ham. Tenk på Montesorri-undervisningen og spilletimene. Tenk på tiden brukt til å ordne overnattinger hos kamerater. Tenk på overraskelsesfestene på bursdager, barnehagen og referansesjekkingen av barnevakter. Tenk på alle klemmene, alle de private morsomhetene, skikkene, hilsnene, navnene, drømmene, alle en svart families felles kunnskaper og ferdigheter som er sprøytet inn i dette karet av kjøtt og blod. Og tenk på hvordan dette karet ble tatt, smadret mot betongen, slik at alt det hellige innholdet, alt det han var blitt fylt med, rant ned i jorden igjen.” (utdraget er forkortet)

La oss leve! Og som Rebecca Solnit sier: ”Think how much more time and energy we would have to focus on other things that matter if we weren´t so busy surviving. Look at it this way: one of the best journalistis I know is afraid to walk home at night in our neighborhood. Should she stop working late?”

Jeg blir provosert når jeg merker at jeg føler meg utrygg i mørket. Mørket er like mye mitt! Det er aldri mitt eller andre kvinners ansvar å unngå voldtekt eller drap eller truende adferd. Ansvaret ligger hos de som utøver kontrollen. Om vi har noe ansvar, så ligger det i å snakke om dette nå. Snakke om dette tydelige mønsteret. Tørre å gå inn i det uten å skulle ta alle omveiene som heter ”ikke alle menn slår og voldtar og dreper” eller ”det finnes også kvinner som slår”. Dette vet vi. Men la oss høvle over disse pareringene som stiller seg i veien for å snakke om det vi må snakke om: vold mot kvinner er i de aller, aller fleste tilfeller kjønnet vold. En mann som utøver vold mot en kvinne. Vi vet det. Vi må fortsette å rope til vi finner veier ut av dette. La oss starte med å tørre å si det høyt.