AV MARIE LALAND EKELI

I en tid hvor kampen for kvinners rettigheter igjen tar form av en sosial bevegelse, finner journalist Anki Gerhardsen det for godt å drasse fram det gamle spørsmålet om hvorfor det er så få kvinnelige toppledere. Ikke nok med det, poenget hun vil ha fram i kommentaren sin (Aftenposten 15.11.2017) er rett og slett at kvinner kan skylde seg selv om de ikke når toppen. Ikke bare er det umusikalsk, det er regelrett mytespinning – bygget på en snever nyliberalistisk samfunnsforståelse.

Få kvinner?
Spørsmål Gerhardsen stiller er viktig, men kan, om det ikke presenteres nennsomt, brukes til å sementere noen kjedelige forestillinger om kvinner. Og – er premisset hun serverer oss helt sant? Det er for få kvinnelige topper i næringsliv, medieverden og samfunnssamtalen lister hun opp, og glemmer visst i farta å nevne den viktige arenaen politikk. Kanskje fordi enhver idiot har fått med seg at vi nå har kvinnelig statsminister, kvinnelig finansminister og kvinnelig utenriksminister. Vi har også kvinnelig NHO-leder, kvinnelig leder for Innovasjon Norge og fram til nylig kvinnelig leder i SSB. Lederen for Det internasjonale pengefondet (IMF) er kvinne, og lederen for nasjonen som har hatt størst mot når det gjelder å konfrontere trusselen mot den frie verden (Trump), heter Angela Merkel. Fra mitt ståsted ser det ut som om kvinner fosser fram som aldri før, i akademia, i samfunnsdebatten, på musikkscener og andre kulturarenaer.

Så, hvilken virkelighet er det Gerhardsen forholder seg til? Nei, vent. Det skal jeg visst ikke spørre om. Ingressen hennes skriker jo at ”alt er basert på forskning og studier presentert i norske medier de siste syv årene.” Ja vel? Hvor da, om jeg tør spørre? Hvor er linkene? Denne påstanden om belegg er belagt (sic!) utrolig dårlig. Hun nevner noen tall fra NTNU en gang, og er innom SSB lenger ned, og så punkterer hun sitt eget poeng med å avrunde artikkelen som følger: ”Det finnes sikkert andre studier som kanskje nyanserer fortellingen en smule.” Det gjør nok det.

Ja, vi har fortsatt for få kvinner i lederstillinger. Men om man virkelig ønsker å gjøre noe med det, nytter det ikke å reprodusere gamle forklaringsmodeller som man så underbygger med påstander som ikke holder mål. Som Anki Gerhardsen gjør her:

«Jenta-girls-kultur»
Forklaringsmodellen hennes er at dette har kvinner mye av skylda for sjøl. Og hvorfor har vi det? Første påstand er at det finnes en ”jenta-girls-kultur”. Med et fiffig nytt begrep (vi journalister elsker å finne opp ord, og krysset fingrene for at det blir den nye ”tidsklemma”) mener Gerhardsen hun har klart å fange essensen av en utbredt kvinnekultur som skyr konkurranse og dyrker det myke, varme og nære. Javel? Hvor har hun funnet den? Ved første øyekast kan det se ut som om hun har brukt vel mye tid i bloggosfæren. Dette er i alle fall ikke noe jeg kjenner meg igjen i, omgitt som jeg er av kvinner så produktive og pågående både i arbeidsliv og på hjemmefronten at jeg blir mo av beundring. Du sitter ikke henfallen framfor verken gjærbakst eller sminkespeil om du får til noe sånt.

Men rent bortsett fra at det Gerhardsen beskriver nok ikke finnes, så høres det jo helt nydelig ut – som Utopi! Forfriskende, til og med, i en tid hvor alle samfunnsarenaer, enten det er snakk om næringsliv, media, skole, kunstinstitusjoner, ser ut til å mene at den aller viktigste menneskelige kvaliteten er å kunne selge seg selv. Hevde seg! Komme seg opp og fram! Konkurrere! og ikke minst – vinne! Alle skal være sine egne pr-agenter, og kapitalismens språkbruk (og dermed også tankesett) har inntatt samtlige plasser hvor  det foregår sosialt samspill. Her er en ny tanke til deg, Anki Gerhardsen: Hva om mange av oss er drittlei? Hva om vi ikke har lyst på mer konkurranse? Hva om vi vil noe annet? Hvem sier at vi tar feil? Om det nå er sånn at kvinner er de første til å hoppe av det kapitalistiske drivhjulet, så er vi kanskje ikke unnasluntrere, men de som går foran.

Kun 17 prosent av kvinner starter aksjeselskap, skriver du, men en tone som varsler kjønnspolitisk undergang. Dra huet ut av den kapitalistiske bobla og begynn å forestill deg en annen verden –  med mer tid og omsorg, mindre cashflow, flyturer og våpen. Imagine.

Om det nå er sånn at kvinner er de første til å hoppe av det kapitalistiske drivhjulet, så er vi kanskje ikke unnasluntrere, men de som går foran.

Myter om media
Gerhardsens andre påstand følger av det hun kaller ”dårlig stimuli” innenfor jenta-girls kulturen: Kvinner vil ikke la seg intervjue. Sukk. Hvor lenge skal media få lov til å reprodusere den gamle myten? Jeg er journalist, og må si det er ekstremt sjeldent at kvinner sier nei når jeg spør om et intervju. Nå skal det sies at jeg har skrevet mest innenfor felt som ikke kvalifiserer til det Anki åpenbart mener er ”the real stuff”, (uten å redegjøre for hvorfor), nemlig HARD NEWS. Innenfor den sjangeren kan det godt hende at kvinner vegrer seg. Men igjen, kanskje er det miljøet / systemet / metodikken det er noe feil ved – ikke kvinner? Måten ”hard news” blir produsert bærer klare trekk fra instrumentell konkurransetenkning. Opp med hånda alle som vil slippe å få en ”sulten” nyhetsjournalist på nakken? Eller som helst ikke vil klippes hardt mot en breial ”samfunnstopp” som lar det gå sport å vinne debatter ved bruk av hersketeknikker – og så være garantert trolling i bakkant?

Er man slapp og giddalaus da, som Gerhardsen hevder? Eller er man fornuftig?

Jenta-girls-kulturen ”er en kultur hvor nyhetsunnvikerne trives godt,” preker Gerhardsen videre. Dette diskuterte vi da jeg gikk på Journalisthøyskolen i 2001, og en meget oppegående lærer snudde saken elegant på hodet. Undersøkelser den gang viste at kvinner slo menn i støvlene når det gjaldt å lese feature, lengre reportasjer, litterære stykker, anmeldelser og kulturstoff – på mange måter høykvalitetsjournalistikken. Og, som læreren sa: ”Hvem har sagt at informasjonen de får i seg er mindre verdt, mindre nyttig?” Visst er det et annet format, men jeg tror ikke man blir dummere i hodet av det. Tvert i mot. Å følge med på den konstante strømmen av nyhetssaker som ruller imot oss non-stop, er kanskje imponerende. Til slutt får man muligens også en slags følelse av sammenheng. Men ingen kan prosessere den daglige nyhetsstrømmen uten å 1. bli gæern, eller 2. måtte prioritere vekk oppgaver som krever tilstedeværelse ellers. Så når du sier tomato (kvinner ”gidder ikke lese aviser like flittig som gutta”), så sier jeg tomato (kanskje de har bedre ting å foreta seg?).

Hva er Gerhardsens’ agenda?
Misforstå meg rett, jeg synes det er viktig å følge med på nyhetene, og jeg vet hva handlingsregelen er. Dette er en god dose trass fra min side. Fordi jeg gjenkjenner den ovenfraogned-holdningen som Gerhardsen forfekter som lite konstruktiv generalisering, og det kjeder vettet av meg. Skal vi nå først snakke om generalisering synes jeg forresten det kan se ut som om Gerhardsen er ute på et korstog selv. Et korstog mot kvinner. Her går hun til frontalangrep på den unge bloggeren Sophie Elise og her fungerer hun som kvinnetrakasserer Langelands forsvarer, og klager medier inn til PFU på grunn av identifisering. Det kan se ut som om hun har inntatt rollen som den modige ene stemmen i flokken, som skal rette speilet mot skylappssøsterene og påpeke at ”vi har nå litt skylda i det selv.” Klassisk utspill fra en som vil skåre billige poeng og gjøre seg populær hos gutta. Det er så ungdomsskolen, og det er så lite fruktbart.

I det begår du en kardinalsynd, Anki Gerhardsen. For hvis det nå står så forferdelig til med kjønnet vårt som du hevder, så er det ikke særlig hjelpsomt eller oppbyggende å ”rette en kritiserende pekefinger mot kvinnene selv.” Ikke om man ikke samtidig kan by på noen gode forslag til endring. Så la oss slutte å kritisere for å kritisere, og heller bruke tiden på å klekke ut noen kreative ideer – du til hvordan kvinner kan bli mer konkurransedyktige, jeg til hvordan vi kan endre samfunnet. For en ting er vi enige om: Kjønnsbalanse er viktig.