TEKST: JANNE BROMSETH FOTO: UNA HUNDERI

Svenske tilstander er et flittig brukt retorisk begrep i disse dager for å fremme høyrepopulistisk politikk – om alt fra eldreomsorg til innvandring. Særlig kjønn har vært noe vi må passe oss godt for å ikke bli svenske på. Hen-tvang og politisk korrekthet- kjønnsmishandlede små svenske barnehagebarn, tvunget bort fra naturlig sverdlek for gutter og dukkekrok for jenter?

Jeg står tafatt og betrakter kjønnsspillet på vår første barnebursdag i Oslo. Alle jenter i prinsesselignende kjoler, alle gutter i avslappete klær med dongeribukse og bilgenser. Jeg strever med å blåse opp en ballong. Fem-åringen foran meg også. I det minste har han en oppmuntring å tenke på; ”Gutter er kjempeflinke, til alt!” Han smiler bredt mot meg. Jeg freser noe om Pippi og prøver å minne meg på at ungen er 5. Sa jeg noe om tvang?

Et år tidligere står jeg i en nokså trist svensk barnehagegård og skal levere podene for dagen. Dagen før har vi hatt ”utviklingssamtale” med det som i Sverige kalles pedagogene (det finns 2 av 3 utdannete i denne barnehagen), og våget å fortelle at vi ikke bare er et samkjønnet par, men at vi også foretrekker å ikke kalles mamma, men våre fornavn, eller hjemmesnekrede foreldreord Omso og Omsen. Etter et langt stolt voksenliv som normutfordrer føltes det overraskende vanskelig og kleint å fortelle dette. Innerst inne er det alltid frykten for at å betraktes som uforståelig og rar skal gå utover den smidige kontakten som vi har vært lettet over å ha med barnehagepersonalet. Og i mitt stille sinn har jeg tenkt at en smidig kontakt også kan bety en bedre hverdag for ungene. I alle fall, dagen etter dette møtet har tydeligvis alle fått denne informasjonen. ”Gi Janne en ekstra god klem nå, da,” sier en av de som ikke var med på møtet (klemmer ungen). ”Ingenting er som en god Janne-klem!” stemmer en annen i. En av våre favorittpedagoger, som gjennom den lille kommentaren bekrefter at hun vet og at hun respekterer vårt valg.

Fraværet av friksjon.
I de 2 årene ungene våre gikk på denne helt vanlige kommunale førskolen i Stockholm er det dette som preger opplevelsen av å være forelder i en ikke-heteronormativ familie; lettelsen over å slippe å være den som krangler. Som en del andre kjønnsbevisste svenske førskoler er det kjønnsnøytrale språket påtagelig. Vi er framfor alt Foreldre, barna er framfor alt Barn. At foreldregruppen ikke omtales som mammaer og pappaer har også bieffekten at vår regnbuefamilie ikke blir til noe avvikende. Barna tiltales som barn- og som ”kompisar”- aldri som jenter og gutter. Ikke én gang hører jeg ”kom da, jenter” eller lignende gruppetiltale. Utvalg av leker og litteratur er bevisst og gjennomtenkt for å speile ulike typer av erfaringer og oppvekstfamilier på samme måte som å oppmuntre til å overskride tradisjonelle kjønnsnormer gjennom representasjon. Kjøkkenkrok og byggekrok er slått sammen, lekearealets utforming endres stadig for å ikke låse fast sosiale mønstre. Vi ser flere bøker som vi selv har hjemme, der familier presenteres på en ikke-normativ og inkluderende måte, bøker fra forlag som jobber med å utfordre normer i sine litterære og billedlige framstillinger. Der Konrad kan være Lucia eller stjeler storesøsters kjole. Eller der Malins mamma gifter seg med Lisa. I tillegg til Emil, Pippi, Albert Åberg og alle de andre kjenningene.

Vi foreldre får ikke lov til å bidra med bøker eller leker fordi barnehagen vil beholde kvalitetskontrollen på sitt utvalg. Også lekene er utelukkende personalets ansvar, alle laget av miljøvennlige og giftfrie materialer.

Avdelingens genusgruppe har jobbet en stund med å skape bevissthet rundt kjønnsnormer i hele virksomheten. Blant annet bruker de kodeord seg imellom når noen kommer med et kjønnsstereotypt uttrykk eller tolkning- en måte å gjøre en kollega oppmerksom uten at det blir en stor metasamtale foran ungene. ”Kiwi!” betyr ”vær oppmerksom- var det en bra måte å formulere seg på?”

Et år etter at vi startet i den nye barnehagen i Oslo noterer jeg at ikke mye har skjedd siden jeg i oppstartsmåneden leverte en lang liste med boktips om regnbueunger og foreldre, metodemateriale og tips om gratis kompetanseheving fra Rosa kompetanse (kompetansehevingstilbud fra foreningen FRI). Utsagnet ”Alle familier er forskjellige” suppleres av morgensangen ”God morgen alle sammen, god morgen far og mor” og et uforandret litteraturutvalg i bokhyllene. Ungene blir i løpet av dette første året i Oslo besatt av å i offentlige rom kalle oss foreldre for mamma og pappa. I et kjønns- og heteronormativt sosialt miljø der foreldre er mammaer og pappaer i sanger, bøker, eventyr og tiltale, og barna jenter eller gutter, er det kanskje ikke så merkelig?

Vi er glad i barnehagen vår. Meningen med denne teksten er ikke å henge ut en enkelt barnehage, men heller å peke på hva som skiller en kjønnsbevisst versus en ikke-kjønnsbevisst barneomsorg (enten den er i Sverige eller i Norge. Det er jo heller ikke sånn at majoriteten av barnehager i Sverige jobber kjønnsbevisst – men de har gjort det lengre). Vår opplevelse er ikke unik på noen måte, men støttes av omfattende forskning. Blant annet viser en ny norsk studie av Meland og Kaltvedt (2017) at barn, som i utgangspunktet er kjønnskreative, blir begrensa av de ansatte, og leda over i typiske jente- og gutteleker. Gutter får raskere respons på sine behov – og jenter får oftere kommentarer på hvordan de ser ut. En svensk studie som sammenligner barns forståelse av kjønn i barnehager med en tydelig kjønnsbevisst pedagogikk og barnehager uten, konkluderer med at barna i den kjønnsnøytrale barnehagen var mer åpne for å leke med barn av alle kjønn. Barn i kjønnsnøytrale barnehager tenker og handler mindre kjønnsstereotypt enn i barnehager som ikke har en kjønnsbevisst pedagogikk- noe som kommer til uttrykk i opptatthet av kjønn, kjønnsstereotypisering og valg av lekekamerater.

I likhet med alle andre familier, voksne og barn, som bryter mot så vel hetero, norskhetsnormen eller andre normer, vil jeg (som alle andre) ha et tilbud der både ungene og jeg kjenner oss sett, speilet og inkludert i det mangfold av liv som faktisk fins. Det kjønnede og heteronormative språket som preger hverdagens fortellinger har betydning for hvem som kjenner seg selvsagte, og hvem som blir gjort annerledes- gjennom usynliggjøring eller stigmatisering. Det avgrenser det normale mot det avvikende gjennom hverdagslige praksiser. Og det påvirker hvordan ungene tenker om seg selv- og sine muligheter. Det er ikke tilfeldig at mitt ene barn, som hjemme får verktøy for å kunne tenke bredt om kjønn, og som synes hun føler seg både som jente og gutt, sier noe annet i barnehagen. Heller ikke at den hvite finskjorta med slips som hun kjenner seg aller finest i blir hengende i skapet framfor en kjole når det er barnebursdag. Og det er hjerteskjærende.

Det skjer heldigvis mye positivt i barnehagesektoren for tida, med ny rammeplan (fra 01.08.2017) som stiller krav til et aktivt arbeid i forhold til arbeid med likestilling og likeverd:

”Barnehagen skal fremme likeverd og likestilling uavhengig av kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, etnisitet, kultur, sosial status, språk, religion og livssyn. Barnehagen skal motvirke alle former for diskriminering og fremme nestekjærlighet.

Barnehagen skal bygge sin virksomhet på prinsippet om likestilling og ikke-diskriminering og bidra til at barna møter og skaper et likestilt samfunn. Alle skal ha like muligheter til å bli sett, hørt og oppmuntret til å delta i fellesskap i alle aktiviteter i barnehagen. Personalet må reflektere over sine egne holdninger for best mulig å kunne formidle og fremme likeverd og likestilling.”

Skjerpede krav i rammeplanen bidrar forhåpentligvis til framfor alt en større prioritering av kunnskap og refleksjon rundt normer, ekskludering og inkludering når det gjelder sentrale forskjellsskapende strukturer. For å oppfylle disse kravene må kunnskap om kjønn, seksualitet og normer i større grad være en del i den obligatoriske barnehagelærerutdanninga- i kombinasjon med satsing på kompetanseheving og videreutdanning. Barnehagelæreres vilje og nysgjerrighet til å utforske og omprøve egen praksis er det sjelden noe i veien med!

Det er mange svenske tilstander som vi absolutt må passe oss for. For eksempel liberaliseringa av grunnskoleutdanninga og fritt skolevalg fra 1. klasse som har bidratt til å forsterke sosiale forskjeller, (og som her) velferdsprofitører og private barnehager som håver inn milliarder i overskudd fra skattepengene våre. La oss bekymre oss for dem i stedet. Og heller inspireres av de som utjevner forskjeller og skaper flere muligheter for ungene våre å være til på og positivt bekreftes for den en er.

 

Litteratur:

Meland, Aud Toril & Kaltvedt, Elsa (2017). Tracking gender in kindergarten. Early Child Development and care. 2017. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/03004430.2017.1302945

Shutts m fl (2017) l: Early preschool environments and gender: Effects of gender pedagogy in Sweden, Journal of Experimental Child Psychology, Volum 162, 2017

 

Janne Bromseth er kjønn- og 
seksualitetsforsker, 
læreboksforfatter og foreleser 
tilsluttet Forskerkollektivet.
Hun jobber med kompetanseheving og 
pedagogisk utvikling i Skeiv kunnskap, FRI OA. 
2007-2017 virksom ved kjønnsforskningsinstitusjonene ved 
Uppsala og Stockholms universitet. 
(foto: Ulrika Nilsson)