TEKST OG BILDER AV MARIE LALAND EKELI

For første gang i Norge har vi fått en kunstutstilling med fokus på HEN og flytende kjønn. Det var jammen på tide. Transfokuset i media og ellers de siste årene har økt den generelle kunnskap om kjønn, og stadig flere av oss begynner å innse at dette er mer komplisert enn bare mann / kvinne. Tokjønnssystemet forvitrer, mener optimistene, og synet deres får i disse dager drahjelp av Haugar kunstmuseum i Vestfold. Gjennom utstillingen ”Hen – Flytende kjønn” presenteres en mer fleksibel kjønnsforståelse, slik den blir formidlet gjennom kunst. Jeg holdt på å skrive samtidskunst, men må ta meg i det, for utstillingen strekker seg helt tilbake til den tiden Hans Jæger og Oda Krogh knullet på seg syfilis i Kristiania, nemlig slutten av 1800-tallet. Innimellom moderne videoinstallasjoner og fotokunst finner jeg sort-hvitt bilder tatt av og med det lesbiske paret Marie Høeg og Bolette Berg for mer enn hundre år siden. De poserer ikledd mannens tradisjonelle drakt; makko, dress, hatt og barter – og med stramt blikk rett i kamera. De ville utfordre.

Det er et tankekors at bildene fremdeles virker … moderne. At en kvinne i maskulin drakt, en dyke, en dragking, en transmann, en genderbender, fremdeles er et slags statement. Ikke i like stor grad (eller tilsvarende latterliggjort) som en mann i kjole, men stopp-effekten er der.

Vi er tre generasjoner på utstilling denne søndagen, jeg (40), moren min på 63, sønn (11) og datter (15). Vi har ulike utgangspunkt for å ta imot det vi ser, og å reagere. ”Enda så åpen jeg er til sinns, merker jeg at noe av det ble veldig direkte,” sier moren min. ”Særlig det første rommet. Det syntes jeg var mye.” Hun mener tegningene til Marit Victoria Wulff Andersen, som møter publikum idet de entrer annen etasje. Jeg har fulgt Wulff Andersen lenge, og blir ikke det minste støtt av det som nærmest er blitt kunstnerens varemerke: eventyraktige tusjtegninger hvor mannlige og kvinnelige kjønnsorganer figurerer, som oftest ”feilplassert” i forhold til menneskelig anatomi. I duse pastellfarger framstår bildene først uskyldige og barnebok-aktige , før blikket skiller ut motivet: Ståtissen under småjentas sommerkjole. Et kvinnelig underliv påsatt løs-penis-nese (”The Lie”, 2005). Lysekrone satt sammen av kuker og sædsprut (”Kuk-lysekrone”, 2006). Toppløs rødhåret kvinne med fittehull der hvor venstre bryst skulle vært. Hun smiler og putter inn tre fingre (”Opening”, 2005). For moren min ble det vel grafisk – bokstavelig talt.

 

Ved å kombinere en estetikk vi gjenkjenner som harmløs med det vi har lært er kroppslige tabuområder, dreier kunstneren på vedtatte sannheter – hvilket vel må være målet med hele utstillingen? At Marit Victoria Wulff Andersen får det største rommet, forundrer meg altså ikke det minste.

”Mamma, kom her!” Han er 11 år gammel og har tidligere samme dag spurt meg om forskjellen på ”jentete” (som blir brukt negativt av klassekamerater) og ”feminin” – som han ikke på samme måte oppfatter som et mobbeord. Han er full av spørsmål jeg ikke alltid kan svare på, men jeg liker at han er i ferd med å orientere seg i begrepsjungelen knyttet til kjønn, seksualitet, identitet, mangfold. Heteronormen har han for lengst gjennomskuet, for mamma er sammen med en dame og bestekompisen har to kule mødre. Mattis er barn av sin tid, og han hadde ikke det minste lyst til å bli med på ”kjedelig kunstutstilling”. Han ville binge ”Stranger Things” og spise potetsticks, da han ble trukket med på kulturell søndagstur. Heldigvis slo det an.

Fra øreklokker til øreklokker trekker han meg, videoinstallasjon etter videoinstallasjon. Vi våger oss bak et sykehusforheng og inn til Ane Lan (Eivind Reierstad), som på to vegger spiller ut den kanskje mest kvinnelige situasjonen som finnes; en fødsel (”Birth / Fødsel”, 2013). Lan jobber innenfor den butlerske teorien om performativt kjønn, og utforsker det den amerikanske filosofen Judith Butler omtaler som ”girling”: en tvungen gjentagelse av femininitetsnormer subjektet må underlegge seg for å oppleves som forståelige. Femininitet er i denne forstand, leser jeg i utstillingskatalogen – som for øvrig er usedvanlig interessant og velskrevet, kjøp den! – en rekke forventninger til kvinners kropp og oppførsel, skapt av det patriarkalske samfunnet. Det er interessant å se Reierstad prøve ut teorien fra et mannlig ståsted, se ham iscenesette seg selv i fødselssituasjonen, se smertesvetten i panna, forsøkene på å finne en god stilling, framover-lent huking når det endelig er klart for å presse. Samtalen elleveåringen og jeg har i etterkant handler ikke om det kjønnsoverskridende elementet. Den handler om føding.

 

Pernille (15) er også fascinert. Hun blir stående lenge framfor en billedserie av den kjente amerikanske fotografen Nan Goldin, presentert som en visuell variant av Ernest Hemingways berømte ”seks-ords-historie”. Seks fotografier av det franske kjæresteparet Gilles og Gotscho viser det brutale forløpet sykdommen AIDS kunne ha på begynnelsen av 1990-tallet (”Gilles and Gotscho”, 1992/93), men også den sterke kjærligheten mellom et par som venter på den enes død.
– Det var heavy, sier Pernille etterpå. Av andre favoritter trekker hun fram arkivbilder fra første etappe av den norske homokampen. ”Opp alle jordens homofile!” står det på den ene fanen. ”Er det meg du er redd for?” på den andre.

Jeg er også en sucker for dokumentarisk materiale, og faller for en film av den ukrainske kunstneren Lesia Vasylchenko. I ”XX0Y” forteller kunstnerens russiske venn om å være født med O-kromosom. Det innebærer at hen er interseksuell – altså født med både mannlige og kvinnelige kjønnskjennetegn. I Russland blir interseksuelle fortsatt sett på som funksjonshemmede. Jeg går ifra tv-skjermen med erkjennelsen at dette også er en utstilling om menneskerettigheter. Tokjønnssystemet har ikke plass til den sympatiske unge personen fra ”XX0Y” som jeg nå føler jeg kjenner. Tokjønnssystemet må knuses.

Vi beveger oss mellom fotokunst, collager, akvareller, tekstilinstallasjoner. Fin Serck-Hanssen, Bjarne Melgaard, Synnøve Sizou G. Wetten, Narve Hovdenakk, Sille Storihle, Geir Moseid, Vibeke Tandberg, Astrid Runde Saxegaard for å nevne noen (norske) navn. Jeg har sansen for det upretensiøse preget. Som at den populære musikkvideoen til svenske The Knife, laget for et bredt publikum av Roxy Farhat, får et rom for seg selv, og at transkjønnede Nicole Maines TED-talk ”You’re part of the story” ser ut til å bli streamet rett fra YouTube. Stort mer folkelig blir det vel ikke?

Den eneste innslaget jeg stusser over, er signert Tonje Gjevjon. Sammen med resten av medlemmene i Hungry Hearts Performance Band har hun laget en musikkvideo til pop-elektronika-låta ”Depressed. Devoted” som ruller og går på repeat. Nå er det i og for seg ikke noe galt med låta, og heller ikke videoen – som for det meste kryssklipper et dansende fuglemenneske med et diffust maskert kvinneansikt – men hvorfor er Gjevjon i det hele tatt invitert? Ingen i Norge har vel med større styrke gått ut imot det hun på nesten russisk vis kaller ”transpropaganda”, altså oppslutningen om transaktivisme. Selv mener hun kjønn skal defineres ut ifra biologi, og hun vil absolutt ikke ha kvinner med kuk slengende i damegarderoben.

Jeg forstår ikke. Hva gjør hun her, under overskriften ”flytende kjønn”? Står ikke Gjevjon nettopp for det motsatte, nemlig frykten for en utvanning av begreper som ”mann” og ”kvinne”? Visste ikke kuratoren om Gjevjons pågående disputt med transaktivister og kjønnsforskere? Var invitasjonen en glipp? Eller var det muligens helt riktig? Jeg legger godvilja til: Har den mest transfobe lesba i Norge en naturlig plass her? Som gråstein i skoa, en kritisk røst, irriterende partypooper? Skal vi – som musiker og transperson Ingrid Frivold påpekte da jeg intervjuet henne for Blikk nylig – være takknemlige for Tonje Gjevjon, fordi hun sørger for å bringer samtalen om trans videre?

Dessuten, siden noe av målet med utstillingen (og all transaktivisme!) er toleranse for ulikhet, er det jo litt stilig å invitere ”fienden” inn på middag? Med Gjevjon under tak er ytterpunktene av skeive meninger om trans representert, og kunstinstitusjonen Haugar har markert at de ikke viker unna.

 

Over: Portrettfotografier går igjen i utstillingen. Her representert ved Fin Serck-Hansen og Nan Goldin.

Bortsett fra under åpningsarrangementet. Da satte ledelse og kurator foten ned for en allerede bestilt performance av Hungry Hearts. Etter å ha lest teksten til den nye låta ”Vagina Anthem” ble innslaget avlyst, med påfølgende forutsigbar halloi og rop om sensur og innskrenking av kunstnerisk frihet. Gjesp. Nei, Tonje Gjevjon, du er ikke sensurert. Kuratoren tok et valg om hva som passet inn i sammenhengen. Ingen hindrer deg i å legge ut låta på nettet.

Før vi går hjem svinger vi innom museets lille kafé. Her summer det av stemmer, over melkekaffe og gulrotkaker diskuteres kjønn, trans, kunst og politikk. ”Dette føles viktig,” sier moren min. Jeg nikker. En kunstkjenner kan nok mene utvalget er forutsigbart, og perspektivene på kjønn er gammelt nytt for enhver som følger med på den feministisk debatten. I så måte er ikke dette cutting edge. Når det likevel føles viktig, er det takket være to ting: timing og publikum. Folk er klare for HEN nå. Denne er for hopen.

Haugar Vestfold Kunstmuseum ligger midt i Tønsberg. 
Utstillingen «HEN – Flytende kjønn» varer fram til 6. mai 2018. 
Nettside: http://www.haugar.com