Fotograf Una Hunderi har bodd hjemme hos hos familier som praktiserer hjemmeskole, og skildrer livet til mennesker som har trukket seg ut av storsamfunnet for å selv definere hvordan de vil leve. Med serien ”Unschooling” vil Una vekke debatt – ikke bare om hjemmeundervisning, men også om dagens samfunn.

AV ELIN AMUNDSEN GRINAKER OG MARIE LALAND EKELI

– De virket ikke livstrøtte!
Fra 2012 til 2016 besøkte Una Hunderi fem unschooling-familier i USA, Østerrike og på Åland, og hun svarer fort når vi spør hva disse familiene hadde til felles. Det har å gjøre med ro, tilstedeværelse, livsglede, kontakt med barna –  sånne mushy idealer som nærmest er blitt tappet for mening av selvhjelpsblogger og livsstilsmagasiner, uten å rykke noe nærmere virkeligheten til folk flest. For hvordan i huleste skal man få til det mens man betjener et stort huslån?
– Alle klager over hvordan verden har blitt, men det er ikke så mange som gjør noe med det, sier Una. Hun har alltid vært interessert i mennesker som velger seg et liv på siden. Mens hun jobbet med sitt forrige prosjekt («The Ideal State») møtte hun familier som drev med hjemmeundervisning, eller unschooling. Filosofien bak unschooling er at barn lærer ting de har lyst til å lære, når de får bruk for det. Og siden alle er forskjellige, lærer vi på ulike måter.
– Det var interessant, fordi de var så tydelig kritiske til samfunnet, sier Una.

I korte perioder flyttet hun inn hos familiene hun hadde fått kontakt med via internett. Etter en stund ble de så vant til Una og kameraet hennes at de nesten glemte at hun var der. Sånn klarte Una å fange autentiske situasjoner. Barn som leker. Barn som fordyper seg i sine interesser. Barn som ser på tv og spiller dataspill.
– Det var et påfallende fravær av stress, sier Una.
Hva det har med unschooling å gjøre? Unschooling er en ideologi som strekker seg utover selve skolegangen, forklarer Una. Det handler om barn, barndom og hvordan mennesket er skapt til å leve.
– Familier i enden av skalaen sklir over i total frihet for barna. De kaller seg ”radical unschoolers”, og lar dette innfiltrere alt. Barna har ikke leggetid, de kan se på tv hele dagen, holde på med så mye data vil. De trenger ikke å komme og spise middag hvis de ikke vil, og de får spise hva de vil. Radical unschoolers tror barn vil gjøre det som er best for dem uansett.
– Var det sånn der du var?
– Det var fritt, men alle jeg besøkte hadde noen grenser. På leggetid, for eksempel. I Åland kranglet de ganske mye om data, men den østeriske familien hadde ingen restriksjoner på skjermbruk.

Tilliten til det frie barnet minner om Jean-Jacques Rousseaus naturbarn-filosofi, kjent gjennom hovedverket hans Emile – eller om oppdragelse (1762). I følge Rousseau er det i barnet vi finner menneskets sanne vesen. Barnet er godt, og oppdragelsen skal ikke kue, men være naturens tjener. Barnet må få utvikle egne interesser ut ifra naturlig nysgjerrighet, og man skal ikke presse på det boklig lærdom.
– Unschoolers ser på læring som et livsprosjekt, ikke noe som foregår fra du er 6 til du er 23 år, og ferdig på universitetet, forklarer Una.
– Disse barna blir for eksempel ikke pushet til å lese. De lærer å lese fordi de får interesse for det, og det skjer når de merker at de kan ha bruk for det. Da er de alt fra 4 til 11 år, sier hun.
– Unschoolers mener uansett at kunnskap som formidles på skolen vil være irrelevant når disse barna blir store.
– Hvorfor det?
– På grunn av teknologi og samfunnsutvikling.
– Så vanlig skole er spilt tid?
– På en måte. Noen er så radikale at de sier: ”Det er jo ikke sikkert man trenger å kunne lese om 20 år. Da kan man kanskje bare snakke rett inn i en datamaskin. ”
– Oi. Goodbye, dannelse.
Una ler litt:
– Alle de jeg har møtt har vært opptatt av lesing, altså. Poenget er vel heller at de motsetter seg tanken på å utdanne framtidige forbrukere. En mor sier: ”I don´t care what they become, I just care about how they are now.” Barn skal forberedes på livet, ikke på å bli et produkt. Mange av dem mener at skolen produserer konsumenter, og de vil ikke være med på å underbygge et konsumorientert samfunn.
– Budskapet til de folka her handler vel så mye om at man ikke skal dyrke vekst. Økonomisk vekst og økt forbruk.

Der ligger nok mye av appellen som vekkes i folk når Una viser fram bildene sine. Flere skeptikere har måttet innrømme at også de kan kjenne en lengsel mot å stresse ned.
– De skjønner at det ikke bare er crazy religiøse folk som har hjemmeundervisning, sier Una.
– Men de er dedikerte?
– Fordi barna har det veldig fritt må de voksne være fullstendig til stede. Foreldrene holder seg stort sett i bakgrunnen, og intervenerer ikke så mye, men de må være koblet på hva ungene er interessert i og tilrettelegge for det. Fasilitatorer kaller de seg. Ser du gutten med fiskestangen på bildet? Spør hun.
– Han sier han skal bli bonde når han blir stor. Han har alltid vært opptatt av dyr, så han fikk sine første høner da han var fire. Da hønene fikk egg, hjalp de voksne ham å selge dem til naboen. For pengene kunne gutten kjøpe nye kyllinger, eller hønsefor. Nå har han sauer også.

– De må virkelig kjenne barna sine. Det holder ikke å spørre hva barna har lært på skolen, eller registrere at de digger Pokémon-kort?
– En unschooler ville tatt tak i Pokémon-interessen. På Åland lærte barna seg matematikk mens de holdt på med Pokemon-kort. De telte poeng, og la sammen, sier Una.
– De hadde litt mer struktur på Åland. For eksempel leste mammaen høyt fra en historiebok hver morgen.
Ingen av foreldrene i familiene Una besøkte hadde heltidsjobber, og de fleste voksne var hjemmeværende, både mødre og fedre. Hvordan går det rundt økonomisk?
– Mange lever på innmari lite penger. Jeg husker moren i Åland sa hun kunne klare seg tre måneder på 15.000 kroner. Så det er et bevisst valg. De prioriterer tid med familien.

Forlokkende, kanskje særlig for småbarnsforeldre med klump i magen etter maks to timer ”kvalitetstid” mellom middag og legging. Det er ikke overraskende at Unas fascinasjon for homeschooling startet mens hun selv hadde baby. Hun var interessert i bæring og attachmentparenting, og leste boka Continuum Concept – In search of happiness lost av Jean Liedloff (1975). Liedloff bodde med yequana- og sanema-indianere i Amazonas i to og et halvt år, og forteller om hvordan indianerne forholder seg til barna sine. Ikke akkurat en vitenskapelig bok, sier Una, men likevel:
– Den gjorde meg veldig deprimert. Blant annet sto det at vi i dagens samfunn innbiller oss at det å være ulykkelig er en del av livet. Men det trenger det ikke være.
– Vi gjør det bare feil?
– Ja. Liedloff beskriver hvordan indianerne overførte kunnskap på en naturlig og sømløs måte, bare ved at de var sammen. Ingen ble tvunget til å gjøre noen ting.
Una ler litt:
– Hun hadde ikke barn selv, da. Typisk.

Barna på Unas bilder har aldri gått på skole, og det på grunn av foreldrenes ideologiske overbevisning. Men det finnes andre årsaker til at folk velger hjemmeundervisning. I Norge handler det som oftest om mobbing, forteller Una. Siden vi ikke har skoleplikt men opplæringsplikt holder det å skrive et brev til Utdanningsetaten, hvor du sier i fra at du tar barnet ut av skolen. Du trenger ikke en gang forklare hvorfor. I Sverige ble hjemmeundervisning i praksis forbudt ved lov i 2011, og svenske unschoolers risikerer å få Barnevernet på nakken. Una mener det er å gripe for langt inn i folks liv, og har mer sans for den norske ordningen, hvor nærskolen fører tilsyn med barnas progresjonen.
– Etter at Sverige forbød hjemmeskoler har 12 familier reist som skoleflyktninger til Åland, forteller Una

På den lille øygruppa mellom Finland og Sverige har det vokst fram et lite samfunn av unschoolers. Både der og i Østerrike har de utviklet organiserte samfunn.
– Unschoolers har gjerne kooperativer hvor de møtes, nikker Una.
– I Østerrike har de for eksempel dannet en forening som heter Freileiner, som jobber med å forhindre at staten tester barna deres. Familien jeg besøkte der er del av et miljø som møtes jevnlig. De har workshops eller hjelper hverandre med grønnsakhagen, for eksempel. Det blir et slags parallelt samfunn. Og det er kanskje der noe av kritikken mot unschoolers kan ligge. Det er jo bra at de er en del av et samfunn, men de treffer ikke så mange med avvikende meninger. Jeg tror mange går glipp av kontakt med folk fra andre sosiokulturelt lag, og klasser.

Et usolidarisk prosjekt?
Og, er det ikke også noe med å ta del i storsamfunnet? Være med å dra det store lasset, ikke bare melde seg ut bare fordi det er ting man ikke liker? Er unschooling egentlig et usolidarisk prosjekt, hvor man lukker seg om sine egne?
– Jeg synes det er litt vanskelig å svare på, for de mener jo selv at de ikke er lukket. At det er mer segregert på skolen, for eksempel, hvor du stort sett omgås elever i din egen aldersgruppe.
– Men har ikke alle en plikt til å delta i fellesskapet?
– Joda, men de mener at de gjør det. Fordi de er ikke inne i en skolebygning hele dagen, men ute i verden. De er med i organisasjoner, de er ute, møter folk. Unschoolers blir i større grad kjent med han gamle nabogubben, for de er veldig oppsøkende.
– Synes du samfunnet er tjent med slike småsamfunn?
– Åh, vanskelige spørsmål! I utgangspunktet er det vel kanskje ikke bra med mange småsamfunn, men parallellsamfunn finnes jo uansett overalt. Enhetsskolen veier selvfølgelig opp, men også der dannes det gjenger. En ting sånne småsamfunn kan være gode for, er at de fungerer som eksperimenter. Mindre grupper kan eksperimentere og finne løsninger vi ikke ser i storsamfunnet, og disse løsningene kan kanskje spre seg.
– Hvordan da?
– Over Internett. Plutselig skal alle dyrke sine egne grønnsaker. For ti år siden var det noe bare gamle hippier drev med.

Fravær av status
Hvordan går det så med barn av unschoolers? Klarer de seg i samfunnet etter en sånn oppvekst?
– Selv om de liksom ikke bryr seg om karriere, er noen veldig opptatt av å løfte frem alle fiolin-geniene og kunstnersjelene på bloggene sine, smiler Una.
– Men i hovedsak virker det som om mange ender opp som entreprenører eller datanerder, eller i selvberga deltidsjobber.
Una forteller om boka Real Lives: Eleven Teenagers Who Don´t Go to School Tell Their Own Stories av Grace Llewellyn.
– Ungdommene hun intervjuet var kjempefornøyde. Noen år senere ble det laget en reviderte utgave av boka, hvor de samme personene ble intervjuet igjen. De var vel omkring 25, og syntes alt var litt vanskeligere. De hadde kanskje surra litt mye rundt, ikke vært så målretta, sier Una.
– Poenget er; dette er ikke heaven. Du kan bli et kunstnerisk og selvstendig tenkende menneske enten du går på skolen eller ei. Derfor tror jeg det er viktig å vektlegge den økonomiske filosofien bak unschooling, kombinert med kritisk tenking.
 – Hva var det viktigste disse møtene med unschooler-familiene lærte deg?
– At det ikke nødvendigvis er karriere som gjør deg lykkelig. Det betyr ikke at man skal slække hele tiden, eller nøye seg med en dårlig jobb. Det handler mer om fravær av status. At man tar valg basert på hva man trives med, eller hva som er nyttig i verden.

– Kunne du gjort dette selv?
– Jeg har blitt mer positiv, begynner hun.
– Jeg synes det ser ut som om de har det veldig bra, de barna. De virker frie, veltalende og åpne. Og lite stressa. Om ikke de er mer opplyste enn andre barn, er de heller ikke mindre, nødvendigvis. Likevel – Hun trekker på det.
– Det  virker vanskelig å få til her i Norge. Både fordi det ville være økonomisk vanskelig å få det til i et land som er så dyrt som Norge, og at det ville vært hardt å hele tiden måtte forsvare et valg som samfunnet ellers er skeptisk til. Jeg ville rett og slett følt meg ensom.