AV MARIE LALAND EKELI

HEI HEI! ta nå vare på hverandre! Jan Erik Volds stemme ruller gjennom hue mitt, for det er rare tider, og det eneste som står støtt i kaoset, er dette: Vi må ta vare på hverandre. Jeg ringer en gammel far som har sittet i kjellerstua i tre uker, med tv-nyhetene på døgnet rundt. Heldigvis er han vant til det livet. Da er det verre med 17-åringen, som spiller i band og sjeldent er hjemme til vanlig. Og 19-åringen, han skulle vært ute nå, drukket øl og ligget med andre studenter. Ennå har det bare gått en måned.

Hjula har stoppa opp. Alle vi som ikke er i samfunnskritiske stillinger, har ikke annet å gjøre enn å vente. Men i den ufrivillige pausen vi er blitt pålagt, kan det komme til å skje noe. Fordi tankene våre aldri tar pauser, kan vi komme til å forestille oss en ny verden. Den britiske komikeren Miranda Hart er en av flere som har begynt å stille viktige spørsmål hjemme fra karantene-kroken: Hva slags liv vil du tilbake til? Hva slags samfunn?

Brutalt spennende
Store endringer starter alltid i et NÅ. Dette NÅ-et dirrer av uro og bevegelse mot et mål ingen av oss kan skimte ennå. Det er brutalt, og det er spennende. Pandemien har død og frykt i frakkeslaget, men den har også gjort det lettere å puste i Beijing. Ozonlaget krymper, og shoppestopp er ikke lenger noe vi trenger å forplikte oss til. Når jeg våkner om morgenen er det fugler jeg hører nå, ikke bilmotorer.

Samtidig blir tusenvis kvalt av et fremmed virus. Helsepersonell må ta umulige valg, folk havner på trygd og barn i utsatte hjem eller flyktningleirer blir enda mer utsatte. Stilt overfor sånne realiteter er det feil å skjønnmale. Men fremdeles menneskelig å håpe. Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen var tidlig ute med å si at kanskje er det akkurat dette vi trenger for å skifte kursen. Som ham kombinerer den indiske forfatteren Arundhati Roy medfølelse med revolusjonære overtoner når hun ønsker en annen verden velkommen, etter alt dette grusomme.

Gutter på børs gråter ikke
Men det er danske Carsten Jensen som har vært klarest i spyttet så langt. Fra et forlatt venterom på en LA flyplass får han sagt det som glapp totalt for Madonna i badekaret: Ja, viruset rammer blindt, (hun kalte det en «equalizer»), men det treffer eldre menn spesielt hardt. Hvem vet hvor mange presidentkandidater som er i live når USA går til valg i november, skriver Jensen, og foreslår at viruset er lei gamle gubber ved spakene.

For meg høres det ut som om han mener patriarkatet er under angrep, men det er et ord mange har problemer med å svelge. Patriarkatet er et eldgammelt makthierarki fra den gang far sto over mor, gud over gudinne, fysisk styrke over alle andre egenskaper. Ordningen legger fremdeles føringer på oss, selv om dagens versjon er blitt oppdatert med historien. Blant annet gled kapitalismen sømløst inn som en del av patriarkatet, for også kapitalismen er basert på ideen om at stor og sterk bør vinne.

Gutter på børs gråter ikke. Nå gjemmer de ansiktet i hendene i stedet.

Det frie markedet er nemlig ikke dimensjonert for kriser som korona. Vår blåe statsminister får skryt i meningsmålingene, men hva er det folket roper etter? Reguleringer og kollektivt ansvar, sosialismens kjennetegn per ce. Har patriarkatet, med alle sine maskuline utposninger, spilt fallitt?

«Det frie markedet er nemlig ikke dimensjonert for kriser som korona.»

Naturens egen revolusjon
Ikke vet jeg, men de to gangene i døgnet jeg tillater meg å bli oppdatert på nyhetsbildet, gjenkjenner jeg noen utviklingstrekk jeg for få år siden anså som utopiske. Da fikk jeg støtte fra Fritt ord til å skrive en bok med den provoserende arbeidstittelen Matriarkatet – noe vi bør prøve ut?

Hensikten var ikke å si at kvinner bør bestemme. Kjønn er som kjent ingen garanti mot å være en politisk drittsekk. Derimot ville jeg utforske ideen om et samfunn hvor det som tradisjonelt er blitt ansett som sær-kvinnelige egenskaper blir løftet fram og gjort styrende: evnen til å gi og vise omsorg. Du vet, sånne mjuke handlinger som ikke så lett kan telles og omsettes, og dermed forsvinner fra Excel-arket når vi regner på verdiskapning. Jobber du med å ta vare på, være seg det er mennesker, dyr, naturen eller miljø, tjener du forholdsvis lite – og blir sjelden dratt med inn i storpolitiske beslutninger.

Boka ble ikke realisert, av kjedelige, private grunner, men jeg mistet aldri troen på «matriarkatet» som tankeeksperiment. Jorda trenger at vi bytter ut mål om vekst med mål om ivaretagelse. La kloke hoder utfordres til å komme opp med et alternativ til kapitalismen, var planen. Så kommer korona, naturens egen revolusjon, og snur spillebrettet på hodet. Brikkene vil ikke stå støtt på lenge, så det er kanskje nå vi skal bytte ut spillereglene? Er det allerede i ferd med å skje?

Kollektiv opplæring på NAV
Innimellom krigstyper og dødstall leser jeg at sykepleierlønninger dobles i Sverige. I Norge hylles helsepersoner i front. Kvinnene vinner dette slaget for oss, sier avdelingsleder på Medisinsk intensiv på Ullevål, Dag Jacobsen. Nye fellesskapsformer sprer seg på sosiale medier, det samme gjør respekten for lærere. Dugnadsånden er vekket, og flere får i disse dager prøvekjørt det statlige sikkerhetsnettet.

Jeg har en bror som jobber på NAV. Han beskriver det som skjer nå som «kollektiv opplæring»: Siden krise-tiltakene for selvstendige næringsdrivende er så ferske at de ikke en gang har trådt i kraft, er det gjerne de som har tjent best, som tvinges over på sosialstøtte. Alle blir veldig takknemlige, forklarer bror, når de skjønner hvor sjukt godt velferdssystem vi har. Håpet er at det ikke går i glemmeboka.

Post COVID-19, hva da?
Kan vi være så snille å huske dette til post-COVID-19? At det som er mest verdt når «the shit hits the fan» er menneskets unike evne til å ta vare på hverandre? Kan vi vri samfunnsutviklinga enda mer i den retning? Men, hvordan skal du og jeg få til det?

All forandring starter inni oss. Vi har tid nå, til å gå i skogen og sy gardiner og tenke oss en annen hverdag. Hvordan vi skal gjøre det til rent praktisk, er ikke poenget. La ikke den gamle rakkeren hindre deg i å følge Miranda Harts råd: Finn ut hva slags hverdag du vil tilbake til. Bruk pausen til å re-kalibrere. Ta noen valg. Vær modig. Jeg tør nesten ikke tenke på hva en revolusjon som starter inni hver enkelt av oss kan utvikle seg til når vi samles igjen, forhåpentligvis om ikke lenge. Fram til da gjør vi som Jan Erik Vold sier:

HEI HEI! ta nå vare på hverandre!

 

 

Kilder: 
 «Korona gir kloden en pustepause», artikkel av Sidsel Vold, publisert på nrk.no 20 mars 2020. 
Miranda Hart på Facebook, innlegg postet 30. mars klokka 08:50.
«Tenk om denne krisa er det vi trengte for å faktisk gjøre ting annerledes», intervju av Hilde Lundgaard, publisert i A-magasinet og på ap.no 28. mars 2020. 
«The pandemic is a portal» av Arundhati Roy, publisert i Financial Times 3. april 2020. 
«Farvel til verden som vi kjenner den» av Carsten Jensen, publisert på db.no 15. mars 2020. 
«Corona is «the great equalizer» Madonna tells fans from her bathtub», publisert på CNN Entertainment 23. mars 2020.  
«Svenske sykepleiere får dobbel lønn» av Ellen Karin Moen, publisert på db.no 3. april 2020. 
«De kaver etter luft» av Marthe S. Lien, publisert på db.no 1. april 2020.
Dugnadsånden sprer seg i Norge: «Rørende å se hvor mange som vil hjelpe» av Daniel Røed-Johansen, publisert på ap.no 13. mars 2020.

Insta-sitatet på toppen av siden er tatt fra Michael Moore, som har tatt det fra filmskaper Jeff Gibbs.